Fredag 26. august 2016 Moderne tider

Bokgaver

Kampen om hyllene

Gavmild konge: I 1907 kom den thailandske kong Chulalongkorn seilende inn Oslofjorden. Med seg hadde han en verdifull gave til Norge: en sjelden samling av de hellige buddhistiske tekstene. For noen år siden ble bøkene funnet fram fra glemselen i Universitetsbibliotekets magasiner.

Norske bibliotek mottar gaver fra alle kanter. Nazistene, Nord-Korea og rike bergensere har vært med på å fylle opp samlingene.

I en bokhylle, inne i et hjørne i fjerde etasje på Universitets­biblioteket i Oslo står den: Kim Il-sungs «Verker i utvalg». En rød liten sak med gullskrift på permen og kapitteloverskrifter som «Om å forsterke rettleiinga av partimedlemmenes partiliv og om riktig gjennomføring av vårt partis kaderpolitikk». Mellom disse permene får vi innsyn i verdens­bildet til Kim Il-sung, Nord-Koreas grunnlegger, «den store sol» og bestefar til dagens diktator. Boka er oversatt til norsk i den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang og ble på 1970-tallet gitt i gave til Universitetsbiblioteket fra Nord-Korea. Slik havnet altså «store sol» her blant pensumbøkene i det flotte biblioteket på Blindern.

En gave, men utvilsomt også et diplomatisk og politisk framstøt fra den unge kommuniststaten. Nord-Korea er imidlertid ikke alene om å ville skaffe seg PR på denne måten. Her på Universitetsbiblioteket i Oslo får bibliotekarene for eksempel stadig pakker fra Kina og Japan med bøker som framstiller deres side av saken i den bitre konflikten om stillehavsøyene begge land gjør krav på. Religiøse sekter er også ivrige innsendere av bokgaver.

Informasjonskampen utkjempes nemlig ikke bare på internett og i mediene. Også bibliotekene er åsted for politisk dragkamp. Som da overbibliotekaren på Blindern plutselig oppdaget at han var blitt lurt inn i en aserbajdsjansk propagandafilm. Men det kommer vi tilbake til.

• Tidligere var det vanlig at rike folk med store bokhyller testamenterte samlingene sine til biblioteket.

• Deichmanske bibliotek i Oslo ble opprettet etter at Carl Deichman donerte 7000 bøker til Oslo kommune.

• Også nazimyndighetene under krigen, den amerikanske ambassaden og Nord-Korea har donert til norske biblioteker.

Gaver til besvær

Gaver er som medaljer: De har som kjent ofte en bakside. Og bibliotekenes historie er fulle av fortellinger om underlige og kontroversielle donasjoner.

– Gaver handler alltid litt om å gi noe for å få noe. Noen ganger får vi ting fra folk som er anonyme. Da tenker jeg «yes, en ekte gave», sier Halvor Kongshavn, overbibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Oslo.

Det er han som tar med Klassekampen rundt, viser oss Kim Il-sungs «Verker i utvalg» og forteller om andre gaver biblioteket har fått. I korridorene møter vi Cathinka Neverdal, som har ansvaret for engelsk avdeling. Hun forteller at biblioteket en gang fikk donert en førsteutgave av James Joyces klassiske roman «Ulysses». Boka er nummer 28 av de 100 første eksemplarene, og signert av Joyce.

– Men de fleste gavene vi får, er sånn som dette her, sier hun og peker på noen pappesker på gulvet.

– Fra professorer som rydder kontorene sine, forklarer Neverdal.

Gaver fra nazistene

I sommer ble mange sinn satt i kok da det kom fram at en gruppe næringslivsfolk hadde gått sammen om å gi tusen eksemplarer av Hege Storhaugs «Islam – den 11. landeplage» til landets biblioteker. Norsk Bibliotekforening var ikke særlig begeistret for gaven. «De ønsker å promotere et bestemt politisk syn og bruker bibliotekene som et virkemiddel for å gjøre det», sa leder Mariann Schjeide til NRK. Dessuten var det ingen skrikende interesse for boka der ute blant lånerne, mente de.

Spørsmålet er: Når blir en gave så politisk at den blir problematisk?

Den kanskje mest kontroversielle bokgaven norske biblioteker har fått, var det nazistene som sto for. Under andre verdenskrig sendte okkupasjonsmyndighetene ut en lang liste til bibliotekene over bøker som måtte fjernes fra hyllene. Arnulf Øverland og marxistisk litteratur var blant det som måtte vekk. Disse måtte erstattes med noe, og da selvfølgelig bøker som nazistene mente var passende. Store lass nazi-godkjent litteratur ble overrakt bibliotekene – noe av det var nazistisk propaganda, men mye var klassisk tysk litteratur.

Så da krigen var over, ble spørs­målet: Hva gjør vi med disse bøkene? Noen mente de måtte kastes. Men biblioteksjefen i Oslo, Trygve Aalheim, var uenig. Han mente hver enkelt av bøkene skulle vurderes. Aalheim møtte stor motstand, men sto på sitt og vant fram. Dermed forble mange av nazistenes bokgaver i bibliotekenes hyller.

Dette prinsippet er nemlig svært viktig for bibliotekarene, enten det er ekstra eksemplarer av Hege Storhaugs bok eller en roman av Thomas Mann med uggent opphav: Det er bibliotekene selv som bestemmer hva som tas inn.

– Det er ikke så komplisert. Vi tar bare imot det vi trenger, sier Halvor Kongshavn ved Universitets­biblioteket i Oslo.

Kald krig i biblioteket

I 2006 brøt det ut en stor debatt i bibliotekkretser da en annen kontroversiell gave ble lagt på bordet. Denne gangen var det den amerikanske ambassaden i Norge som ønsket å opprette et såkalt American corner på Sølvberget bibliotek i Stavanger. Dette er noe amerikanerne begynte med under den kalde krigen, og det finnes «amerikanske hjørner» på hundrevis av biblioteker rundt omkring i verden. Samarbeids­bibliotekene får bokgaver av amerikansk litteratur og abonnementer på amerikanske tidsskrifter.

Mange mente en slik bokgave ville gjøre biblioteket til en brikke i amerikanernes diplomati. Men Sølvberget takket ja til tilbudet. Også biblioteket i Kirkenes har takket ja. Vi ringer bibliotekssjefen i Kirkenes, Dagfinn Gjerde, for å høre om de fortsatt har et amerikansk hjørne.

– Jada. Og så har vi et russisk hjørne.

– Russisk hjørne?

– De står på hver sin side i biblioteket, humrer Gjerde.

Han forteller at den russiske ambassaden tilbød biblioteket i Kirkenes et russisk hjørne for mange år siden. Etterhvert fikk amerikanerne øynene opp for dette. Da kom tilbudet om amerikanske bøker også.

– Noen mener bibliotekene lar seg bruke når de åpner opp for slike samarbeid. Hva tenker du?

– Jeg skjønner jo kritikken. Jeg er ikke dummere enn at jeg vet at når amerikanerne vil gi oss noe, er det fordi de vil ha noe tilbake. Og det var nok ikke noen tilfeldighet at amerikanerne kontaktet Kirkenes. Men jeg synes den debatten var litt storm i et vannglass. Noen mener man liksom velger side. Men det er tull. Her oppe har vi en lang tradisjon for kultursamarbeid.

– Velger dere selv hvilke bøker dere stiller ut i disse hjørnene?

– Ja. Vi sier fra når vi vil ha noe nytt. Og så får vi ting tilsendt. Men vi siler jo ut og er kritiske til hva vi tror fungerer i vårt bibliotek.

Kultiverte rikinger

Det er ikke sånn å forstå at alle donasjoner er suspekte. Faktisk er hele grunnlaget for folkebiblioteket i Oslo en donasjon, nemlig Carl Deichmans boksamling på 7000 verk. Den ble donert til Christiania da Deichman døde i 1780.

Opp gjennom historien har det ikke vært uvanlig at rike folk med velfylte bokhyller har donert sine samlinger til bibliotekene. Universitetsbiblioteket i Bergen har flere slike store, gamle boksamlinger. Blant annet har de en unik Charles Dickens-samling, som består av bøker (flere førsteutgaver), brev og manuskripter fra Dickens’ hånd, samt en fjærpenn og noen gips­figurer som tilhørte den engelske forfatteren. Samleren var skipsreder Jacob Christensen (1891–1968), som ved sin død donerte det hele til Universitetsbiblioteket.

Men akk: Donasjoner er noe som hører fortida til, forteller Bjørn-Arvid Bagge ved spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen.

– I gamle dager var det disse rike bergenserne som samlet bøker og ga dem som gaver til Bergen Museum og til universitetet. Dette var folk vi i dag ville kalt bibliofile.

I vår tid skal det litt til for at en bok skal være av interesse for de kresne bibliotekarene ved spesialsamlingene.

– Det meste av det vi får i dag, har vi fra før av. I gamle dager samlet folk over et helt liv og gjerne sentrert rundt et spesielt tema.

Biblioteket har imidlertid mottatt en spennende gave nylig. Men den er hemmelig!

– Det har kommet en mann til oss som har en stor bok- og manuskriptsamling fra 1500-, 1600- og 1700-tallet som han vil donere når han dør. Men han vil ikke ha noe oppstuss med dette før han er borte, så jeg kan ikke si noe mer om det, sier Bagge hemmelighetsfullt.

Bøkene som gisler

Også grunnstammen til Universitetsbiblioteket i Oslo er en donasjon. Og denne donasjonen ble gjenstand for diplomatisk krøll i en turbulent tid i europeisk historie. ?I 1811, da Norge fortsatt lå under Danmark, bestemte kong Frederik av Danmark at alle bøkene som Det kogenlige bibliotek i København hadde to eksemplarer av, skulle gis bort til det nyopprettede Universitetet i Oslo som bar hans navn, Det Kongelige Frederiks Universitet.

Enorme mengder bøker ble pakket i kasser og satt på et lager i København i påvente av å få skipet dem over til Oslo – eller Christiania som byen het den gang. Men dette var midt under napoleonskrigen, og engelskmennene, som lå i krig med Danmark-Norge, barrikaderte hele Skagerrak. Noen (som Henrik Ibsens «Terje Vigen») tok seg over havet i små båter, men man tok ikke sjansen på å sende den dyrebare bokskatten på en slik farefull ferd.

Da krigen var over og Norge ble uavhengig, mente danskene at Norge skyldte dem penger. Da de ikke så noe til disse pengene, ble kassene med bøker holdt som gissel der de sto på lageret i København. Etter at kongen selv grep inn i saken, ble bokkassene til slutt frigjort. Fra bøkene først ble plukket ut av hyllene på biblioteket i København, tok det tre år før de endelig ble lastet om bord i et skip med kurs for Norge.

Kongen av Thailand

Siden den gang har Universitetsbibliotekets samling blitt fylt opp og omfatter i dag 3,7 millioner bøker. Overbibliotekar Halvor Kongshavn elsker å vise folk rundt i biblioteket. Vi ser på utstillingen av gamle franske bøker (blant annet førsteutgaven av verdens første leksikon!) og titter inn på papyrus-samlingen. Kongshavn forteller om den mystiske gaven som biblioteket fikk fra kongen av Thailand.

I 1907 kom kong Chulalongkorn og hans følge seilende inn Oslofjorden for å bli mottatt på havna i Kristiania av kong Haakon 7. Med seg på skipet hadde den thailandske kongen et helt spesielt bokverk, «Tripitaka», en samling av de hellige buddhistiske skriftene. Dette verket ble overlevert universitetet. Fram til seint på 1800-tallet fantes det kun håndskrevne versjoner av «Tripitaka», og dette boksettet som kongen hadde med seg, var blant de aller første trykte utgavene. I dag er dette blant de mest verdifulle gjenstandene Universitetsbiblioteket har.

Bibliotekarens mareritt

Tripitakaen skaffer Kongshavn en årlig invitasjon til fest på den thailandske ambassaden i Oslo. Han tar gjerne turen, men Kongshavn er på vakt for diplomater. Det lærte han seg the hard way.

For noen år siden spurte en ansatt om ikke Universitetsbiblioteket kunne ha en utstilling om aserbajdsjanske bøker. Jo, det høres spennende ut, syntes overbibliotekaren. Den ansatte gikk i gang med å lage utstilling, og den aserbajdsjanske ambassaden donerte bøker. Men Kongshavn har et helt bibliotek å drive, så han fulgte ikke så nøye med på forberedelsene.

Da det var tid for åpning av utstillingen, fikk Kongshavn seg et lite sjokk. Aserbajdsjan ligger i en bitter konflikt med nabolandet Armenia over et landområde som heter Nagorno-Karabakh. Følelsene er sterke på begge sider av grensa. Og utstillingen på biblioteket her i Oslo viste seg å handle om Aserbajdsjans fortreffelighet og Armenias forbrytelser. Det passer veldig dårlig i et bibliotek som etterstreber politisk nøytralitet i alt de driver med, så Kongshavn og noen kolleger fikk i all hast hentet inn noen bøker med Armenias syn på saken.

Så kom åpningsdagen. Aserbajdsjans ambassadør i Oslo holdt en lang tale på aserbajdsjansk, og det hele ble filmet av et ukjent kamerateam. Bibliotekaren hadde en dårlig følelse på hele greia. Var Universitetsbiblioteket i Oslo med på å legitimere det ene ståstedet i en betent internasjonal konflikt?

Så var det Kongshavn sin tur til å holde tale. Han lirte av seg noen høflige ord foran kameraet og de frammøtte. Men mens han snakket, merket han at to av tilhørerne hadde sneket seg bak ham og hengt opp et banner med et slagord på. Den fortvilte overbibliotekaren var offisielt blitt en brikke i aserbajdsjansk utenrikspolitikk. Han ga tegn til noen ansatte, som rev ned banneret igjen. Stumpene var kanskje reddet. Etter denne episoden må alle utstillinger gå en ekstra runde innom sjefen. For kampen om bibliotekets hyller er nok ikke ferdig.

Takk til Svein Arne Tinnesand ved Nasjonalbiblioteket for hjelp med denne artikkelen.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. september 2016 kl. 13.27
Store sol: Det nordkoreanske diplomatiet har sørget for å få Kim Il-sungs samlede verker oversatt til norsk og gitt til Universitetsbiblioteket i Oslo.