Lørdag 3. september 2016 portrett

Hva nytter det å stå fast hvor alle ting ramler?

Ibsens kvinne

Oslo, Norge, 31.08.2016. Vigdis Ystad er Norges fremste Ibsen kjenner. Foto: Christopher Olssøn.

Vigdis Ystads barnebarn har begynt på videre­gående skole. I første møte med norsk­lektoren fikk han høre at i denne klassen var det helt uaktuelt «å gjøre noe med Henrik Ibsen».

– Da visste han ikke hvem sitt barnebarn han hadde i klassen!

– Det kan godt være. Men bare det å si sånt! Jeg spurte om dette var alvor, og det var alvor. Det hadde ikke vært gangbart å si noe slikt om Shake­speare i et engelsk klasserom. Og det burde ikke vært gangbart i Norge heller.

Vigdis Ystad er Norges fremste Ibsen-forsker og en å snakke med når nok en Ibsenfestival tar til neste uke. De siste tiårene av Ystads yrkesliv som professor i nordisk ved Universitetet i Oslo gikk med på å finlese tusenvis av sider med Henrik Ibsens skrifter. Seks til åtte versjoner av alle førsteutgaver ble gransket, vurdert og kommentert, i tillegg til brevene. Prosjektet skal ha vært det største humanistiske forskningsprosjektet i Norge og gjorde Henrik Ibsen til «Norges dyreste døde mann», som Dagens Næringsliv skrev.

– Den avisa skrev at dette var et korrekturlesingsprosjekt som kostet millioner av kroner. Da forstår du fint lite av hva en vitenskapelig utgave er, altså. Vi var jo til enhver tid en ti–tolv personer som jobbet fulltid med dette, i tillegg til en 30–40 fagpersoner som deltok og kommenterte.

Vigdis ystad

Alder: 74 år.

Bakgrunn: Pensjonert professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Ledet arbeidet med Henrik Ibsens skrifter.

Sivilstatus: Enke, to barn.

Aktuell med: Den internasjonale Ibsen-festivalen starter på Nationaltheateret i Oslo neste uke.

Prislappen kom på 70 millioner kroner.

– Fra Forskningsrådet fikk vi 25 av disse millionene, den samme sum som det kostet å innvie Gardermoen. Altså på et arrangement som tok én kveld. Og jeg hørte ingen hyle og skrike og protestere på at det var dyrt.

Vigdis Ystad er trønder. Her vi sitter på kjøkkenet hennes i en stor og velmøblert leilighet på Frogner, er det lite som vitner om akkurat dét. Det skal visstnok være noe med o-ene. Ifølge barna sier hun oktober med o og ikke å, som andre østlendinger. Men hun sier også «videnskapelig» med en klar d, verdig en pensjonert professor på Oslo vest.

For pensjonert er hun, på fjerde året. Skjønt: pensjonert. Hun er riktignok ute av det organiserte arbeidslivet, men har ikke sluttet å arbeide.

– Vi kvinner er heldige. Vi lever lenge og kan vi fortsette å jobbe lenge etter pensjonsalder.

Ystad har fått en forskerplass på Nasjonal­biblioteket, og herfra arbeider hun for tida med to større prosjekter. Det ene vil hun ikke si for mye om, men det er «uhyre fascinerende», får vi høre. Nasjonalbiblioteket har nemlig et manuskript fra 1819 som åpenbarer nye sider ved den unge nasjonens tenkemåte og grunnleggere. Det andre er et prosjekt som ser på dramaene utgitt mellom 1814 og 1850. Også dette et grunnarbeid, som viser hva de som skapte Norge som selvstendig nasjon tenkte og var inspirert av.

– Men gud vet hvem som vil gi det ut. Forlagene er jo bare interessert i biografier.

Vigdis Ystad er kjent som «et dyktig menneske med helt spesielle evner til prinsipiell tenkning», som Aftenposten skrev i en profil da det stormet rundt henne i universitets-politikken i 1990. Det var ikke den eneste stormen. Noen slag har hun vunnet, som da universitetsdirektør Kjell Stahl sammen med Inge Lønning forsøkte å innføre virksomhetsplanlegging og målstyring på Universitetet i Oslo. Vigdis Ystad satt i Det akademiske kollegium og ga klar beskjed. Det ble til at Stahl gikk av.

Ystad vant slaget. Men hun tapte krigen.

– Det er ikke noen god utvikling innen akademia nå, med denne tilpasningen til globale standarder og tidsreduksjoner og økonomisk tenkning. Det er kriterier som er irrelevante sett fra fagenes syns­vinkel. Og universitetene er ikke lenger akademiske institusjoner for fritt og selvstendig arbeid. De er styrt og dirigert ovenfra ut fra økonomiske nyttehensyn, sier Ystad.

– Akademikere er nå mer å betrakte som funksjonærer, ikke som selvstendige forskere. Og jeg er veldig kritisk til det og veldig glad for at jeg ikke lenger er med på den dansen.

– Hvordan skaper man så en akademiker av den gamle skolen? Fins de i dag?

– Ja, de fins. Men de har ikke gode vilkår. Og sier man fra offentlig, da får man høre det ovenfra. Jeg har jo erfaring med det. Det er ikke populært å sette seg utover institusjonens offisielle politikk, sier hun.

Hun pauser.

– Men hvordan man skaper selvstendige mennesker … Jeg tror ikke dagens studenter har de beste forutsetninger for å bli selvstendige i den gamle betydningen. De er som de studentene vi i gamle dager så på med overbærenhet: de amerikanske. De ble tatt i hånda og ført fram for å klare eksamen og forberedes på en jobb. Det er vel og bra, det. Men det er ikke slik du skaper frie og selvstendige intellektuelle. Det er billigere og mer effektivt, men jeg tror også vi taper noe.

Hun er eldst av fire søsken og eneste jente. Det var i seg selv en øvelse i ansvar. Fram til hun var elleve år bodde familien i Trøndelag, tett på dyr og natur. Hennes frilynte lærerforeldre hadde kontakter i folkehøgskolemiljøet og plasserte tidlig bøker i fanget på den unge jenta – Ibsen og Undset leste hun fra hun var tolv. Så flyttet familien til Neslandsvatn på Sørlandet, hvor faren eide og drev en privat folkehøgskole.

15 år gammel bar det til hybel og landsgymnas i Bø i Telemark. Her møtte hun ungdom fra de fleste bygdene på Sør- og Østlandet. På grunn av sykdom begynte Vigdis Ystad rett i andre klasse, og det i et gymnasløp som allerede var komprimert på få år og faglig utfordrende.

– Det var krevende, men du behøvde ikke være supersmart, bare du kunne jobbe. Det ble stilt krav. Men mennesker har stor kapasitet til å imøtekomme krav, mye større enn man kanskje tror. Vi skal ikke sy puter under armene på folk.

Ystad gikk på naturfaglinja. Hun har alltid elsket blomster, natur og biologi. Og hun hadde en fantastisk sammensatt og flott lærerstab.

– Det var folk med doktorgrad og forskerbakgrunn, de lærte oss om kritikk og vitenskapelig metode allerede på gymnaset.

Det nynorske uttrykket flogvit brukes om mennesker med særskilte intellektuelle evner. Men, som med så mye annet, har det gått inflasjon i det også. I dag brukes det om folk som hevder seg på et middels quizlag.

Ystad er flogvit av den gamle skolen. Hun vet hvorfor norske gardister var ekstra høye i 1770. Hun kan fortelle levende om de internasjonale strømningene som påvirket norsk politikk på 1830-tallet. Hun vet at velinpapir var dyrt rundt forrige århundreskifte; hun har undersøkt saken. Hun er overbevist om at Norge vil henge bedre sammen som land dersom vi ble enige om hvilken litteratur som utgjør grunnstammen i landet og underviser i den. Hun har gjort seg noen tanker om hva som bør med.

Men hvem skal hun diskutere med? Noe norskpensum finnes knapt, etter at reformen med det misvisende navnet Kunnskapsreformen fjernet litteraturkanonen fra læreplanene. Det er som om dannelsestanken bare ble oppløst. Og de som sto klare for å kjempe for sine yndlinger, ble avspist med et skuldertrekk.

Like fullt: bak hvert tilbakeslag, en ny mulighet. Midt i intervjuet ringer telefonen. Det er Dagne Groven Myren. Hun er i fyr og flamme og dypt bekymret over salget av bygården som huser Grei kafé, Henrik Wergelands gamle stampub. Ystad gjør samtalen kort og snur seg mot meg:

– Ja, det var beskjed om at by­gården der Amalie Sofie Wergeland vokste opp, nå er solgt og skal bygges om og endres. Grei kafé, vet du hvor det er?

– Ja?

– Der har vi planlagt et Wergeland-senter.

For noen år siden forsøkte Ystad og noen kumpaner å få gjort om statens æresbolig Grotten til et Wergeland-senter, uten å lykkes. I stedet har de to tidligere kollegaene fra Universitetet i Oslo sett seg ut nettopp Grei kafé som et mulig nytt åsted for Wergeland-formidling. Nå står det hele på spill – igjen.

Ystad har breie skuldre og sans for det gode argument. Hun tåler en uværsdag. Men det har også vært tøft.

Da hun ble innstilt til en universitetsstilling først på 1970-tallet, ble det hengt opp veggaviser med protester over hele Blindern. AKP gikk imot ansettelsen. Om det var synet på litteratur, at de hadde en annen kandidat, eller hennes mann som gjorde utslaget, husker hun ikke. Men akkurat den mannen var god å ha da. Daniel Haakonsen, 25 år eldre og en av Norges mest profilerte katolikker på den tida, var allerede en etablert professor i nordisk. De hadde en trygghet i det faglige fellesskapet, og det var fantastisk, forteller Ystad. Men han var eldre, og han ble heller ikke gammel. Faktisk er det grunnen til at Ystad i dag er Ibsens forlengede arm inn i samtida.

Ekteparet hadde delt litteraturen mellom seg, så å si. Han hadde Ibsen og Wergeland, og Ystad Olav Duun og Kristofer Uppdal. Men så ble Haakonsen syk og klarte ikke lenger redigere det internasjonale Ibsen-tidsskriftet. Ystad tok over. Så var det gjort.

Hvem tar over stafettpinnen etter henne? Det vet ikke Ystad. Hun frykter for rekrutteringen og syns Ibsensenteret er opptatt med andre ting enn seriøs Ibsen-forskning og rekruttering. På Blindern undervises det i Ibsen på engelsk, med engelske grunnlagstekster.

– For å trekke internasjonale studenter da?

– Nemlig. Det er jo meningsløst. Hvis noen hadde undervist i Shakespeare i England ved hjelp av tyske oversettelser, kan du bare tenke deg. Det er ikke faglig forsvarlig.

Den pensjonerte professoren har ikke sans for slurv. Hun mener det må stilles krav.

– Se på nordisk. Det er et kvalitetsfall i utdanningen, og det må noen våge å si. Skal du lese et dikt av Henrik Wergeland, må du kjenne verdenssituasjonen etter julirevolusjonen i 1830, forhold i norsk samfunnsliv på den tida, norsk språk­historie og de litterære konvensjonene fra hundreårene før Wergeland. Wergeland var en opprører, men han behersket de litterære formene. Det bør vi også.

– Du har blitt en av de skarpeste kritikerne til utviklingen i humaniora.

– Ja, jeg vet sannelig ikke hva jeg skal si.

Det vet hun selvsagt. Hun mener Norge er ekstra utsatt for den pågående krisa i humaniora fordi vi ikke har en gammel og innøvd respekt for den type dannelse.

– Og det er ikke noe fint og eksklusivt med den: Det er en innsikt som folk kan få i menneskehetens historie. Dette er ting vi som samfunn må ha råd til å bruke tid på. Men vi har ikke satt den akademiske tradisjonen høyt. Så når alle disse fagene er i krise i Tyskland, England, våre naboland, så slår den ekstra hardt inn i Norge.

I Danmark foreslo man for en del år tilbake å legge ned magistergradene i omtrent samtlige humanistiske fag og bare skjerme fem.

– Du kan jo tenke deg hvilke det var. Det ligger i kortene. Og det er ganske interessant: Dansk skulle bevares, og engelsk, historie og ja, kan du gjette hvilke to andre?

– Idéhistorie?

– Nei.

– Filosofi?

– Nei. Medier og kommunikasjon. Og kinesisk. Dette ble sett som nyttig. Det er et tankekors med i den situasjonen mediene befinner seg i nå. Det er sørgelige greier.

Papiravisene sliter. Deichmann bibliotek skal destruere tusenvis av bøker – «fryktelig!» – og Vigdis Ystads barnebarn får beskjed i første norsktime om at her rører vi ikke Ibsen.

Men Ystad fryder seg likevel over mye i samtida. Sist uke så hun en oppsetning av «Borkman» på National­theatret, som var «fabelaktig». Da Torshovteatret for et par år siden satte opp «Peer Gynt» som sirkus, ble hun så begeistret at hun skrev en kronikk om det. Hun har det «fantastisk moro» når hun leser gamle manuskripter fra sin plass på Nasjonalbiblioteket.

Så viser det seg at også dette står for fall. For å gjøre plass til Nasjonal-bibliotekets nye satsing på arrangementer må forskerne fra nyttår forberede seg på å rullere på et mindre antall plasser. Kaffe og hvitvin skal inntas over Norge nasjonale bokskatter. Ystad er opprørt.

Vigdis Ystad er villig til å holde Norge oppe som kulturnasjon nærmest helt på egen hånd. Hun har en fysikk og framtoning som gjør at man er tilbøyelig til å tro at hun kan klare oppgaven. Det er bare det at Norge i mellomtida har bestemt seg for å satse på events og festligheter. Selve ordet kulturnasjon handler i dag mest om nybygg og designkonkurranser.

Så får hun heller lene seg på dette: Takket være henne trenger ingen lenger å ta feil av hva Ibsen mente når han skrev at en dramaperson skulle snakke sakte (ikke langsomt, men lavt). Og hun har forklart for etter­tida hva en høyesterettsassessor er, slik at teaterfolk og litteratur­vitere for all framtid kan forstå «Hedda Gabler». Det syns hun er verdifullt. Og kanskje, bare kanskje, blir krovert Bekkevolds hus i Bjørvika et nytt Wergeland-senter. Det er nok å stå i med for en pensjonert professor.

maris@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 16. september 2016 kl. 12.15

Siste kulturopplevelse: «Borkmann» på Nationaltheatret, som var storartet, og framføringen av spansk barokkmusikk iblandet indiansk musikk på festivalen Valle Baroque i Sverige.

Politisk enkeltsak: Å gjeninnføre den norske kanon i skolepensum og å sikre at humanistiske fag er frie akademiske greiner.

Hva tror du på: Fornuft og betydningen av tankefrihet. Verdien av menneskelig ansvar for en bedre verden.

Forbilde: Ellisiv Steen, den første kvinnen som underviste i nordisk litteratur ved universitetet.

Ditt lydspor: Schubert, Brahms og opera.

Leser daglig: Klassekampen og til enhver tid en bok. Nå Orhan Pamuk.

Det verste du vet: Slurv og likegyldighet og at det ikke stilles krav til noen ting.

Oslo, Norge, 31.08.2016. Vigdis Ystad er Norges fremste Ibsen kjenner. Foto: Christopher Olssøn.