Torsdag 22. september 2016 Kultur og medier

Forskerne bak en rapport om 22. juli-minnestedet på Sørbråten er kritiske til statens håndtering av saken:

Får kritikk fra forskerne

Stridens EPLE: Minnestedet på Sørbråten skulle stått klart i år. Nå er arbeidet lagt på is til rettssaken mellom staten og naboene er over. ILLUSTRASJON: JONAS DAHLBERG STUDIO

Norge bør droppe minnestedet på Sørbråten, mener den tyske sosiologen og minnestedsforskeren Helena Flam.

minnested

Konflikten om minnestedet etter 22. juli på Sørbråten i Hole har tilspisset seg. Denne uka ble det klart at det trolig blir rettssak, etter at naboene på Sørbråten takket nei til et forlik med staten.

Professor Helena Flam ved Universitetet i Leipzig har forsket på oppføring av minne­steder. Hun mener at regjeringen bør gå vekk fra planene.

– Jeg synes prosjektet er fantastisk, men jeg står på lokalbefolkningens side i denne saken. Spesielt når man kjenner konsekvensene et minnested kan ha for lokalsamfunnet, skriver Helena Flam i en e-post til Klassekampen.

Minnesteder etter 22. juli:

• I 2012 bestemte regjeringen at det skulle etableres to offisielle minnesteder etter 22. juli: ett i Hole kommune og ett i regjeringskvartalet i Oslo.

• Forslaget til minnested på Sørbråten i Hole har utløst sterke reaksjoner fra naboene.

• I juni i år stevnet naboene staten for brudd på naboloven.

• Tirsdag la Regjeringsadvokaten ned påstand om full frifinnelse i saken, etter forsøk på å inngå et forlik.

Skeptisk til turister

I fjor bidro forskeren til en rapport om psykososiale konsekvenser av et minnesmerke i Hole kommune. Den ble utført på oppdrag fra Kommunaldepartementet og sier at minnestedet kan få negative konsekvenser for lokalbefolkningen, men at det er vanskelig å angi omfang, art eller grad.

Rapporten gir ikke noe konkret råd til staten, men nå er Flam tydelig på at planene om et minnested bør skrinlegges. Sosiologiprofessorens bidrag til rapporten var en gjennomgang av hvordan lokalsamfunn har reagert på minnesteder etter liknende terrorangrep.

Hun skriver til Klassekampen at minnesmerker i flere tilfeller får negative konsekvenser for lokalsamfunnet, deriblant:

En uønsket strøm av nasjonale og internasjonale turister.

Besøkende som oppfører seg respektløst, og som legger igjen store mengder kort, lys og andre gjenstander.

En konstant påminnelse om potensielt veldig smertefulle hendelser.

– Et minnested er ment å minne oss om en traumatisk opplevelse, men turister og andre besøkende velger om og hvor ofte de skal besøke et minnesmerke. Lokalbefolkningen har ikke noe valg. Ikke bare selve minnestedet, men også de besøkendes tilstedeværelse vil ta dem tilbake til de forferdelige hendelsene enten de vil det eller ikke, sier Flam.

– Har gått for fort

Den svenske psykiateren Per-Olof Michel var hovedforfatter av rapporten til Kommunaldepartementet. Han mener staten bør ta seg bedre tid i arbeidet med minne­stedet.

– Det som ble tydelig for oss da vi skrev rapporten, var at det virket som om den norske staten gikk for fort fram. Selv om intensjonen er god, bommer man på det som har vært viktig i arbeidet med andre minnesteder: å få en grundig gjennomgang av hvordan ulike grupper vil reagere på det. Hvis man i større utstrekning etterspør å ta med alle grupper, blir det en bedre avgjørelse, sier han.

Michel sier at de få ukene han brukte på intervjuer med naboer på Sørbråten i fjor, ikke gir grunnlag for å si at minnestedet vil få negative psykologiske konsekvenser for dem, men at det er en teoretisk mulighet for det.

– I ettertid har jeg tenkt på hvorfor staten hadde så hastverk. I Sverige skal man innvie tsunamimonumentet neste år – 13 år etter at det skjedde. Når det handler om noe som påvirker så mange mennesker, bør man la det ta tid og gå gjennom det på nytt.

Avviser traumer

I gårsdagens Klassekampen skrev psykologspesialist Gunvor Berge Svenberg at hun mener det er en skam for Norge at naboene på Sørbråten må gå til rettssak om minnestedet.

Hun mener at vi som samfunn ikke forstår hva som ligger bak naboenes vegring mot å føre opp minnesmerket i deres nærmiljø.

Psykologspesialist Atle Dyregrov ved Senter for krise­psykologi er kritisk til argumentet om at minnestedet til Sørbråten vil bli en stadig påminnelse om 22. juli.

– Det holder ikke. Jeg har gjennom 30 års terapeutliv jobbet med mennesker som må forholde seg til traumatiske påminnere. Det gjelder for eksempel etterlatte etter selv­mord som skal fortsette å leve i hjemmet der den av­døde tok livet sitt. Dette lærer mennesker å leve med. Det betyr ikke at det er enkelt, men fullt mulig å venne seg til, sier han.

Dyregrov stiller seg tvilende til at naboene ikke kan tilpasse seg det å se minne­stedet på daglig basis.

– Jeg vil gjerne se forskning som har målt hvordan folk har det før og etter at et minnested er oppført. I forhold til hva som skjedde på Utøya, er dette en veldig mye mindre sak, sier han.

Dyregrov mener at det er symbolsk viktig at minnestedet ligger i nærheten av hendelsesstedet, og er skeptisk til å gå vekk fra dette.

– De som står høyest i hierarkiet over de rammede, er de etterlatte, deretter de overlevende og så hjelpere og naboer. Det er viktig å lytte til naboene, men når det er tatt en politisk beslutning, må en kunne respektere det og ikke tenke at dette vil føre til langvarige psykologiske lidelser.

mari.vollan@klassekampen.no

Bråk om minner

Flere nye minnesteder har utløst sterke reaksjoner fra lokalbefolkningen.

Ground Zero i New York:

Turistvirksomheten ved minnestedet for terror­angrepet 11. september har skapt problemer for lokalbefolkningen. Etterlatte mener at myndighetene ikke har gjort nok for å beskytte stedet. Flere er blant annet kritiske til det omfattende salget av suvenirer på stedet. Naboer melder også om at turistene forstyrrer privatlivets fred.

Snublesteinene:

De gylne steinene til minne om personer som ble deportert og drept av nazistene har vært uvelkomne i flere byer. Steinene legges ned i fortauet ved bostedene til dem som ble deportert, og de finnes i rundt 20 europeiske land. Huseiere har protestert mot det de mener er inngrep i deres eiendomsrett, og enkelte butikkeiere hevder at snublesteinene går ut over virksomheten. Naboer har også meldt om at de føler seg utilpass fordi steinene minner om de voldelige hendelsene på stedet de bor.

Minnestedet i München:

De siste årene har det vært stor debatt i München om et minnested etter terrorangrepet under OL i 1972. Planen er at det skal ligge rett foran noen studentboliger, og beboerne frykter at det vil forstyrre privatlivet deres. Flere sier at de ikke er blitt hørt i prosessen.

Kilde: Rapporten «Lokalsamfunns reaksjoner på minnesteder etter terrorangrep» av Helena Flam.