Lørdag 24. september 2016 Bokmagasinet

Bugnende labyrinter

Fascinerende: Moe-Repstads nye diktsamling er en kryptisk skriftverden. Foto: André Løyning

Maratonpoesi: Diktenergien hos Nils Chr. Moe-Repstad sliter hull i kulturen, og historien.

Anmeldelse

I «19 forgiftninger» (2014), Nils Chr. Moe-Repstads forrige bok, heter det i et av de slyngende langdiktene: «kan du telle til mer enn ti/blir det ikke et dikt, men et matematisk essay». Til «Wunderkammer» kunne det vært fristende å bemerke at poeten for alvor har lært seg å telle og organisere. Med sine 740 dikt er årets bok like omfangsrik som hele Moe-Repstads forutgående produksjon tilsammen. Skjønt de enkelte diktene er ikke rare addisjonene: bortimot alle er på tre linjer, men nettopp i de konsentrerte linjene framheves vitenskapenes stringens som en fysisk forutsetning for så vel krig og fordrivelse som kjærlighet og poetisk tanke:

Jeg skjønte aldri hvordan skyene skulle gjøre havet leselig, men

telle og analysere hvert molekyl er ikke umulig, og utregningen

kan bli vakker som byggingen av de gamle katedralene.

Å snakke om matematiske essay er nok ikke helt fair, men kaller vi det essayistikk i diktformat, er matematikken en del av metoden.

Og temaene og koblingene er mange. Man kan miste pusten av Moe-Repstads utholdenhet, og hans mot til å namedroppe så det skummer, særlig fra geografi og historie, uten at leseren blunker det vekk. Diktenergien sliter hull i kulturen, og historien, og graver bugnende labyrinter. En solid andel av diktene er virtuost balanserte, i andre er detaljfokuset på et vis gripende melankolsk. Stadig er det små koder å knekke, små kinaputter som før eller siden må smelle av samtidig som de kjemiske reaksjonene forklares. Moe-Repstads kortdikt går i en slags bue mellom Kjell Heggelunds tørrhet og Øyvind Rimbereids ville fortellinger. De er ikke utpreget syngende, men bærer en tilgjengelig musikalitet i seg, særlig hvis du leser dem litt fort, og blar videre, videre. Slik kan det høres ut: «Jeg var en gang hjemme i en svart svane, jeg tenkte Edinburgh og nærheten til/havet og hørte båtene komme med døde, men det jeg trodde var her, var en elv/som rant gjennom bygatene, forbi en kirke hvor fuglearkviet inngikk i liturgien»

dikt

Nils Chr. Moe-Repstad

Wunderkammer

(27 kataloger)

Flamme Forlag 2016, 848 sider

Jeg merker hvor lite fristet jeg er til å lese disse diktene høyt for meg selv. Kanskje er jeg redd for å fjerne dem fra den utpregede skriftverdenen de hører hjemme i, en verden de selv er antydende utsnitt fra, og som gjør dem fascinerende, om enn kryptiske til tider. Jeg merker også at bunnløsheten i prosjektet gjør at overveldelsen kan føles litt vel selvklar og safe.

Uansett: Utover i lesningen, viklet inn i det jeg vet om forfatteren, må jeg innse hvor tydelig «Wunderkammer» er bygd opp rundt en privat erfaring av verden – en skjebnesvanger hendelse, en ulykke som forandret alt. Og gjennom den en fysisk isolasjon hvorfra verden så å si må læres intellektuelt. I konturene av dette aner jeg et aldri så lite ønske om å ta plassen til en hvilken kraft som helst, leve som ubekymret natur, som liljene på marken, å «bytte teorier med de hvite tulipanene». Kanskje lar jeg meg rive for mye med av den vekslende pronomenbruken i boka. Kombinasjonen av fysisk jegnærhet og forgreining av subjektet har Moe-Repstad felles med en annen maratonpoet: svenske Johan Jönson. Men i motsetning til Jönson ruller han seg ikke rundt i språket. Han forblir en vitebegjærlig kobler med pinsett, en konservator av det flyktige. «Syner og visjoner» er for enkelt, skriver han.

«Wunderkammer» begynner og slutter med et minne av en bekk og noen vaiende siv, og i første dikt slås det endatil fast at «universet er ingen reise, det er et hav som drukner minner fra store avstander». Det er sikkert fullt mulig å se bort fra den selvbiografiske bunnen i «Wunderkammer» – jeg prøvde det en stund selv – men akkurat her føler jeg det ligger en nøkkel inn til det altomfattende: Jegets egne minner, både de lette og de tunge, som gnisser mot hele den verden man er den del av men aldri får se, som man bare kan høre om, lese om, sammenlikne og dikte.

Det står heller ingenting i veien for å lese katalogene som lukkede suiter. For eksempel de rørende ‘Betty Caine, et barn fra trærnes katalog’ og ‘Kulerammekatalogen’, som på hver sin måte sirkler rundt barndommen. Men igjen ser vi denne viljen til å telle, eller til å påpeke at vi allerede er telt. At det ligger stabile og avanserte systemer bakom alt som er og skjer – samme hvor man selv havner i tellinga. Er dette en trøst? Tilbyr «Wunderkammer» en trøst i møte med verden? Jeg velger å tro det.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. oktober 2016 kl. 15.19