Lørdag 24. september 2016 Anmeldelse

Romandebut: Jan Grues første roman er en sørgelig historie om en ganske snill mann.

Horror i hovedstaden

Oslo noen år frem i tid. Rikshospitalet er omringet av nye biovitenskapelige bygg. Humant Museum er ikke lenger en nyhet. Og litt utenfor byen finnes institusjoner som «Romerike Hospits og Studio.» Hit kommer de syke og skakkjørte for å avslutte livet med en injeksjon. Her kan de spille inn en filmsekvens, en livets sluttscene. For eksempel med Star Wars-motiv. Alt er behørig godkjent av Nærings- og helsedepartementet som har ett mål for øye: et lykkelig, effektivt og hensiktsmessig liv for alle.

Scenarioet Jan Grue tegner i «Det blir ikke bedre» er grimt. Boka er hans første roman og tiende bok siden debuten i 2010. Tidligere har Grue brukt novelleformen, men overgangen til langprosa går som smurt. Boka er en velflytende og nesten feilfri tekst med klar Grue-signatur. Som tidligere serverer Grue satiriske fabuleringer der overskridelser, ideer, allegorier og etiske problemstillinger utforskes. Han skiller seg ut i dagens voksenbokflora, men skriver seg inn i ungdomsboktrenden der dystopiene – de mørke beskrivelsene av framtidssamfunnet – dominerer. Aldous Huxley og Franz Kafka er sjangerbrødre.

Bokas forteller er August. Han er en litt fordomsfull, men ganske snill mann med stor arbeidskapasitet. August er på vei oppover. Han avbryter filosofistudiene da han får jobb i departementet. Her studerer han ulike caser. Formålet er å maksimere velferden og «optimalisere befolkningen.» Augusts evalueringsarbeid er avgjørende: «Hadde dette mennesket levd for kort, eller for lenge? Hvor mye for lenge? Vurderingene ble normgivende.» Fremtiden er lysende i Augusts vidunderlige nye verden, helt til han rammes av en diffus sykdom – en slags kraftløshet i jeget.

roman

Jan Grue

Det blir ikke bedre

Gyldendal 2016, 352 sider

Romanen er todelt. Veien opp følges av veien ned for August. Av disse to delene er den første den beste. Her briljerer Grue med kunnskap og fantasi og etablerer det kostelige persongalleriet: Augusts kjæreste, Agathe, er hans motsetning og motargument. August velger henne, fordi «jeg trengte å se sårbarhet i andre enn meg selv.» Skarpe betraktninger gjør forholdet interessant. Så er det vennen Håkon og den komiske duoen Andy og Geir. I del to er stilen, som August, mattere, og også mer ensporet.

Den underliggende tematikken i romanen er aktuell og vesentlig. Det handler om hva et godt samfunn er, hva sykdom, normalitet og tilhørighet er, hva et godt liv er. Den dystopiske sjangeren er effektiv. Den tydeliggjør det gode ved å holde frem det ikke-gode. Innvendingen mot romanen er den samme som mot andre av Grues bøker. Mange perspektiver luftes, ofte på bekostning av fordypning og følelser, og boka står i fare for å bli spissfindigheter i en velsmurt form.

Skal én utviklingstendens trekkes fram fra debuten til årets bok, må det være at Grue er mer tilbakelent, morsommere. Det er en god utvikling. Intelligens og refleksjonsevne preger boka. Samtidig er tonen og fortellerformen – som August – veldig «emosjonelt ryddig.» Som forteller kan Grue bli mindre emosjonelt «ryddig» eller tilbakeholden. Det ville skape litt mindre distanse og litt mer temperatur i et egenartet forfatterskap.

bokmagasinet@klassekampen.no

Jan Grue er fast kritiker i Bokmagasinet, og boka anmeldes derfor av en ekstern kritiker.

Artikkelen er oppdatert: 4. oktober 2016 kl. 16.05