Lørdag 1. oktober 2016 Bokmagasinet

I moralens navn

Granskes: Vigdis Hjorths nyeste roman, «Arv og miljø», har blitt gjenstand for debatt. FOTO: Klaudia Lech

Troverdighet: Hvorfor blir akkurat denne romanen gjort til utgangspunkt for en debatt om virkelighetslitteratur?

Anmeldelse

Alle fortellinger kommer fra et sted. Hvor kommer Aftenpostens fortelling om Vigdis Hjorths nye roman fra? Alle historier man leser eller hører om, blir historier man på et eller annet nivå tar stilling til. Hva er det som gjør at Aftenposten, i sin brede dekning av «Arv og miljø», ikke er opptatt av de mange leserne denne boka – med sin sterke, sårbare og nyanserte skildring av seksuelle overgrep – vil gi innsikt og lindring til, men av dem avisen, gjennom iherdig bevisføring, muligens kan identifisere som virkelige forelegg? Hvorfor blir akkurat denne romanen gjort til utgangspunkt for en debatt om virkelighetslitteratur? Og er det dypest sett en debatt om dette? Eller er det, i det skjulte, i det uuttalte, også en debatt om overgrep?

Jeg spør fordi det er forvirrende å være vitne til en så aggressiv dekning, når man ikke helt får tak på hvor aggresjonen kommer fra, og jeg spør fordi Aftenposten fra begynnelsen av later til å ha stilt seg skeptisk til «Arv og miljø».

Da Aftenposten trykket sitt lanseringsintervju med Hjorth lørdag 10. september, kunne man lese på forsiden av kulturdelen, som reklame for intervjuet: «Lanserer bok om overgrep og stikker av». Stikker av? Det gir assosiasjoner til en feig handling, men det Hjorth forteller i intervjuet, er at hun simpelthen foretrekker å reise bort under lanseringen av en bok. Ikke så uvanlig for Hjorth selv, hun har sagt det samme i andre sammenhenger, og ikke så uvanlig for forfattere i det hele tatt. Men allerede her begynner altså avisen å så tvil om Hjorths motiver – som om hun var en kynisk og utspekulert aktør.

Dagen etter sto hovedanmelder Ingunn Øklands mye siterte omtale av boka på trykk. Mot slutten av anmeldelsen gir hun, noe oppsiktsvekkende, uttrykk for at romanen lettere lar seg forsvare hvis fortellingen er sann. Er den ikke sann, antyder hun, er utgivelsen umoralsk. Men jo mer Aftenpostens journalister graver opp av såkalt dokumentasjon på at det vi får høre om i boka, skal ha skjedd i virkeligheten, jo mer provosert virker Økland. I sin hittil siste kommentar (28. september) hevder hun at det nettopp er den «grenseløse bruken av virkeligheten» hun finner «ytterst problematisk». Likevel, mener hun, vil hun «ikke ta stilling til troverdigheten av den incesthistorien forfatteren skildrer i ‘Arv og miljø’». Men er det ikke dét hun gjør gjennom sine ulike, og overraskende tendensiøse, gjengivelser av bokas historie?

I kommentaren ‘Litteraturen på villspor’ (25. september) skriver Økland om Hjorths hovedperson: «Gjennom psykoanalyse har Bergljot kommet til en erkjennelse av at faren må ha voldtatt henne da hun var mellom fem og sju år». Dette er for det første ikke sant. Det er ikke i analysen hun blir seg bevisst hva som skjedde med henne da hun var liten, Bergljot blir klar over dette før hun begynner i terapi, og hun beskriver utførlig prosessen som en «sannhetshendelse» (s. 97–98). For det andre må man spørre seg hvorfor Økland skriver «må ha voldtatt henne», og ikke bare «har voldtatt henne», slik Bergljot vitterlig forteller om. Det kan virke som om hun ikke tror fullt og helt på hovedpersonen. Det ville i så fall vært en interessant diskusjon, men denne diskusjonen vil ikke Økland, som ellers har sine meningers mot, ta. Formuleringen tyder også på en viss skepsis til psykoanalysen som behandlingsform. Her, i analysen, kommer altså Bergljot, ifølge Økland, til at faren «må ha voldtatt henne», som om terapirommet var et slags laboratorium hvor man kan konstruere alle slags historier, sanne som usanne, og påstå dem virkelige, enten man har «bevis» eller ikke.

Har dette noe med debatten å gjøre? Kan det være at den aggresjonen Aftenposten gir til kjenne, også springer ut av en dyp skepsis til den måten å tenke om menneskelig erfaring på som Hjorth skildrer i romanen?

«Arv og miljø» er, i tillegg til mye annet, en bok om hvordan seksuelle overgrep lagrer seg i kroppen til et lite barn, om hvordan disse erfaringene fortsetter å virke i en som voksen, og om det store erkjennelsesarbeidet det kan være å bli klar over hva som er skjedd med en, ta innover seg traumatiske opplevelser. Det første jeg tenkte om Aftenpostens dekning av boka, var at redaksjonen virket merkelig lite opptatt av denne tematikken, men kanskje er det heller slik at dekningen utspiller seg som en stillingstaken i forhold til nettopp disse spørsmålene. Er det slik at journalistene på denne saken, i likhet med familien i boka, har vanskelig for å tro at det går an å fortrenge overgrep, glemme noe så voldsomt; vanskelig for å tro at det likevel kan prege en; vanskelig for å tro at man gradvis kan huske?

I virkeligheten er dette fenomenet ganske vanlig. Det finnes utallige historier om det, mange av dem samlet i Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke før du tror det», og det finnes forskning på det. Kanskje er det denne diskusjon vi nå heller burde ta?

bokmagasinet@klassekampen.no

Kaja Schjerven Mollerin er fast kritiker i Bokmagasinet, og skriver bok om Hjorths forfatterskap.