Fredag 7. oktober 2016 Moderne tider

Reiser

Rundt verden med Skram

Bereist: Amalie Skram reiste jorda rundt. Her et portrett fra 1877 tatt av fotograf R. Ovesen i Christiania. foto: Nasjonalbiblioteket

Før Amalie Skram hadde fylt 25 år, hadde hun allerede reist mer enn de fleste av oss.

I det fullriggeren «Admiral Tromp» stevner inn på havnen i Belize by en gang rundt nyttår 1864, er det med 19 år gamle Amalie Müller om bord. Det er i år 170 år siden forfatteren ble født, først med navnet Alver, i dag kjent som Amalie Skram.

Mest kjent er hun for sine beskrivelser av fattige bønder og fiskere på Vestlandet. Men allerede som tjueåring var hun mer bereist enn de aller fleste 2016-globetrottere.

Bergenseren Amalie hadde ennå ikke besøkt Christiania, men hun hadde vært på akrobatshow i London, sett fattigdom i Jamaica og altså besøkt Belize, den gang Britisk Honduras, i hele ti uker. Da frimerket ble laget til 150-årsjubileet hennes i 1996, var det et bilde fra en fotograf i Konstantinopel som ble valgt. Et annet av de mest kjente bildene av henne er tatt av en fotograf i Lima.

– I Amalie Skrams litteratur finnes det spor fra Jamaica, Amazonas, Asovhavet, og ikke minst Konstantinopel, en by hun besøkte mange ganger, forteller professor ved Universitetet i Oslo, Irene Engelstad. Litteraturforskeren har sammen med Ingrid Wad skrevet om Skrams Konstantinopel-inspirasjon i samtidsromanen «Fru Inés» fra 1891.

Seilskuteliv

Hvordan havnet Amalie Skram i den gamle mayabyen Holzuz, som kolonistene nå kalte Belize? Det var ennå lenge til Amalies forfatter­ambisjoner skulle virkeliggjøres. Da faren forlot familien på til fordel for et liv i Amerika – han sa han skulle til Sogn, men reiste over Atlanteren – var økonomien til den lille familien på Nordnes i faresonen. Økonomien gjorde at en knapt attenårig skole-flink jente ble giftet bort mer eller mindre mot sin vilje til den ni år eldre kaptein Bernt Ulrik August Müller.

– Man har kanskje tenkt at kaptein Müller var en gammel mann da han ble gift med Amalie, men han var bare 27 år, altså relativt ung i dagens målestokk, sier Skram-spesialist Elisabeth Aasen om alders­forskjellen mellom de to.

Men i erfaringer var det milevis mellom dem. Der Amalie hadde drømt seg ut i verden gjennom bøkene, var allerede kaptein Müller en erfaren sjømann på onkelens skip.

1860-tallet var seilskutenes siste storhetstid. En tid som i Liv Køltzows biografi «Den unge Amalie» er beskrevet som den eneste epoken i verdenshistorien med virkelig frihandel i stort format. Det var mulig å tjene store penger på befraktning uten reguleringer, et slags handelsanarki. I tillegg hadde Norge folk nok som var villige til å ta høy risiko for lite penger.

Bryllupsreise til sjøs

Når da det unge overklasseparet skulle på bryllupsreise, var det som kaptein og mannskap via London mot Karibien. Amalie fikk ett pund for dagen og beskrives som «en saa complet Sømand at jeg mange Gange har gået på Dækket naar vi have lagt til, for 3 stumper, og fastgjort Fok». Køltzow skriver rett ut at ingen av hennes mannlige forfatterkollegaer som siden har prøvd å skrive om sjøen har hatt lignende sjømanns­kunnskaper. Erfaringene fra sjøen er blant annet viktige i bind to av «Hellemyrsfolket», «To venner» og i «Forraadt».

– En erfaren sjøkaptein skal ha sagt at han aldri hadde lest en så realistisk beskrivelse av livet om bord, sier Skram-biograf Janet Garton.

– Hun sier selv at det var en stor opplevelse å komme ut og reise og se så mye av verden. Hun var en god sjømann, aldri sjøsyk, og nøt livet om bord og i fremmede havner. Hun fikk innblikk i mange ting som ellers ville vært umulig å finne ut av for en ung jente den gang, sier Garton.

Av de viktigste kildene til denne perioden av livet er Eugenia Kiellands samling av Skram-brev. Om sine tre uker på Jamaica skriver Amalie – sjokkert over fattigdommen – til venninnen fru Backer i Bergen: «Jamaica var et ækkelt Sted, svært skummelt og smudsigt, og folkene var likedan. Vi hadde Gudskelov kun et opphold på 4 Uger her.»

Konsulinnen i Konstantinopel

Ekteskapsromanen «Fru Inés» fra 1891 regnes som en av de minst anerkjente av Skrams verker, men boka ble seinest i 2014 gitt ut på engelsk av Janet Garton og forlaget som spesialiserer seg på skandinavisk litteratur, lille Nordvik Press. I «Fru Inés» møter vi ikke bare et kosmopolitisk overklasseliv, men også skildringer av en by som det etter sigende skal være mulig å bruke som guide den dag i dag.

– Atmosfæren i Konstantinopel er viktig i romanen: gatelivet, heten, religionene, hundene. Den gir slående bilder som blir en kommentar til historien og bygger seg opp til nesten en slags forfølgelse av hovedpersonen, sier Garton.

I boka snakkes det polyglottisk på de fleste europeiske språk: spansk, gresk, tyrkisk, tysk, engelsk og svensk. Men hovedspråket blant «oss siviliserte», som fru Inés kaller overklassen, er fransk. Fra frokost-scenen på balkongen til Hotel Sultan Achmet på øya Prinkipos, i dag Büyükada, ser man utover Marmarahavet og kan bivåne «Konstantinopels hvite minareter og skinnende kupler løfte seg over byens fiolettgule tåke». Fru Inés kan minne om flere av Skrams andre romankarakterer, hvor en ung kvinne gifter seg med en eldre mann hun ikke elsker.

– Men hun er spansk levantinerinne og forskjellig fra de forholdsvis uskyldige ungjentene i de andre bøkene, og hennes reaksjon er mye mer aktiv. Hun vil ikke lide passivt; hun vil ha hevn, sier Garton.

Den internasjonale elite

Romanen har en tragisk slutt, men den viser samtidig hvor observant Skram har vært på sine reiser. I Irene Engelstad og Ingrid Wads artikkel om «Fru Inés» og Konstantinopel beskrives framstillingen av byen som autentisk og tidsmessig korrekt. Den nyetablerte taubanen er med, hundene, det multikulturelle bybildet, det samme er henvisninger til Orientekspressen. I en anmeldelses av boka fra dansk presse, gjengitt i artikkelen, står det at «Man beundrer først og fremmest den overordendlige Anskuelighed, hvormed det fjærne Land med dets sære Skikke fremtylles for Læseren».

– Hun valgte ikke byen Konstantinopel, men hun var der simpelthen og ble fascinert av den og det til dels kunstige livet den internasjonale elite førte, sier Elisabeth Aasen.

Skram beskriver armenske prestekjoler, gullbroderte albanere og mørkkledde europeere med fez. Det er «dynger så store som sten­bunker langs en landevei hvor hundene hadde lagt seg til å hvile».

Jorda rundt

Skram lærte å kjenne Konstantinopel på sin andre reise med kaptein Müller. Denne gangen ble det full jordomseiling. I tillegg hadde paret fått to sønner som ble med på turen – hun er selv bare 24 år. Mannskapet om bord på den nybygde barken «Admiral» blir barnepassere.

Det er blitt desember 1869 idet de legger ut fra Christiania, og allerede andre juledag passerer de Madeira. Vi kan følge reisene i brevene Skram skriver hjem:

«Under heldige omstendigheter kan vi være der om tre måneder», skriver hun til skoledirektøren Holck da de setter kurs mot Australia.

De krysser ekvator, runder Kapp det gode håp og krysset Det indiske hav. Amalie Müller beskriver haifangst og forsøk på å spise albatrossfugler. Hun reiser til Melbourne og lar seg imponere over de offentlige hagene, bibliotekene og hvor ordentlig det er i de store gatene. I New Zealand kjenner hun seg nesten hjemme, med bergensk vind.

Reisen fortsetter over Stillehavet, til Lima, runder Sør-Amerika gjennom Magellanstredet og leverer varene i Valencia. Med jordomseilingen gjennomført, må de innom både Konstantinopel og Odessa før de vender hjem igjen.

Det skjer dramatiske ting på reisene. Hun kommer «i omstendigheter» i Belize, men tvangsaborterer og «sørger meget», men skriver like etter at hun «ikke er så bedrøvet lenger». Rundt Kapp Horn sliter hun med sykdom, og det har i ettertid vært diskutert hva som egentlig feilet henne. I legerapporten på Gaustad flere år etterpå står det at hun «troede at have 2 hoder». Under uvær gjennom den engelske kanal forteller sjømenn at hun ble slått i bakken av en brottsjø og ble reddet i siste liten.

Det er med andre ord en modig ung kvinne som blir formet av livet til sjøs og livet i havnene, av menneskene hun møter og alt hun ser. Erfaringene får være med henne videre til hun flytter på strilelandet Askøy utenfor Bergen, gjennom innleggelsen på Gaustad og til hun til slutt flytter til København og begynner å skrive.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 18. oktober 2016 kl. 11.21
Internasjonal: Amalie Skrams roman «Fru Inés» er lagt til Konstantinopel og kan nærmest brukes som guide til byen i dag.
Britisk Honduras: Et av den unge Amalie Müllers reisemål.