Lørdag 5. november 2016 Lederen

For hvem?

• Klassekampen skrev denne uka om Aps stortingsliste for Oslo som er fylt opp av heltidspolitikere, politiske rådgivere og kommunikasjonsfolk. Kandidater med bakgrunn fra fagbevegelsen eller som vanlige arbeidstakere er skjøvet nedover på lista. Og da lista skulle endres i siste liten, var det ikke for å få inn en representant for disse velgergruppene, men i stedet en direktør i World Economic Forum.

• Den danske forfatteren Lars Olsen har gjennom flere bøker («Den nye ulighed» og «Eliternes triumf») vist hvordan det politiske systemet er i ferd med å endre seg. De danske og norske demokratiene ble en gang skapt av folkebevegelser av bønder og arbeidere som mobiliserte breie lag av befolkningen. Den vanlige veien for den typiske stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet var arbeid, faglige tillitsverv, kommunepolitikk, og så Stortinget. I dag kommer mange i de politiske miljøene direkte fra høyere utdanning. Mange vil si at vi i dag har flere med høy utdannelse, og at det derfor er rett og rimelig at disse i økende grad blir representert på Stortinget og i de politiske miljøene. Men de fleste i Norge er ikke høyt utdannet og godt betalt middelklasse. Bare 27 prosent av den voksne befolkningen har høyere utdanning, de fleste av dem (20 prosent) har korte utdanninger.

• Når det store flertallet av arbeidstakergruppene ikke blir representert, og heller ikke sitter som rådgivere, er det et representativt problem. Det største problemet er imidlertid at synspunktene og interessene til disse velgergruppene står i fare for å bli nedprioritert, mens sakene høyt utdannede i hovedstadsområdet er opptatt av, bestemmer dagsordenen. Økende sosiale og geografiske forskjeller er en større og større utfordring i mange vestlige land. I flere land har vi sett en voksende kløft mellom «den politiske eliten» og vanlige arbeidstakere som rammes av den økonomiske utviklingen. Skal arbeiderbevegelsen representere disse store velgergruppene og ikke overgi dem til høyrepopulistene, slik det har skjedd i mange land, må representanter for disse velgerne også prege arbeiderbevegelsens partier og deres stortingsgrupper.