Lørdag 31. desember 2016 Kronikk

Når «Ja, vi elsker» synges etter nyttårstalen, bør vi skjenke en tanke til melodiens glemte komponist.

En forsinket honnør

Den siste ære: Da Rikard Nordraaks grav ble funnet i 1906, ble det reist en bauta på kirkegården i Berlin. Fetteren Bjørnstjerne Bjørnson sto for avdukingen. Da Nordraak døde femti år tidligere, fulgte kun to personer ham til graven. Foto: Nasjonalbiblioteket

Kronikk

2016 går mot slutten, og her i Berlin forteller julemarkedene at året er i rute. I disse dager minner terrorangrepet mot markedet ved Breitscheidplatz i tidligere Vest-Berlin oss om i hvor stor grad disse nærmest rituelle, årvisse sammenkomstene symboliserer fellesskap og fordragelighet. Et av de mest populære er staselige Gendarmenmarkt, like ved handlegaten Friedrichstrasse.

Ikke langt unna ligger Checkpoint Charlie og minner om den gang det fantes grenser for forbrødring. Friedrichstrasse markerte skillet mellom øst og vest, og for nordmenn flest symboliserte den langstrakte tarmen lenge det motsatte av fred på jord.

I fredeligere tider tok tysk kultur seg greit over grensen til Norge. En opprinnelig østerriksk julesang som «Glade jul» («Stille Nacht») ble tidlig en populær del av det norske jule­sang­repertoaret som ble til rundt midten av 1800-tallet. Da Norge var i ferd med å våkne som nasjon, var det stadig rom for å innlemme fremmed stoff i sangtradisjonen.

På denne tiden hentet også norske kunstnere viktige impulser fra de tyske kulturbyene. Melodien til «Ja, vi elsker» kan for eksempel knyttes til komponisten Rikard Nordraaks studieopphold i Berlin. Han reiste dit tre ganger mellom 1859 og 1865. Tilknytningen til byen ble forsterket ved at faren importerte pianoer fra Berlin.

Der møtte Nordraak søstrene Erika og Ida Lie, pianister og kusiner av dikteren Jonas Lie. Erika Lie Nissen, som hun senere ble hetende, har fortalt at søsteren Ida en dag mottok melodien til «Ja, vi elsker» notert på kanten av et brev fra Nordraak. Den danske musikeren Asger Hamerik, som også oppholdt seg i Berlin, skal så ha mottatt Nordraaks mannskorversjon av sangen, med streng beskjed om å holde den hemmelig. Han trosset påbudet og innstuderte sangen for en mannskvartett.

«Ja, vi elsker» ble, før sin offisielle urfremføring på Eidsvoll 17. mai 1864 i flukt med 50-årsmarkeringen av grunnloven, sunget for den fortørnede Nordraak på en restaurant i Berlin. Etter det første sjokket ble han rørt til tårer: «aldrig vil jeg glemme deg og denne herlige stund», betrodde han Amundsen, «da jeg første gang [fikk] høre, hvordan den klinger.»

«Ja, vi elsker» skal ha vært inspirert av samværet med søstrene Lie. Høsten 1861 losjerte Nordraak i Friedrichstrasse 189, kort vei fra Gendarmenmarkt hvor norske juleturister i dag flanerer uvitende om områdets bånd til norsk kulturarv. Nordraaks egen opplevelse av berlin­vinteren var av det mindre festlige slaget.

I et brev datert henimot jul 1861 nevner han at han må flytte ut fra rommet i Friedrichstrasse, «thi her er saa raat og koldt». Vinteren plager ham; utpå nyåret 1862 taler han om «denne forbandede Vinter» og erkjenner at «Sligt kan tage på Lungerne, (...)». Vinteren 1865–66 gikk det troll i ord. Den unge nordmannen hadde åndet inn berlinerluften i dype drag.

Byen hadde vært uunnværlig for hans personlige utvikling. Oppholdet, skrev han i november 1861, hadde lært ham «hvor vigtigt det er at komme ud», for «Ude maa man være for rigtig at skatte Hjemmet og man kjender ikke Nationaliteten før». Nå var det luften i Berlin som ga ham dødsstøtet. Nordraak ble angrepet av en hissig lungebetennelse som gikk over til galopperende tæring. 20. mars 1866 døde han, 23 år gammel, i Berlin.

Komponistens endelikt og jordfesting gled ifølge hans biograf Liv Greni «fullstendig ubemerket hen». Kun to personer fulgte ham til graven. Da denne ble funnet på Jerusalems- und Neuen Kirche-kirkegården i Kreuzberg i 1906, inneholdt den hverken navn eller nummer. «Hans navn blev glemt, som Norge kun kan glemme», skrev Jacob B. Bull i et dikt.

Denne teksten er et lite apropos til at det i vår var 150 år siden Rikard Nordraak gikk bort. Idet året ebber ut, er det lite som tyder på at Bulls hjertesukk er mindre aktuelt. Det har vært få tilløp til jubileumsmarkeringer her hjemme. Kontrasten til vennen Edvard Griegs skjebne er slående. De to planla å skape en nasjonalt fundert kunst, og først i Berlin, skrev Nordraak i 1861, var han blitt seg bevisst «hvad Nationalitet er og hvad det bør være. Den vi har hjemme er meget sørgelig.» Grieg ble den som realiserte idealene.

Nordraaks produksjon er sparsom, men det vesle den bråmodne komponisten rakk å fullføre, vitner om et talent som kunne ha oppnådd store ting.

«Mage til Begavelse i en ung Mand har jeg aldrig mødt», uttalte fetteren Bjørnstjerne Bjørnson, som skrev teksten til «Ja, vi elsker». Nordraak var i motsetning til Grieg først og fremst inspirert av klassikerne Mozart og Beethoven. Det kunne ha vært interessant å erfare hva Nordraak, som skal ha fullført blant annet en symfoni som nå er tapt, kunne ha fått til i de store formene. Kanskje hadde han gjort Grieg rangen stridig som nasjonalkomponist?

I Tyskland, hvor Nordraak ladet opp foran sin planlagte erobring av den norske toneheimen, blir han stadig satt pris på. På jubileumsdagen 20. mars arrangerte «Grieg-Begegnungsstätte» i Leipzig både konsert og foredrag til ære for den norske komponisten, som for tyskerne åpenbart representerer en verdifull påminnelse om kulturkontakten mellom to nasjoner.

Her hjemme får vi nøye oss med, etter at det meste av julematen er fortært og julesangene ferdig avsunget, å sende en forsinket honnør til toneskaperen bak «Ja, vi elsker» når den kringkastes etter kongens nyttårstale.

oyvindaase@outlook.com

Artikkelen er oppdatert: 2. januar 2017 kl. 13.03