Tirsdag 24. januar 2017 Kronikk

Brubygging, beroligelse og balanse har vært fundamentet i Norges Russland-politikk. Slik bør det være.

Vår historie med Russland

To gode naboer: Einar Gerhardsen var opptatt av et godt forhold til Sovjetunionen. Her fra Nikita Khrusjtsjovs statsbesøk til Norge i 1964, hos Norsk Hydro på Herøya i Porsgrunn. Foto: NTB Scanpix

Kronikk

Verden er inne i ei tid med økt sikkerhetspolitisk spenning og større uforutsigbarhet i internasjonal politikk. Trusselbildene vokser, og vi opplever militær opprustning i våre umiddelbare nærområder, på den russiske siden av grensa i nord. De siste månedene har Norge inngått avtaler som fra russisk side oppfattes som del av en bredere vestlig militær opptrapping. På Værnes har en amerikansk hærstyrke nettopp landet, og man har satt ned et ekspertutvalg som skal vurdere norsk deltakelse i Natos rakettskjold.

Kritiske røster har advart mot denne politikken og pekt på at stasjoneringen av soldater og norsk deltakelse i rakettskjoldet dreier Norges forsvarspolitikk i retning avskrekking, på bekostning av beroligelse.

Naboskapet med Russland er en konstant faktor for Norge, og må forvaltes på en konstruktiv måte. Vi trenger dialogen for å unngå misforståelser som stammer fra manglende kunnskap og frykt. Det er på sin plass å minne om at det norske utenriksdepartementet, med ulike statsministre i ledelsen, har en historisk tradisjon for dialog med Russland.

Tradisjonen strekker seg tilbake til etableringen av den norske utenrikstjenesten i 1905. Norges første sendemann til Russland, Nikolai Prebensen, arbeidet aktivt for økt samkvem og ga norske myndigheter råd, særlig om forhold i den nordlige grenseregionen. Prebensen mente at Norge burde opptre med velvilje og varsomhet overfor Russland, og dette førte fram. I tida fram mot og under første verdenskrig økte norske investeringer i Russland, som ble omtalt som «Det nye Amerika» i norsk presse.

Dialogtradisjonen ble videreført av Einar Gerhardsen. Som første inviterte statsleder fra et Nato-land reiste Gerhardsen på offisielt statsbesøk til Moskva i 1955. Nikita Khrusjtsjov kvitterte med en gjenvisitt i 1964.

I etterkant av sin reise snakket Gerhardsen varmt om brubygging og nedrusting. Den systemkonflikten som var oppstått mellom øst og vest måtte løses gjennom gradvis tilnærming, i form av tillitsbygging mellom politikere og etablering av politiske prosesser som bandt blokkene sammen. Alternativene var fortsatt opprusting eller direkte militære konfrontasjoner, mente Gerhardsen. I politiske taler og i pressen tegnet han et bilde av Sovjetunionen som en forutsigbar dialogpartner som det var mulig å oppnå politiske kompromisser med.

I Norge møtte Gerhardsen skarp kritikk for sin vilje til dialog med sovjetiske myndigheter, og han ble framstilt som naiv i møte med det mange mente var sovjetisk propaganda. Gerhardsens samarbeidslinje vant allikevel gjennom i regjeringsarbeidet, og Norge ble et av Nato-landene som Sovjetunionen samarbeidet best med under den kalde krigen. Norge bidro til samarbeidet ved å føre en balansepolitikk mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen, som medlem av Nato på den ene siden, og med en rekke selvpålagte restriksjoner på medlemskapet på den andre siden. Slik ivaretok den norske småstaten naboskapet til den sovjetiske stormakten innenfor rammene av Nato-medlemskapet. Den norsk-russiske grensa i nord forble stabil og uten militære hendelser gjennom hele den kalde krigen – og det ses i ettertid som svært betydningsfullt, både på norsk og russisk side. Fortellinga om den fredelige grensa i nord utgjør en del av grunnmuren i en bredere fortelling som har gjenklang både i norsk og russisk offentlighet om et stabilt og godt naboskap som har vedvart siden grensa ble trukket i 1826.

Etter 1990 ga Thorvald Stoltenberg nytt liv til dialogtradisjonen overfor Russland gjennom opprettelsen av Barentsregionen. Til grunn for initiativet lå et utvidet sikkerhetsbegrep, hvor økonomiske, sosiale og klimamessige utfordringer ble sett som vel så viktige som militære forhold. Barents-samarbeidet skulle bygge bru over de store forskjellene mellom øst og vest i nord, og stabilisere en potensielt ustabil grenseregion. Selv om mye fortsatt gjenstår, må Barents-samarbeidet betegnes som vellykket. Andre stater ser til vår region og vil lære av eksempelet på Nordkalotten.

Med delelinjeavtalen i Barentshavet i 2010 ble den norsk-russiske grensa på landjorda trukket videre ut i havet. Med signeringen av avtalen fikk Norge bekreftet sin spesielle posisjon, som en småstat med evne til å få den russiske bjørnen i tale på en konstruktiv måte.

Nå mer enn noen gang trenger Norge å ivareta sine kontaktflater mot Russland og føre dialog med stormakts­naboen. Norge og Russland samarbeider i dag godt på mange praktiske områder, om fiskeriforvaltning i Barentshavet, om grensevakt, Kystvakt, og søk og redning i arktiske farvann for å nevne noe. Det som har manglet de siste to årene er politisk dialog. Dette ser nå ut til å være i langsom endring. Det må være lov å håpe på en normalisering av de politiske relasjonene mellom Norge og Russland i overskuelig framtid.

Den norske utenrikspolitiske strategien overfor Russland gjennom den kalde krigen var brubygging, beroligelse og balanse, ikke ensidig avskrekking. Det var klok politikk da, og det er klok politikk nå.

kari.myklebost@uit.no