Lørdag 28. januar 2017 Debatt

Polske forsøk på å forstå barnevernet

sakprosa

Det er ikke ofte et norsk ord slår gjennom internasjonalt. Når er «Barnevernet» i ferd med å bli et sånt. Går man inn på tabloide nettaviser og tradisjonalistisk høyreorienterte portaler i en del øst- og sentraleuropeiske land og søker på «Barnevernet», får man garantert treff. Oppslagene dreier seg gjerne om barn som blir «kidnappet med loven i hånd», det vil si plassert i fosterhjem, hvor de blir «frarøvet sin kultur».

Indignasjonen er voldsom. Norge er blitt skyteskive for politiske grupper som nører opp under forstillingen om at deres egen nasjon er utsatt for et massivt press utenfra gjennom europeisering og globalisering og at selv kjerneenheten i nasjonen – familien – er truet.

Hva er det så med nettopp det norske barnevernet som vekker så sterke følelser? Nylig kom det ut en bok i Polen som tar for seg det spørsmålet. Boka er skrevet av journalisten Maciej Czarnecki fra kvalitetsavisen Gazeta Wyborcza. Tittelen er «Norges barn – Om (over-) beskytterstaten». Ordspillet gjør seg best på polsk, der ordet for «velferdsstat» er «beskytterstat».

Czarnecki har ikke falt for fristelsen til å skrive enda en tåredryppende og harmdirrende beretning om norske overgrep. Tvert imot gjør han en grundig jobb med å prøve å forstå hva Barnevernet er. Metoden er å se det fra flere vinkler. Hvert av de 32 kapitlene bringer et nytt perspektiv inn. For de mange som er opptatt av å få til bedre barnevern blant migranter bosatt i Norge, er boka et funn. Den kan sparke i gang nyttig selvrefleksjon hvis den blir oversatt. I Polen er den et bidrag til å ta debatten litt «ned» og behandle temaet seriøst.

Czarnecki har jobbet grundig med konkrete case der polske foreldre i Norge har hatt befatning med Barnevernet. Det viser seg at erfaringene er ulike. Barnevernet kan jo ikke uttale seg, men forfatteren har bedt foreldrene om lov til å se få se bakgrunnsdokumentasjonen, vedtak i fylkesnemndene, retten og sakkyndige uttalelser. Etter å ha lest disse dokumentene, framstår det ofte ikke så urimelig at Barnevernet grep inn, skriver Czarnecki.

Barnevernet er et ektefødt barn av sosialdemokratiet, sier forfatteren. Her er det sunn fornuft, fakta og pragmatiske løsninger som gjelder, ikke emosjoner og romantiske forestillinger om familien. For å komme noen vei med Barnevernet som polsk forelder, må man bruke dets egne våpen som er rasjonalisme og positivisme. Man må være behersket, innrømme feil og vise seg rede til å samarbeide, kort sagt ta noe beroligende før man møter opp, som en mor i boka uttrykker det.

Boka kunne med fordel ha drøftet enda et trekk ved den nordiske sosialdemokratiske innstillingen, nemlig tilretteleggingen for alle skal kunne nyte godt av individuelle rettigheter, også de som ikke så lett kan slå seg fram på egen hånd, sånn som for eksempel barn. Det er jo mye her konflikten står – mellom de som vektlegger kollektive, organiske fellesskap som nasjonen og familien mer enn en enkeltindividet. Derfor er kampen mot det norske Barnevernet blitt en markør for den tradisjonalistiske høyrefløyen. Dette betyr at vi kanskje mer har å gjøre med en kamp mellom grunnleggende politiske posisjoner enn en kulturkollisjon?

I det hele tatt framstår det som litt underlig at så mye av debatten om barnevern og migranter dreier om kulturforskjeller mellom nasjonaliteter. Det er lite typisk polsk over de skjebnene som kommer fram i casene. Men de er typisk for folk som er fattige, uten rettigheter i arbeidslivet, trangbodde, alkoholiserte og voldelige – uansett nasjonalitet. De har akkurat de samme problemene som etniske nordmenn i en tilsvarende situasjon har – pluss et større språkproblem. Her viser Czarnecki til forsking ved Høyskolen i Oslo og Akershus som fant at barnevernspedagogene ikke legger vekt på materielle forhold, men heller snakker om «foreldreskap» og «kultur». De forholder seg mest til moren i husholdningen og prøver å «oppdra» henne.

Mye tyder på at Barnevernet trenger kunnskap om fattigdom og utsatthet – og de kulturene som springer ut av det – mer enn kunnskap om ulikhet mellom nasjonale kulturtrekk.

Norge er omtrent som andre europeiske land – som for eksempel Polen og Tyskland – når det gjelder andel barn som blir plassert utenfor hjemmet. Og sannsynligheten i Norge for at Barnevernet plasserer et etnisk norsk barn utenfor hjemmet er klart større enn for at de skulle gjøre det samme med et migrantbarn fra Øst- eller Sentral-Europa. Hvorfor er det da Norge som har blitt skyteskive? Czarnecki forklarer det med at hos oss er barna plassert utenfor hjemmet lenger enn i andre land, og det skjer heller hos opplærte fosterforeldre enn hos slektninger. I Polen er 64 prosent av fosterfamiliene i slekt med barnet. Det er vanskeligere for de biologiske foreldrene å få dem tilbake i Norge enn andre steder fordi barnets følelsesmessige tilknytning, som jo ofte går til fosterforeldrene, tillegges så stor vekt.

Jorn.Holm-Hansen@nibr.hioa.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2017 kl. 14.22