Tirsdag 21. februar 2017 Ideer

Verken venstre- eller høyresiden har gode svar på folkets raseri. Velkommen til pragmatismen: det harde sentrum, skriver Paul Collier.

Kan kapitalismen redde seg selv?

Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

I «The Future of Socialism» penset Anthony Crosland venstresiden over fra marxisme til sosialdemokrati. Boka, som ble skrevet i 1956, innvarslet det som skulle bli den dominerende europeiske ideologien. Sosialdemokratiet lyktes med å ta tak i sin tids viktigste problemer, men siden da har det dukket opp nye problemer som sosialdemokratiet verken har en troverdig fortelling om eller troverdige løsninger for.

I dag ligger sosialdemokratiet nede for telling, og dets sammenraskede politikk avvises av velgerne. Sosialdemokratiet hadde sin storhetstid i de tre tiårene fra 1945 til 1975, men som Marc Levinson slår fast i «An Extrordinary Time», kan de strålende resultatene fra disse årene ikke først og fremst knyttes til gode politiske valg for økonomien. Det var nok heller teknologiske nyvinninger som tilfeldigvis kom akkurat da, kombinert med unike strukturelle muligheter, som løftet vestlig levestandard.

I dag er forholdene ganske annerledes, og det er svært usannsynlig at Eden kan gjenopprettes ved å vende tilbake til keynesianismen og den omfordelende skattepolitikken fra 1960-tallets sosialdemokrati. Levinsons bok, som tar for seg den triste historien om økonomisk vanstyre fram til 1990, er verdifull motgift mot all høyt elsket økonomisk ideologi. Levinson viser at det var gode grunner til at den keynesianske «finjusteringen» av etterspørsel ble forlatt, men også at erstatningen – skattekutt for de rike og forsøk på å styre pengemengden – ikke var noe bedre.

Kapitalismens krise – et bokessay:

• I denne teksten går Paul Collier gjennom sakprosa som peker på politiske tiltak som kan bøte på kapitalismens ulikhetsskapende effekter.

• Collier mener at marxismens svar er utdaterte, og ønsker pragmatiske løsninger uavhengige av ideologi. Han undersøker andre måter å omfordele på, og tar til orde for en inkluderende nasjonalisme.

• Teksten er skrevet for det britiske litteraturtidsskriftet The Times Literary Suplement.

• Paul Collier er sosialøkonom og professor ved University of Oxford. Han har skrevet flere innflytelsesrike bøker om fattigdom, klima og migrasjon, sist «Exodus: How Migration is Changing Our World» (2013).

Samtidig kommer det ingen andre utspill fra venstresida enn tom etteraping av marxismen. I tiårene før kommunismens fall kom det et vell av bøker som forutså kapitalismens fall, men minnet om dette har tydeligvis bleknet såpass at sjangeren nå opplever en renessanse. For den ideologiske fortroppen er Wolfgang Streecks «How Will Capitalism End?» tilstrekkelig svulstig og pretensiøs, men for de nyttige idiotene som trenger noe engasjerende og inspirerende, vil jeg anbefale Peter Frases «Four Futures: Life After Capitalism». Hvis du har sansen for disse bøkene, vil du – som de sier i reklamen – «også like Harry Potter».

Men selv om kapitalismen står igjen som den store velgerfavoritten, og egentlig ikke har noen ideologisk utfordrer, presterer den åpenbart stadig dårligere. Kapitalismen som velferdsleverandør har mistet sin glans: i dag forventer et flertall at barna deres vil få et vanskeligere liv enn de selv har hatt. Tiden er moden for «Kapitalismens fremtid». Men dessverre, ingen har så langt fått til å skrive den boken. I dens fravær skal jeg gjøre et forsøk på å veve sammen noen av trådene fra nyere bidrag til feltet. Uansett hva jeg kommer fram til, vil det ikke være en ny ideologi.

Hvis Levinson ikke er overbevisende nok, prøv Jonathan Teppermans «The Fix», ti casestudier av politiske ledere som faktisk har endret en situasjon til det bedre. Casene er verdifulle i seg selv: mange ledere har noe å lære av hvordan Lee Kuan Yew drev ut korrupsjonen fra Singapore, hvordan Pierre Trudeau tok brodden av separatismen i Quebec eller hvordan Paul Kagame gjenoppbygde kulturelle identiteter i Rwanda.

Men for mitt formål her, er Teppermans konklusjon viktigst: hold ideologien på avstand, konsentrer deg om pragmatiske løsninger på kjerneproblemer, juster kursen underveis – men vær så hard og sta som nødvendig. Skal kapitalismen ha en fremtid, må den skjære gjennom det 20. århundrets ideologiske bagasje: glem venstre mot høyre, legg den velkjente fromme moralismen til side og begynn med problemene. Ledere som holder seg strengt til denne fremgangsmåten blir sterkt kritisert i begynnelsen, viser Tepperman – slik pragmatisme garantert vil støte ideologer av enhver overbevisning, og det er nettopp disse som dominerer mediene.

Å føle tilhørighet til «venstresida» har vært en lat måte å føle seg moralsk overlegen på. Å føle tilhørighet til «høyresida» har vært en lat måte å føle seg intellektuelt overlegen på. Velkommen til pragmatismen: det harde sentrum.

De nye problemene pragmatismen må løse, manifesterer seg i det nye raseriet mot elitene. Det sosiale grunnlaget er geografisk, utdanningsrelatert og moralsk. Folk i regionene gjør opprør mot de store urbane klyngene: Nord-England mot London og Sør-England, innlandet mot kysten. De lavt utdannede gjør opprør mot de velutdannede. Sliterne som så vidt klarer seg selv står mot de dvaske og uansvarlige. Dårlig utdannede folk i provinsene som så vidt klarer seg selv om de arbeider hardt, har erstattet arbeiderklassen som samfunnets revolusjonære kraft.

Så, hvorfor er disse menneskene så sinte? Det handler delvis om økonomi. De nye elitenes velstand har økt, ofte uten at de har fortjent det, mens vanlige folks velstand har minket. Og sinnet er blandet med redsel: vanlige folks økonomiske trygghet er i ferd med å forvitre. Men sinnet og redselen handler om mer enn økonomi: folk ser at den utdannede eliten i sør og på kysten gifter seg med hverandre (selektiv reproduksjon) og omfavner en globalisert identitet, samtidig som de viser sin moralske overlegenhet ved å oppmuntre sine favoriserte grupper til å opphøye karakteristikker som etnisitet og seksuell orientering til eksklusive «gruppeidentiteter». Vanlige folk forstår at det svekker deres krav om støtte når elitene trekker seg tilbake samtidig som det vokser fram nye favoriserte grupper som tilsynelatende tar for seg av ulike goder – og det akkurat når vanlige folk trenger mer støtte. Utfordringen våre ledere står overfor, er å målbære vanlige folks bekymringer på en effektiv og pragmatisk måte.

For det første, rettferdig vekst. Jeg begynner med skatt, det tradisjonelle stridstemaet mellom venstre- og høyresida. Uenigheten har tradisjonelt handlet om hvor mye de med høy inntekt skal skattlegges. Skatt er viktig, men det er feil spørsmål. I fremtiden må graden av beskatning avhenge mindre av hvor mye penger noen har tjent, og mer av hvordan de har tjent dem. Ruchir Sharma poengterer dette i «The Rise and Fall of Nations» ved ganske enkelt å sammenlikne lister over milliardærer og finne ut, land for land, hvor mange som ble rike på innovasjon, altså ved å produsere verdier, og hvor mange som ble det ved å eie noe som øker i verdi, altså ved å ta ut grunnrente. I land som gjør det bra, dominerer den første gruppen; i dårlig styrte land, den siste.

Men våre stadig mer komplekse økonomier har gitt nye muligheter til dem som henter ut profitt uten å skape nye verdier. Noen markeder blir tøyd over sin evne til å plassere ressurser der det er økonomisk lønnsomt uten ny lovgivning, et poeng Raghuram Rajan og Luigi Zingales får frem på en god måte i «Saving Capitalism from the Capitalists». I møte med denne kompleksiteten må skattene bli kontekstavhengige i stedet for inntektsavhengige. Den nye strategien kommer til å bli skattlegging av grunnrente.

Hvilke andre grunner har folk i provinsen for sitt sinne mot storbyene? Gjennom koblingen av firmaer med arbeidere, kunder og leverandører gir en storby sine innbyggere muligheten til å høste den fortjenesten som kommer av store volumer og høy grad av spesialisering. London tilbyr for eksempel et sammenhengende rom man ikke finner andre steder. Nasjonalt sett er byen knutepunkt for tog- og veinett. Internasjonalt ligger Storbritannias to største flyplasser der, og byen er forbundet til kontinentet med Kanaltunellen. Som sete for statsmakten tilbyr London privilegert kontakt med politikken. Resultatet av alt dette er at en slik megaby blir en kraftig generator for ulikhet. Særskilt skattlegging kan forsvares fordi bare deler av den høye avkastningen som genereres i en megaby er produsert av de få som tilsynelatende fortjener den. Resten er produsert av alle som bidrar til det sammenhengende rommet, inkludert dem som ikke bor i det.

Et enkelt og tydelig eksempel er verdien av land. Fordi bedrifter og arbeidere blir mer effektive av å holde til i byene, blir landet der verdifullt. Ettersom London utviklet seg, ble hertugen av Westminster Storbritannias rikeste mann i kraft av å eie land: penger uten innsats. London vrimler av slike «ufortjent rike» fordi staten har vært for sen med å ta i bruk skattesystemet som motvekt. På tross av brexit er London et enormt reservoar av uutnyttet skattepotensial: dette er den nye oljen. Folk i provinsene har god grunn til å være sinte.

En storby gir særfordeler til de velutdannede. Den høye spesialiseringsgraden gjør det mulig for dem å bruke spesialistkompetanser som blir svært verdifulle. En person med evner og mulighet til å forstå finansbransjens intrikate verden, vil være enormt verdifull i City of London, og vil kunne tjene en formue. Men denne produktiviteten er delvis mulig på grunn av gunstige forhold som det engelske rettssystemets integritet og en ikke-korrupt stat, arv etter en nasjonal kamp som har tatt generasjoner. Dette kjempeutbyttet av å være plassert i London kommer – automatisk og i urimelig stor grad – den høyt spesialiserte arbeideren til gode. Men det finnes gode, normative argumenter for at utbyttet skulle vært jevnere fordelt – høyt utdannede Londonere fortjener gevinsten i mindre grad enn de selv tror. De med lavere utdannelse har grunn til å være sinte.

Til slutt kommer forskjellene mellom de ulike sektorene. Moderne teori om økonomisk vekst er basert på ideen om at teknologi-innovatører aldri kan beholde hele gevinsten av sine oppdagelser selv: innovatørene kommer samfunnet til gode, enten de vil det eller ei. Men hvis den samme smarte innovatøren skulle komme til å bruke sin intelligens i en del andre sektorer, ville det motsatte være sant. Kapitalforvaltere og advokater tar som regel del i et nullsumspill mot hverandre. Noen er til og med sosiale rovdyr: deres betydelige private fortjeneste er mindre enn tapene de påfører andre

Og nå befinner vi oss ikke ved marxismens fjerne kyster: I «Phishing for phools» (2015) forklarte de to nobelprisvinnerne i økonomi George Akerlof og Robert Shiller dette i lys av den globale finanskrisen. Uten korreksjon vil markedet generere for mange kapitalforvaltere og advokater og for få innovatører.

Det som trengs i stedet, er en omlegging av bedriftsbeskatningen. Sosialdemokratiet innbilte seg at bedriftsbeskatningen var til for å skaffe midler til offentlig forbruk. Dette var en illusjon fordi bedriftene har en tendens til å velte beskatningen over på konsumentene. Men en smart bedriftsbeskatning ville flytte ressurser fra de aktivitetene der det er for mange folk til der det er for få. Dette ville blitt et redskap for å levere vekst, ikke offentlige tjenester. All skatt blir gradvis undergravd av «smart» unndragelse. Dette betyr ikke at det å bruke skattesystemet for å begrense grunnrente er dømt til å slå feil, men at det – på linje med kampen mot sykdom – er en evig kamp uten noen endelig seier.

I sine glansdager hadde både den sosialdemokratiske og den teknokratiske, pro-markedsøkonomiske eliten et overmodig syn på globalisering. Og globaliseringen fordervet dem begge fordi den lokket tilhengerne deres til å lengte etter en post-nasjonal fremtid. For sosialdemokratiets del gled velbegrunnet motstand mot rasisme over i en sammenblanding av multikulturalisme og verdensborgerskap. For økonomene gled velbegrunnet motstand mot høye handelsbarrierer over i en sammenblanding av fri bevegelse av arbeidskraft og av kapital. Men globaliseringen spenner over to svært forskjellige aktiviteter. Handelsstrømmene drives av et relativt overtak, mens flyten av kapital og arbeidskraft drives av et absolutt overtak.

Denne forskjellen har avgjørende implikasjoner for fordelingen av utbyttet. Selv om handel ikke er til fordel for alle innbyggerne i hvert enkelt land, er fordelen så stor for hvert land at alle som håver inn fortjenesten kunne kompensere de andre fullt ut og likevel gå i pluss. Det samme gjelder for den teknologiske utviklingen. Økonomene forsømte seg da de visket ut distinksjonen mellom kunne og gjør: Med mindre man har en effektiv mekanisme som pålegger vinnerne å kompensere taperne, finnes det intet analytisk grunnlag for å slå fast på forhånd at handel og teknologisk utvikling er positivt.

Når det kommer til det andre aspektet ved globaliseringen, strømmen av kapital og arbeidskraft, finnes det ingen parallell til antakelsen om at handel skaper gjensidig gevinst. Tvert imot, det er lite sannsynlig at private strømmer av kapital og arbeidskraft er til fordel for både senderlandet og mottakerlandet, og det er godt mulig de ikke tjener noen av dem: Det eneste man kan anta, er at de beriker de individuelle eierne. Begge disse strømmene må reguleres.

Mantraet om at kapitalstrømmer ikke skulle tøyles ble fort forlatt etter flere kriser: Selv Sveits, selve forbildet for global kapitalisme, tøyler nå i perioder tilstrømmingen av kapital. Det finnes ikke noe moralsk grunnlag for «retten til å migrere». Faktisk er det migrantene selv som får den største effektivitetsgevinsten av migrasjon; den økonomiske effekten på vertsbefolkningen har en tendens til å overdrives. For eksempel, antakelsen om at en gitt nasjonalgjeld kan spres på en større befolkning overser det opplagte: at flere mennesker skaper behov for mer infrastruktur, som finansieres med mer gjeld. De ledende forskerne Frédéric Docquier og hans team har konkludert med at null er det beste estimatet for i hvilken grad migrasjon har påvirket lønningene rundt om i Europa. Så de viktigste effektene er mest sannsynlig sosiale.

Med mindre det store potensialet for gjensidig gevinst blir endret fra kunne til gjør, vil internasjonal handel og tilegnelse av ny teknologi bli hemmet av reguleringer. Folk som får livet rykket opp på grunn av endringer, kunne få juridisk rett til vesentlig kompensasjon. Pengene kunne de brukt til å komme inn i arbeidslivet på nytt. For eksempel, som Rajan og Zingales foreslår, kunne en slik rettighet finansiere omskolering midt i karriereløpet. Per hode har Storbritannia den beste utdanningssektoren i verden, men hittil har den økonomiske hovedmotivasjonen vært å utvide ved å skaffe utenlandske studenter i stedet for voksne briter. De endringene som forårsaker store problemer, som Uber og det kommende skiftet til førerløse biler, kunne blitt beskattet. Ikke så tungt at de ville forsvinne, men nok til å sikre at de betaler for de sosiale kostnadene de skaper. I dag er skattesystemene så utdatert at identiske transaksjoner blir lavere beskattet innenfor oppdragsøkonomien enn i en konvensjonell bedrift: Uber, Airbnb (og Amazon) er til dels skattesvindel.

Retten til kompensasjon for økonomisk endring kunne vært del av et større program for å øke folks innflytelse. I dag er massiv økonomisk makt konsentrert i hendene på toppledere som bare disiplineres av at kapitalforvaltere dropper aksjene deres. Dette har ført til to alvorlige typer utnyttelse. Den ene tar oss tilbake til problemet med grunnrente. Britiske toppledere bestemmer i bunn og grunn sin egen lønn, bare begrenset av normene i City. Fordi anstendigheten har blitt undergravd, har lønningene steget med 80 prosent de siste ti årene, og det finnes forsvinnende få bevis på at lederne yter bedre. De er de best betalte topplederne i Europa. Den andre typen utnyttelse er at kapitalforvalternes bonusdrevne kortsiktighet har gjort selskapene negativt innstilt til langsiktige investeringer, ikke bare i utstyr, men også i arbeidsstokken. Ettersom arbeidsmarkedene har blitt mer «fleksible», har den lave arbeidsledigheten denne fleksibiliteten har ført med seg, gått på bekostning av opplæring. Opplæring er en klassisk «markedssvikt»: Tyskland har tatt tak i det gjennom samarbeid innenfor industriene og Frankrike gjennom ansettelsestrygghet – mens Storbritannia har latt det forvitre.

I deler av økonomien har jobbtilfredsheten som kommer av kompetanse og samarbeid blitt erstattet av tilfeldige, pulveriserte arbeidsoppgaver. Opplæring og stabile ansettelser har en iboende verdi i tillegg til det de gir tilbake økonomisk, og dette bør derfor løftes frem som noe som gir mer enn langsiktig økonomisk gevinst. Bedriftsstyrer kunne settes sammen så de reflekterte hele spekteret av samfunnsinteresser i denne typen avgjørelser, enten gjennom oppnevnelsen av representanter for spesifikke interesser, eller ved at alle styremedlemmer var rettslig pålagt å legge tilstrekkelig vekt på ikke-kommersielle interesser. Begge løsninger ville tvinge fram vanskelige avveininger i styrerommene, noe som ville internalisert dem og dermed gjort ekstern overvåkning overflødig. Gjennomsnittstiden for aksjeeierskap i et selskap er mindre enn to måneder, og det er latterlig at dette er de eneste interessegruppene som er representert i styrene. Grundig lovregulering kunne hjelpe til med å få selskapene til å respektere samfunnets bredere interesser, men når man utelukkende satser på regulering fra utsiden, taper man gang på gang mot den overlegne kunnskapen de på innsiden besitter.

I tillegg til meningsfulle arbeidsplasser, er det behov for beskyttelse mot ødeleggende forandring også i familiene. For den framvoksende middelklassen har frigjøringen fra tidligere sosiale konvensjoner som en gang påtvang uønskede ekteskap vært himmelsk frigjørende. Styrket av fremveksten av «selektiv reproduksjon» blant de velutdannede er situasjonen i dag mye bedre enn 1950-tallets undertrykkelse og hierarki. Men de klassebaserte forskjellene i barneoppdragelse har blitt større. Det var unge arbeiderklassefolk som måtte betale for opphevelsen av de sosiale begrensningene: disiplinen som fulgte av kravet om «anstendighet», på tross av dens lammende press, hjalp til med å redusere tidlige feiltrinn som i dag stenger folk inne i langsiktig frustrasjon. De lider under det dobbelte tyranniet fra sosialomsorgen og politisk korrekthet. Sosialomsorgen, med sine skjemadrevne avgjørelser, tar tusenvis av barn «i risikosonen» fra foreldrene og inn i en sump av fosteromsorg.

Et mer bærekraftig alternativ ville være intens og vedvarende veiledning og støtte for unge foreldre. Den politiske korrektheten har styrket den offentlige fortellingen om at alle livsstiler er «like gode» og blandet sammen den nødvendige fjerningen av stigma og den skadelige løgnen om at stabile forhold er ubetydelige for barneoppdragelsen. Den enorme økonomiske kostnaden av dysfunksjonell barneoppdragelse betales i dag av samfunnet: de som tar ansvar og «så vidt klarer seg» har grunn til å være sinte for alenemødre på sosialstøtte (men ikke på dem).

I liberale kretser har en felles identitet blitt erstattet av tilsynelatende tilslutning til mangfold. Men de akseptable formene for mangfold er begrenset til de favoriserte gruppene: de omfatter for eksempel ikke de fleste som leser The Daily Mail, eller egentlig ikke vanlige folk i det hele tatt. En felles identitet basert på nasjonalisme har blitt allment fordømt i den grad at den har blitt uakseptabel. De liberales forakt har hentet styrke fra frykten for at nasjonalismen ville føre til at majoriteten igjen skulle utøve vold mot minoriteter, og fra håpet om at nasjonsbasert styring kan bli erstattet av multikulturalisme og verdensborgerskap. Men verken frykten eller håpet er velbegrunnet. Majoritetens avsmak for minoriteter er ikke iboende i nasjonalismen, det kommer an på hvilken form nasjonalismen tar.

I sin godartede form er nasjonalismen inkluderende. Et godt praktisk eksempel på dette er det The Scottish National Party [SNP] får til som regjering for Skottland (som er noe annet enn deres håpløse mål om å oppnå uavhengighet fra Storbritannia). Som navnet antyder, er SNP et nasjonalistisk parti, og det tar i bruk det vanlige utvalget nasjonalistiske symboler, som flagg og minnemarkeringer for historisk strid.

Men samtidig som det har lyktes med å tiltrekke seg mange etniske skotter som bor utenfor Skottland, har det vist seg å være inkluderende overfor alle som bor i landet. I denne prosessen har de vært bemerkelsesverdig gode til å bygge broer over de historiske motsetningene. Motsetningen mellom protestanter og katolikker har vært større enn noe annet sted i Storbritannia – bitterheten kommer til uttrykk i fotballagene Rangers og Celtic. Motsetningen mellom venstre og høyre har vært like ekstrem – dette kommer til uttrykk hos de marxist-ledede skotske kullgruvearbeiderne og i den adelige konservatismen til Lord Hume. Med 50 prosent av stemmene er SNP Europas mest vellykkede sentrumsparti. Som i alle nasjonalismer trekkes det en grense, men SNP har vært nøye med å trekke den geografisk: alle som bor i Skottland kvalifiserer som skotter; de «andre» er selvsagt engelskmennene. Mange engelskmenn synes denne pågående fiendtligheten er irriterende, men den kommer neppe til å få alvorlige konsekvenser. Mens inkluderende nasjonalisme historisk sett har bidratt til internasjonale kriger, har en slik risiko forduftet nesten helt i moderne, vestlige samfunn.

I sin ondartede form er nasjonalismen en splittende kraft innenfor samfunnet. En gruppe borgere hevder eksklusiv rett til nasjonen og beskylder andre borgere for å mangle de egenskapene som gir dem rett til å tilhøre denne nasjonen. Forskjellen mellom inkluderende og ekskluderende nasjonalisme kan eksemplifiseres med forskjellen mellom SNP og det franske Front National. Farene ved ekskluderende nasjonalisme er så åpenbare at de ikke behøver utdypes. Men i praksis, selv om store deler av Vest-Europa har alvorlige problemer med sosial integrering av enkelte minoriteter, er vold mot minoriteter utøvd av majoriteten sjeldent. Venstresida tror at dersom ideen om at fortsatt rask tilstrømming av migranter er et gode på noen måte kritiseres, vil det gi grønt lys for fiendtlighet mot immigranter som allerede har kommet. Men det kan fort vise seg å være omvendt: bare ved å fjerne dagens frykt for fremtidig ukontrollert innvandring kan man få de innfødte til å slutte å bekymre seg for dem som allerede er her.

Selv om forestillingene om multikulturalisme og verdensborgerskap er interessante som supplement til en nasjonal identitet, er det ren romantikk å se på dem som alternativer til den. Multikulturalisme må begrenses. Vestlig kultur er verdifull og må få støtte når den blir konfrontert med mindre hensiktsmessige rivaler. Økonomiske historikere har i det siste slått fast at fremveksten av en ny kultur i Europa på 1800-tallet var av avgjørende betydning. Deidre McCloskeys «Bourgeois Equality: How ideas, not capital or institutions, enriched the world» og Joel Mokyrs «A Culture of Growth: The origins of the modern economy» banker løs på konvensjonell antivestlig politisk korrekthet, noe Sean Meighoos «The End of the West» er et ferskt, slående eksempel på. McCloskeys bok er siste del i en trilogi der hun undersøker hvordan frigjøringen fra middelalderske verdier gjorde moderne industriell økonomisk aktivitet mulig; mer spesifikt ser Mokyr nærmere på fremveksten av nye narrativer om innovasjon. Meighoo ser ut til å mene at det vil være en krenkelse å anerkjenne en intellektuell arv fra dem han ikke er genetisk etterkommer av. Denne typen avstandsstaken er lite produktiv.

Dessuten ville ikke verdensborgerskap uten nasjonale statsborgerskap være levedyktige: separate, selvstendige nasjoner er den eneste kraften som har vist seg sterk nok til å holde millioner av mennesker sammen i en følelse av felles identitet. En nasjon er et «forestilt fellesskap», men det gjør ikke dens forestilte grunnlag ugyldig: tvert imot, det at den er «forestilt» gjør en felles identitet til et skjørt mirakel. Uten dette kan det ikke finnes noen tanke om et «felles beste» – uten et «oss» finnes ikke noe «felles». Uten dette skrumper politikken inn til ren administrasjon av individuelle rettigheter. I beste fall kan den gjensidige aktelsen som ligger i en felles identitet erstattes med kjøligere forsøk på å få folk til å unngå å skade andre eller å blande seg i deres saker.

Den gjensidige aktelsen som en felles identitet muliggjør, er det praktiske grunnlaget for den sjenerøsiteten de som sitter godt i det kan vise overfor de mindre heldige. En verden av «verdensborgere» ville ikke blitt det utilitaristiske paradiset frelste liberalere så dovent ser for seg, men en brutalt oppsplittet verden av ukontrollert individualisme. Felles nasjonale identiteter har gjort en tidligere ukjent grad av sjenerøsitet fra de rike til de fattige mulig. Etter et visst nivå undergraver multikulturalismen denne sjenerøsiteten, og truer dermed de fattige. Som en nyere bok av David Rueda har vist, er det gjennomgående i europeiske land at jo høyere andel innvandrere, jo lavere er de velståendes vilje til å betale skatt som skal brukes til omfordeling.

Det liberale sentrum trenger ikke være redd for at narrativer om delt etnisitet eller religion vil vinne terreng dersom de anerkjenner nasjonal identitet. Men det vil kreve en klar nyorientering av målene deres. Det ligger innbakt i nasjonalismen at statsborgernes interesser skal gå foran utlendingers. Det er dette som ligger bak suksessen til SNP. Ny forskning av Kai Gehring og Stephan Schneider viser at partiet hovedsakelig vant frem fordi det henvendte seg til skottenes materielle egeninteresser heller enn å gjenopplive historiske følelser rundt en særegen identitet. Forskerne viser i detalj hvordan velgerstøtten fikk drahjelp av funn av store oljefelt i skotsk farvann og av den midlertidige økningen av oljeprisen: Slagordet «Det er Skottlands olje» var en forløper for «Ta kontrollen tilbake». Når oljefeltene tømmes vil fortsatt SNP-styre avhenge av at partiet utvikler seg til å bli et pragmatisk parti i det harde sentrum.

Vestlig liberal forakt for nasjonalisme har vært nær sagt katastrofal. Som Darrell M. West dokumenterer i «Megachange», burde det, når man står overfor fremveksten av ekstreme religiøse og ideologiske identiteter, være en selvfølge at den medfølgende sosiale trusselen er en fragmentering i motstridende identiteter som holdes oppe av ekkokamrene i sosiale medier. Etter brexit og Donald Trumps maktovertakelse burde det være en selvfølge at den medfølgende politiske trusselen er ekskluderende nasjonalisme. Nye arbeider av statsviterne Sergi Pardos-Prado og Jordi Muños viser at overalt i Europa der de gamle, etablerte partiene har blitt innvandringsvennlige, har den ekskluderende nasjonalismen blitt mer populær. Etter å ha identifisert problemene, står West uten ideer om hvordan man kan takle dem. Men ved å sky den inkluderende nasjonalismen har de liberale lagt den eneste kraften som er i stand til å forene våre samfunn i hendene på ekstremistiske svindlere.

Sosialdemokratiet kan med rette anklages for sosial paternalisme: man antok at staten visste best, men det gjorde den dessverre ikke. I mangel på noe bedre, vil jeg derfor kalle den pragmatiske politikken jeg har foreslått for sosial maternalisme. I denne modellen vil staten være aktiv både i den politiske og den sosiale sfæren, men den vil ikke åpent søke å styrke seg selv. I stedet for å ta inntekter fra de rike for å hjelpe de fattige, ville skattepolitikken begrense de mektiges muligheter til å håve inn grunnrente. Denne statens lovgivning ville gi dem som lider under kreativ ødeleggelse mulighet til å kreve kompensasjon, i stedet for å forstyrre prosessen som gir kapitalismen sin forbløffende dynamikk. Dens inkluderende nasjonalisme ville være en forenende kraft som erstattet de forurettedes fragmenterte identiteter.

Slik pragmatisk politikk skjærer gjennom venstre-høyreaksen som karakteriserte forrige århundre. Folk i begge ender av aksen vil anklage den sosiale maternalismens pragmatisme for å være fienden i forkledning. Men selv om mitt utkast til et levedyktig politisk program i det store og hele skulle være korrekt, vil ikke venstre- og høyresiden forsvinne. De vil gå ned i sine respektive skyttergraver: sosialismen og ekskluderende nasjonalisme. SNP, med sin fortelling om inkluderende nasjonalisme og sin pragmatiske tilnærming til politikk, kan bli prototyp for en levedyktig sosial maternalisme. Men som i all politikk vil regjeringen bli utsatt for press fra særinteresser. Som Tepperman viser, var ledernes vilje til å nekte mektige grupper politiske tjenester et kjennetegn på vellykket pragmatisme: Lee Kuan Yew var villig til å arrestere vennene sine; Trudeau nektet sine med-quebecere den statusen som atskilte og likeverdige som de ønsket; Kagame nektet Tutsiene det forventede krigsbyttet etter en militær seier. SNPs beviselig dårlige utdanningsresultater, som kan spores til at de bestemte seg for å gi etter for presset fra lærerorganisasjonene, kan være et tegn på at ledelsen ikke er sterk nok til å gjennomføre en slik hard pragmatisme. Nasjonalisme kombinert med forskremt populisme er en velprøvd katastrofeoppskrift: Latin-Amerika, ikke Skandinavia. På liknende vis vil Theresa Mays regjering bli utfordret når de skal navigere mellom lobbyistene i City of London og de ekskluderende nasjonalistene i Ukip.

Pragmatisme gir en regjering den friheten fra ideologi som den trenger for å løse samtidige problemer, men som følge øker presset for å drive med populisme og gjøre politiske tjenester. En siste påstand fra Jonathan Tepperman er at en ledelses besluttsomhet styrkes dersom problemene er så alvorlige at de ikke kan ignoreres. Med det utgangspunktet har vi gode grunner til å ha håp for 2017.

Oversatt av Ellen Krystad.

Artikkelen er oppdatert: 30. mars 2017 kl. 19.49