Fredag 24. mars 2017 Livet

Krim

Bakkebyråkrat med ni liv

En ny sjanse: Christian René Wold er opptatt av at alle bør få en ny sjanse. Han har trengt det selv.

Christian René Wold levde på to hjul i svingen. Nå vil han fortelle om dem som fortsatt gjør det, og hjelpe dem som ­faller av.

Du, kan vi få med at jeg bruker hjelm?

Det er en grytidlig søndag morgen i Oslo. Christian René Wold har akkurat rullet noen runder på et par enorme rulleskøyter med dekk til ære for fotografen.

– Man ser den jo ikke, men hjelmen er oppblåsbar og spretter ut hvis jeg tryner. Jeg skal ha trening med ungdommene i rulleskøyteklubben jeg har startet etterpå. Kidsa må lære å bruke hjelm!

Noen tilfeldig forbipasserende titter mildt forundret på den svære, tatoverte mannen og det uvanlige fottøyet hans. En patruljebil glir forbi. Samtidig ramler en bøling ungdommer ut fra en inngangsdør på den andre sida av gata.

– Der har det vært fest, ass. Og det er ikke boller og brus det går i.

– Hæ, hvordan vet du det?

– Så du ikke hvordan de så på politibilen? De ble litt stressa. Jeg har dem i sidesynet, vet du.

Denne scenen sier både noe om den Wold har vært og den han har blitt. Listet opp kronologisk, fra nåtid og bakover: Rulleskøytesjef, sosialarbeider, familiefar, domfelt kriminell, skuespiller, danser, modell, utelivstryne, dørvakt, oslogutt. Det er mer enn de fleste rekker over på to liv.

Aller først på lista kan vi også legge til «forfatter». 28. februar utkom debutromanen hans, «Klovne­jakten», ifølge forlaget en gangsterroman om sex, dop og Oslos underverden. Ifølge Wold en helt naturlig ting å drive med på si når man har fulltidsjobb og små barn.

Christian René Wold

Alder: 44 år.

Yrke: Sosionom og forfatter.

Sivilstatus: Gift. To barn.

Hvor er du i livet? Jeg er på et sted jeg er veldig tilfreds med. Jeg jobber med mennesker, og det er meningsfullt. Samtidig har jeg fått muligheten til å bli en historieforteller. Det er noe jeg alltid har ønsket, men som først ble mulig å begynne med da forholdene rundt meg falt på plass med jobb, unger og rutiner.

på sparket

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– «American Psycho» av Bret Easton Ellis, helt klart. Jeg leste den mens jeg satt i døra på Headon i Oslo i 1993. Den var så drøy at jeg holdt på å spy flere ganger. Er det mulig, tenkte jeg. Hovedpersonen framsetter et kaldt, materialistisk syn på verden som jeg syntes var både fra­støtende og fascinerende. Boka fikk meg til å skjønne at man kan skrive om hva som helst. Men jeg har aldri lest den igjen; det holdt virkelig med den ene gangen.

Hva slags musikk hører du på?

– Det går mye i ikke-helt-mainstream ting fra 1980-tallet – freestyle og elektro. Ellers spenner det fra motown til house. Men det er definitivt lite som er nyere enn 2002, jeg er ingen P4-mann.

Hva er din favorittfilm?

– «Nattens krigere», kultfilmen regissert av Walter Hill fra 1979. Filmen skildrer gjengmiljøet i New York på slutten av 1970-tallet, og hvor mye man kan måtte kjempe for å overleve. Jeg har sett den mange ganger sammen med ungdommer jeg følger opp. De liker den alltid, selv om den er gammel.

– Fra innspurten startet i oktober til boka gikk i trykken, sov jeg jevnt over to–tre timer hver natt. Men jeg er fortsatt i live, og det er fortsatt gøy.

Post it-lapper og lange ører

Noen dager tidligere: Vi har avtalt å møtes på et lite feltkontor i bydelen der Christian René Wold til daglig virker som kriminalitetsforebyggende sosialarbeider. Murblokkene fra mellomkrigstida ruver. Det gjør også Wold, nærmere to meter høy og brei som en låvedør. Han har blekemiddelmønstrede jeans, sixpencecap, skinnjakke og to tatoveringer under høyre øye. Kombisykkelen han triller ved siden av seg ser ut som den har krympet i vask.

I løpet av den korte tida vi opp­holder oss i gårdsrommet, kommer tre forskjellige personer bort med ett eller annet de vil snakke med ham om. Panelovnen funker ikke, kan du se på disse papirene, hei sjef, hva skjer?

Vi trekker innendørs.

– Du er jo ikke offisielt på jobb nå. Ser du noen gang på klokka og sier nei?

– Nei. Aldri.

– Hvorfor ikke?

– Det ville ødelagt mest for meg selv. Ett sånt nei, og jeg kan risikere å ikke få kontakt på månedsvis. Jeg er avhengig av tilliten folk her gir meg, uten den når jeg ikke fram og får ikke gjort jobben min på en god måte.

Da han begynte i jobben for fire år siden, tok beboerne ham stort sett for å være doplanger eller torpedo. Ironisk nok gjorde det det lettere å få kontakt med dem. Får han ikke respons når han banker på, tærer han på et tilsynelatende uuttømmelig lager av post it-lapper. «Ring meg», skriver han. Hver uke, hver måned, til telefonen til slutt ringer.

Wold kommer ofte tilbake til temaene tillit og troverdighet. Tillit får du ved å være der folk er og ta dem seriøst. Troverdighet får du ved å ikke tyste.

– Jeg er på beboernes lag i utgangspunktet. Det skjer en god del kriminelle ting her. For meg er det nyttig å vite så mye som mulig om hva som foregår, samtidig som yrkesetikken forbyr meg å spørre. Derfor er jeg avhengig av at folk forteller meg ting uoppfordret.

– Går du til politiet, da?

– Hvis det kan stå om liv og helse. Da griper vi inn.

Gi dem en sjanse

På mange måter er Wolds holdning og verdenssyn likt det man finner blant folk som jobber på velferds­statens gulv: Byråkratiet klarer ikke å reagere kjapt nok, klarer ikke alltid å se reelle behov. Han kunne aldri tenke seg å være sjef, en som må slåss med budsjetter og målstyring.

– Vi er bakkebyråkratene, fot­soldatene. Jeg har stor frihet til å tilpasse meg behovene til de som trenger hjelp og bruke mitt faglige skjønn til å gjøre det som er best. Så jeg er akkurat der jeg vil være.

For Wold er det evigunge «frihet, likhet, brorskap» en grei rettesnor.

– For meg betyr frihet muligheten til å bestemme over sitt eget liv. Til det trenger man et sted å bo, en fungerende økonomi, en jobb. Og her råder det dessverre ikke likhet, det opplever jeg jo hver dag på jobb. Men vi mennesker er grunnleggende like, og derfor er jeg opptatt av at alle skal få en sjanse. Alle bør få en sjanse nummer to.

Han snakker av erfaring. Han har selv hatt bruk for den andre sjansen.

1990-tallet startet fett for Christian René Wold. Han begynte å studere, flyttet hjemmefra fra pene Majorstua til det den gang slitne Grünerløkka, fikk jobb som dørvakt. Lære­mesterne hans var typer som hadde vært i gamet lenge. Han likte å jobbe om natta og trivdes med utelivet og folka som fulgte med.

På midten av tiåret sto han i døra på den smått legendariske natt­klubben Headon. Wold nektet folk inngang over en lav sko og ble et kjent fjes for utelivsfolk i hoved­staden. I 1996 gjorde Kjell Nordström, bedre kjent som designeren Baron Von Bulldog, den unge mannen til «husmodell». Det ene tok det andre, og snart var Wold i underholdningsbransjen. Han poserte for fotografene, gikk på catwalken, spilte et par roller i film og teater, danset med Great Garlic Girls, reiste til New York og danset enda mer. Off-Broadway, fem dager i uka.

En innrømmelse

På CV-en til Wold heter det diplomatisk at han «tok en pause fra bransjen» i 1999. Han er ikke voldsomt lysten på å snakke om det.

– Jeg kan si det sånn: Det var som om jeg gikk ut på fest en kveld i 1999 og kom hjem på morgenkvisten i 2006. Det var ikke en tid som brakte meg noe sted.

Vi er tilbake den tidlige helge­morgenen da vi tar bilder. Wold har ombestemt seg.

– Du, jeg må være åpen om dette med fortida.

– Ja?

– Jeg ble jo tatt. Kona mi har helt rett. Det er jo mange nok som vet om dette til at det ikke er noe lurt å late som det ikke har skjedd.

– Du ble tatt?

– Ja. Og dømt. Satt inne. Jeg betaler fortsatt på kravet fra staten. Da jeg ville begynne på sosionom­studiet, måtte jeg levere politiattest.

Pengegreier, sier han. Årene hadde gjort ham til en fyr med stort nettverk og kontakter av alle slag. Pengene kom ikke akkurat fra vaffelsalg for Frelsesarmeen.

– Jeg ble som en slags konsulent som kunne koble alle slags folk og formidle alle slags tjenester. Da jeg ble tatt, var det fordi sporet stoppet hos meg. Jeg var ikke hovedmannen, men jeg tysta heller ikke videre. Så da tok de meg.

Nå har Wold to barn som er store nok til at de kan lese i avisene.

– Jeg vil ikke at de skal få høre fra andre at «haha, pappaen din har vært i fengsel» eller gudene vet hva. Samtidig innser jeg at jeg er et forbilde for flere enn dem. Ungdommene jeg jobber med, for eksempel. Derfor er det viktig for meg å formidle at du blir tatt. Du blir det. Men du kan også gjøre opp for deg og få en ny sjanse.

– Det med at du ble tatt og straffet, hva betyr det for deg i dag?

– I dag er jeg personlig helt ferdig med det. Men det har jo gitt meg en gatekapital jeg kan bruke både i jobben og når jeg skriver. Jeg kunne ikke møtt folk i utsatte livssituasjoner på samme måte hvis jeg alltid bare hadde vært han familiefyren som jobber i kommunen. Jeg kunne heller ikke skrevet troverdig om de tingene jeg gjør.

Ærlige klovner lever lengst

«Klovnejakten» starter i Oslo, tidlig på 2000-tallet. Skjebnene til Gianni, Tåka og Kiran vikles inn i hverandre når et digert parti hasj skal selges. Underveis går det ettertrykkelig skeis, og forløpet kommer ut av kontroll.

– Jeg ville lage en spennende historie som ikke drives av at en politimann, journalist eller advokat skal løse saken. Selve navnet, klovnejakten, henspiller delvis på et begrep fra russisk mafia, delvis på de tre ganske usympatiske hoved­personene som gjør dummere og dummere ting, jo høyere presset blir.

Han er nøye med å påpeke at han ikke skriver om seg selv. Samtidig er det åpenbart at han trekker på egne og andres erfaringer for å mane fram et kriminelt miljø der alle meler sin egen kake.

– Boka gir en mulighet til å dukke ned i en type univers som faktisk eksisterer mange steder i verden, ikke bare spesifikt Oslo. Det er lett å komme skeivt ut. Snøballen ruller fort og i feil retning. Og sånn tror jeg det er for alle; hvis vi ikke klarer å være ærlige, roter vi det til. Det har alltid konsekvenser, både i den kriminelle verdenen og i hverdagen til oss vanlige folk.

Kommuneansatt er ikke ens­betydende med kommunegrå. I februar gjorde Wold comeback som modell og koreograf på et moteshow, og sammen med en venn har han nylig startet et firma som tilbyr arrangementsvertskap. Han spenner på seg rulleskøytene.

– Hvor fort kan du kjøre på de der?

– Kommer opp mot 70 kilometer i timen i nedoverbakke.

– Men husk. Jeg har hjelm nå.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. mai 2017 kl. 15.11