Fredag 31. mars 2017 Innenriks

Politikerne må velge mellom økte skatter og et privat helsevesen, sier prognoseekspert:

Økte skatter er uunngåelig

LANG SIKT: I dag legger finansminister Siv Jensen fram regjeringens perspektivmelding. Prognosemaker Erling Holmøy mener økte helseutgifter gjør at politikerne på et tidspunkt må innse at skattene må opp. Foto: Anniken C. Mohr

DYRT: Folk vil ­ønske seg bedre velferdstjenester i framtida. Valget står mellom skatte­økninger og en eksplosjon i private helse­forsikringer, sier Erling Holmøy.

perspektivmeldingen

I dag legger regjeringen og finansminister Siv Jensen (Frp)fram perspektivmeldingen, som er utsiktene for norsk økonomi i et langt perspektiv.

Forskningsleder i Statistisk sentralbyrå (SSB), Erling Holmøy, er sentral i utviklingen av prognosene som Finansdepartementet bruker for å se inn i framtida. Han mener det er naivt å tro at man kommer unna skatte­økninger for å finansiere framtidas velferdsstat.

Perspektivmeldingen:

• I dag legger finansminister Siv Jensen (Frp) fram regjeringens perspektivmelding. Det er en langtidsplan og en utredning over den langsiktige utviklingen i norsk økonomi.

• Dersom dagens utvikling fortsetter, vil statens langsiktige utgifter overstige inntektene, ifølge prognoser som Erling Holmøy og Birger Strøm ved Statistisk sentralbyrå har utarbeidet for Produktivitets­kommisjonen.

• Problemet kan løses med høyere skatter eller kutt i velferdsstaten.

Folk krever kvalitet

– En aldrende befolkning vil føre til økende antall pensjonister og en rask vekst i utgiftene til eldreomsorg. Når folk passerer 80 år, stiger bruken av helsetjenester og eldreomsorg kraftig, og veksten i helse- og omsorgsutgiftene vil forsterkes fra rundt 2025, sier Holmøy.

Prognosene som han og kollega i SSB Birger Strøm utarbeider for Finansdepartementet og produktivitetskommisjonen, viser at statens inntekter på sikt vil vokse saktere enn utgiftene hvis dagens velferdsordninger og skattesatser videreføres.

Hvor stort det udekkete finansieringsbehovet blir, avhenger av hvor mye bedre velferdstjeneste blir.

– Historisk har utgiftene til velferdstjenester vokst mer enn befolkningsendringene tilsier, fordi man har ønsket høyere standard på tjenestene innenfor helse, omsorg og andre områder, i takt med velstandsutviklingen ellers, forklarer Holmøy og forklarer at med dagens skattesatser, vil skatteinntektene øke i takt med den økonomiske veksten.

– I tillegg kommer uttaket fra oljefondet. Selv uten fortsatt heving av standarden på de offentlige tjenestene, vil ikke dette å være nok. Jeg tror det vil bli et problem å få politisk oppslutning om de tiltakene som trengs for å betale regningen for skattefinansiert velferd framover, sier han.

Dersom vi sier oss fornøyd med dagens velferdsstandard, vil det altså bli lettere å finansiere den, men Holmøy tror ikke dette er sannsynlig.

– Det er bred teoretisk og empirisk støtte for at folk ikke bare ønsker økt privat forbruk, men også flere og bedre tjenester av den typen som i stor grad skattefinansieres. For eksempel vil det være et sterkt ønske om å bevare god helse når levealderen øker, sier han.

Den ideelle løsningen på problemet er økt produktivitet, altså at man får økt mengde og kvalitet uten at det koster noe mer. Holmøy tviler på at vi vil få det til.

– Noen sier at det her vil komme roboter, velferdsteknologi og så videre som vil gjøre at produktiviteten i blant annet helse og omsorg vil øke raskere framover. I denne saken er jeg blant pessimistene. Det har skjedd mye historisk som har gjort livet som gammel enklere, men vi har likevel sett en sterkere vekst i omsorgsutgiftene enn det som kan forklares av demografien. Det gjenstår å se om de årlige forbedringene av produktiviteten i helse og omsorg blir noe større enn forbedringene har vært hittil, og om disse vil høstes i form av mindre ressursbruk i stedet for økt produksjon, sier ­Holmøy.

Holmøy viser til en økonomisk teori som kalles Baumols lov, som innebærer at sektorene med lavest produktivitet vil få økte kostnader i forhold til andre næringer, og dermed utgjøre en større del av økonomien. Dette er typisk arbeidskraftsintensive service­yrker som det er mange av i offentlig sektor, som helsearbeidere eller lærere. Sammen med en eldre befolkning og økt betalingsvilje for offentlige tjenester, kommer flere til å jobbe i disse yrkene framover.

Økte skatter

Statens inntekter og utgifter må balanseres på lang sikt, og problemet kan derfor løses med å enten kutte utgiftene eller øke inntektene.

– En løsning å sette en raus minimumsgrense for hva det offentlige skal tilby, og så må folk selv betale det de ønsker utover dette. De færreste har råd til å betale en hjerteoperasjon eller innleggelse på et sykehjem kontant, så dette vil føre til en stor utbygging av private forsikringsordninger, sier Holmøy.

Et annet alternativ er å se på skattesida, mener han.

– Det er vanskelig å komme unna skatt på arbeid, enten direkte eller indirekte via konsum. Kapitalen har stor mobilitet og er vanskelig å beskatte. En mulighet kan være å synliggjøre at deler av skatten dekker konkrete velferdstjenester. Det kan skape større forståelse for at skattene går til formål som folk uansett er villige til å betale for, og man kan få en bedre test på hvilke ­forbedringer som er verdt prisen.

– Vil ikke økte skatter til slutt føre til lavere inntekter fordi arbeidstilbudet synker?

– Studier viser at man skal ha veldig høy skatt, kanskje opp mot 90 prosent, før man når toppen av Laffer-kurven og skatteinntektene faller. Den aktuelle barrieren er politisk, og det vil bli ramaskrik lenge før man når dette nivået, sier Holmøy.

stiann@klassekampen.no

Distrikt vil tape

– De tunge drivkreftene for norsk økonomi på lang sikt, er at prisen på olje og gass vil bli langt lavere enn vi så for oss. Skiferrevolusjonen har ført til en permanent økning i tilbudet av petroleum fra USA, og også Russland har stort potensial for denne produksjonsformen. Dette vil gjøre at den norske olje- og gassvirksomheten vil bli mindre, og at urbaniseringstendensene forsterkes ved at flere vil flytte til de store byene, sier økonomiprofessor Ragnar Torvik ved NTNU.

Han mener ulikhet bør få en sentral plass i Siv Jensens perspektivmelding, som legges fram i dag.

– Ny teknologi har gjort at etterspørselen etter en viss type arbeidskraft minker, og jeg er bekymret for at dette vil føre til at inntektsforskjellene øker enda mer. Teknologiske endringer gir enorme muligheter for mer produktiv virksomhet, men ikke alle nyter godt av dette. Dette gjør at det blir viktigere å diskutere inntekts- og formues­ulikhet.

– Inntektsulikhet skyldes ikke lenger bare at arbeidstakere og kapital får ulik del av kaka. De siste 40 årene har realrenten på kapital sunket til bunns. Nå er det store ulikheter innad i gruppene kapital­eier og lønnsmottakere.

Erling Holmøy