Tirsdag 4. april 2017 Ideer

I stedet for å overlate brexit til den innvandringsfiendtlige høyresida, bør vi bruke den til å hindre oppløsningen av demokratiet.

Brexit, sett fra venstresida

8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Forrige onsdag overleverte Storbritannias statsminister Theresa May et brev til Donald Tusk, president for Europarådet. Brevet fortalte at etter 44 års medlemskap ville hennes nasjon forlate Den europeiske union. Omtrent to år senere, etter å ha forhandlet frem vilkårene for utmeldingen, vil unionen samtidig miste «en åttendedel av befolkningen, en sjettedel av sitt BNP, halvparten av atomvåpenbeholdningen og et sete i FNs sikkerhetsråd», som Susan Watkins, redaktør for New Left Review, nylig formulerte det.

Susan Watkins tilhører «lexiteerene», som er kallenavnet på brexit-tilhengerne på venstresida. Vi kan vel knapt kalles en signifikant gruppe blant de 52 prosentene av briter som stemte for å forlate EU i folkeavstemningen 23. juni. Men vi var en påvirkningskraft. En motvekt til den innvandringsfiendtlige skrekkpropagandaen til den tidligere lederen av UK Independence Party på ytre høyre, Nigel Farage.

Lexiteerene har venstre­orienterte, demokratiske og internasjonalistiske argumenter for brexit. Deres posisjon er klart formulert av Perry Anderson, tidligere mangeårig redaktør av New Left Review: «Mange ser nå hva EU er blitt til: en oligarkisk konstruksjon, befengt med korrupsjon, bygget på en slags fornektelse av all folkesuverenitet som påtvinger et forbitret økonomisk regime med privilegier for de få og tvang for de mange.»

Brexit er i gang

• 29. mars overleverte Theresa May brevet som utløste paragraf 50 i Lisboatraktaten, og satte med det i gang prosessen med å løsrive Storbritannia fra EU. Prosessen skal være fullført senest i april 2019.

• I denne teksten presenterer Alan Johnson noen venstresideargumenter for å forlate unionen. Han mener at EU er en motor for privatisering og innstrammingstiltak, og at løsrivelsen bør brukes til å styrke folkesuverenitet og demokrati.

• Alan Johnson er forsker ved Britain Israel Communications and Research Center og redaktør for senterets nettside «Fathom». Teksten er tidligere trykket i The New York Times.

Selv om lexiteerene har lite tålmodighet med den nasjonale nihilismen til «Davos-mannen» – den globalistiske eliten – er vi ikke fremmed­hatere. Vi stemte for å forlate EU fordi vi mener det er avgjørende for å kunne ta vare på de to tingene vi setter størst pris på: et demokratisk politisk system og et sosial­demokratisk samfunn.

Vi frykter at EUs autoritære nyliberale integreringsprosjekt er en yngleplass for høyreekstreme. Ved å avskjære så mye politikk fra den demokratiske prosessen – blant annet masseimmigrasjon og innføring av langsiktige innstrammingstiltak – har unionen brutt kontrakten mellom de tradisjonelle nasjonale politikerne og deres velgere. Det har åpnet døren for høyrepopulister som hevder å støtte «folket», som allerede er sinte over innstrammingstiltakene, i dets motstand mot innvandrerne.

Det var markedsøkonomen Friedrich Hayek, nyliberalismens intellektuelle far, som i 1939 etterlyste «mellomstatlig føderalisme» i Europa, for å hindre velgerne i å bruke demokratiet til å påvirke det frie markedets funksjon. For å si det enkelt, med ordene til Jean-Claude Juncker, president for Europakommisjonen (EUs utøvende organ): «Demokratiske valg som går imot EUs avtaler, kan ikke være mulig.»

Følgelig er unionens strukturer og avtaler utformet slik. Europakommisjonen er utnevnt, ikke valgt, hevet over ansvarlighet overfor en eneste velgergruppe. «Vi endrer ikke posisjonen vår etter valg.» Slik hilste kommisjonens visepresident Jyrki Katainen seieren til det greske partiet Syriza, som var imot unionens innstrammingstiltak, i 2015.

Europaparlamentet er ikke et ekte parlament. Det er ikke en lovgivende forsamling; representantene utformer verken programerklæringer eller gjennomfører de ideene de foreslår til velgerne. Valg i utrolig store valgkretser, med sørgelig lavt oppmøte, endrer ingenting. Som et medlem av parlamentet sa under det europeiske forskningsseminaret ved London School of Economics: «De eneste som lytter til medlemmene av EU-parlamentet, er tolkene.»

Europarådet, et mellomstatlig organ der den avgjørende lovgivende makten faktisk sitter – særlig for kansler Angela Merkel fra Tyskland – består av medlemsstatenes overhoder. Disse møtes vanligvis bare fire ganger i året. De blir ikke direkte valgt av innbyggerne i nasjonene hvis skjebne de avgjør. Når det gjelder unionens «nærhetsprinsipp», som skal sikre at beslutninger tas på et så lavt nivå som mulig, blir det ignorert i alle spørsmål av praktisk betydning.

Velgermassens ønsker blir jevnlig avfeid. Da et forslag til europeisk grunnlov ble avvist av velgerne i Frankrike og Nederland i 2005 (de fleste statene tillot ikke engang avstemning), betydde det ingenting for det europeiske prosjektets talsmenn. Etter noen få kosmetiske korreksjoner ble grunnloven iverksatt likevel. Først da ble den kalt Lisboa-traktaten. (Irland, den eneste staten som tillot folkeavstemning om traktaten, stemte imot. Dermed fikk Irland beskjed om å stemme igjen til resultatet ble riktig. Dette er EU-varianten av demokrati.)

Unionen kunne ha blitt til så mye, men fra 1980-årene har nyliberal økonomi vært en vesentlig del av prosjektet. Dermed forvandlet unionen seg til det den tyske sosiologen Wolfgang Streeck har kalt «en mektig liberaliseringsmotor som jobber for en dyp økonomisk omstrukturering av samfunnet». Fellesmarkedet, Maastricht-traktaten, euroen og Stabilitets- og vekstpakten påla medlemsstatene en politikk med deregulering, privatisering, arbeiderfiendtlige regelverk, regressive skattesystemer, velferdskutt og finansialisering uten at det har vært folkets vilje.

Til og med The Economist ble utilpass da de konstaterte at den keynesianske økonomiens verktøy, som sosialdemokratiet hviler på, nå er ulovlige i Europa. De skrev at denne ordningen «politisk sett virker særdeles tvilsom». Når det gjelder handelsavtalen mellom EU og USA, den transatlantiske handels- og investeringsavtalen, høres den ut som en av Hayeks levendegjorte fantasier fra midten av 1900-tallet, idet den potensielt gir bedrifter rett til å saksøke folkevalgte regjeringer for å våge å lytte til velgernes ønsker.

En annen sentral institusjon i den nyliberale unionen er Den europeiske sentralbank. Bankens ledelse er ikke folkevalgt og kan ikke holdes ansvarlig, og den er avtaleforpliktet til å fremme deflasjon fremfor vekst, samt til å nekte statlig hjelp til kriserammet industri og til å tvinge gjennom innstrammings­tiltak.

På samme vis fungerer euroen som et økonomisk strupetak på hele områder av Europa, som verken kan devaluere sin valuta (slik suverene nasjoner kan) for å kunne bli konkurransedyktige eller skape vekst etter stagnasjon, fordi de er tvunget til å begrense økonomien gjennom innstrammingstiltak.

Den menneskelige kostnaden har vært enorm. EUs økonomiske waterboarding av Hellas har ført til at sykehusbudsjettene er kuttet med en firedel og sykehusenes forbruk av legemidler er halvert, mens forekomsten av hiv-smittede nådde en topp, antallet tilfeller av alvorlig depresjon ble fordoblet, antallet selvmordsforsøk økte med en tredel og antallet dødfødte barn økte med 21 prosent. Fire av ti greske barn er presset til et liv under fattigdomsgrensen, og en undersøkelse anslo at 54 prosent av grekerne har blitt underernærte.

Philippe Legrain, tidligere rådgiver for Manuel Barroso, som den gangen var president for Europakommisjonen, kommenterte at som «Europas sjefkreditor» har Tyskland «trampet på verdier som demokrati og nasjonal suverenitet – i kjølvannet har de etterlatt seg en vasallstat.»

I sitt ytterste blir de valgte nasjonale regjeringene tvunget ut og erstattet av medgjørlige teknokrater, slik George Papandreou fra Hellas og Silvio Berlusconi fra Italia oppdaget. På toppen av det hele ruver Europa­domstolen, som har avgitt kjennelser om at arbeidernes rett til å streike var underordnet arbeidsgivernes rett til fritt å drive forretninger. Hayek smiler nok i sin grav.

Selv om Leave-kampanjens slagord ble latterliggjort, var hovedformålet ved brexit egentlig å «ta tilbake kontrollen». Demokratiet trenger et demos, et folk som et folkestyre skal være for, av og med. Det vi nå har, er utelukkende inter-eliteadministrasjoner, avtalelov og pengegriskhet.

Men hvordan skal «folket» bygges? Det avgjør politikken. Venstrepopulismen vil ikke søke å definere folket slik de langt ute på høyresida gjør, i opposisjon til innvandrerne, men i opposisjon til de mektige nyliberale elitene som ikke lenger er i stand til, slik professor Streeck sier, «å bygge en samfunnsramme rundt sin hete kjerne av kapitalistisk profittmaksimering.»

Den venstreorienterte Davos-mannen har gjort en kolossal feil i å se nasjonalstatene som plagsomme anakronismer som er motstandere av demokratiet. Nasjonalstaten er langt fra en trussel mot demokratiet, men den eneste stabile underbyggingen vi hittil har skapt som kan tåle forpliktelsene, ofrene og tillitsnivået som et demokrati og en velferdsstat krever.

For øyeblikket må venstresida i Europa følge de andres regler i et fikset spill. En del av befolkningen i hver nasjon, vinnerne, har «fått bruke den globaliserte verden som sin utvidete lekeplass», som Streeck formulerte det. Én, om ikke den eneste hensikten med brexit er at den andre delen av nasjonen – taperne, de utestengte og de ringeaktede, de som har mistet troen på de glatte løftene om globalisering for alle – i fortvilelse har bestemt seg for en suveren handling: de vil endre reglene ved å gå tilbake til nasjonalstatspolitikk i et forsøk på å utligne situasjonen. De «søker tilflukt», med Streecks ord, i «demokratisk beskyttelse, folkestyre, lokalt selvstyre, kollektive goder og egalitære tradisjoner.»

Heller enn å overlate arenaen til den nativistiske høyresida, blir noen av oss på den demokratiske venstresida med dem.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes.

Artikkelen er oppdatert: 4. april 2017 kl. 10.31