Tirsdag 2. mai 2017 Kultur og medier

Jødedeportasjonene i Norge var et samarbeid mellom Quisling-regimet og tyskerne, hevder historiker:

Den norske katastrofen

Stort arbeid: Etter over 20 års arbeid er Bjarte Bruland klar med boka «Holocaust i Norge». Her er han ved minnesmerket for deportasjonene ved Akershus festning.

Den økende motstanden mot den tyske okkupasjonen var en medvirkende årsak til jødedeportasjonene i Norge, hevder historiker Bjarte Bruland i ny bok.

bøker

773 norske jøder ble deportert til tyske dødsleire under andre verdenskrig. Men hvem hadde ansvaret? Hvem utførte deportasjonene? Det tok flere tiår før disse spørsmålene ble stilt i den norske offentligheten.

– Det var ikke noe man skulle rippe opp i. Jødene som overlevde ville ikke snakke om det. Det var en stillhet som passet overgriperne godt, sier Bjarte Bruland.

Holocaust i Norge:

• Vinteren 1942/1943 ble til sammen 773 norske jøder deportert til utryddelsesleire i Tyskland. Kun 34 overlevde.

• Historiker Bjarte Bruland har skrevet det første store akademiske oversiktsverket over jøde­forfølgelsene i Norge under andre verdenskrig, utgitt på Dreyer forlag.

Med nesa i arkivene

Han har nå skrevet det første store vitenskapelige oversiktsverket over jødeforfølgelsene i Norge under krigen. De siste 30 årene er det blitt mer oppmerksomhet om at jødedeportasjonene ikke bare skyldtes en ordre fra Tyskland, men at også nordmenn var dypt involvert.

Et viktig mål for Bruland har vært å antyde et mer nøyaktig svar på hvorfor den antijødiske politikken ble som den ble i Norge, og hvordan ansvarsfordelingen var mellom nordmenn og de tyske okkupantene.

– Det var tyskerne som godkjente deportasjonen. Men de trengte bistand, de kunne ikke gjøre det alene, sier han.

I over 20 år har Bruland sittet med nesa nedi arkiver i Tyskland, Israel, Sverige og Norge. 30.000 dokumenter om individene som ble rammet av den antijødiske politikken har funnet veien inn i en egen database.

Det skorter imidlertid på kilder som kan påvise hvem som ga ordre om deportasjonene. Mange arkiver ble destruert mot slutten av krigen.

– Da deportasjonene nærmet seg, sluttet de å skrive ned ting. Jeg har tolket det som foreligger, sier Bruland.

Lydige medløpere

Bildet historikeren tegner er dette: Andre vesteuropeiske land hadde begynt med deportasjoner sommeren 1942. Ideen om en «endelig løsning på jødeproblemet» kom fra kontinentet, men initiativene ble tatt lokalt i Norge. Josef Terboven, Hitlers forlengede arm i Norge, og ministerpresident Vidkun Quisling, sto sammen om den antijødiske politikken.

– Det var en samforstand mellom okkupanten og Quisling, sier Bruland.

Der Danmark beholdt sine statsinstitusjoner under okkupasjonen, og klarte å redde nesten alle de danske jødene fra deportasjon, hadde Norge et kollaborasjonsregime som ble stadig mer nazifisert.

– Det var et regime som var helt enig i antisemittismen. Og for dem som jobbet i statsapparatet var det ingen mulighet til å gjøre systemisk motstand, sier Bjarte Bruland.

– Men hvorfor samarbeidet de statsansatte?

– Det skyldtes nok lydighet og opportunisme. Mange så på jødene som fremmede, kanskje betydde det ikke så mye for dem, sier han.

Anmeldt for å være jøde

En sentral hypotese i boka er at aksjonene mot jødene i Norge kom som en følge av den økende motstanden mot Quisling-regimet.

– 1942 var et skjebneår for okkupantene. Kommunistene hadde kommet inn i motstandskampen. Okkupantene forsøkte å nazifisere kirke, skole og organisasjonsliv. Nazistene mente motstanden mot dette var inspirert av jødene, sier Bruland.

Han bruker sin egen morfar som bilde på hvordan nazistene koblet motstandsarbeid til jødene. Erling Koppang var advokat og motstander av Quisling-regimet, men ble anmeldt for å være jøde.

– Han var en type som sa det han mente. Det ble sagt at han måtte være jøde, fordi han var så rabiat, sier han.

Tyskerne i bakgrunnen

Særlig undersøkelser av forløpet i Trøndelag har ledet Bruland til å trekke linjer mellom motstandskampen og nazistenes syn på jødene. Der fikk jødene tidlig skylda for den økende motstanden.

Allerede i februar 1942 ble fire jøder i Trondheim dømt til døden for motstandsarbeid. I oktober 1942 erklærte Terboven unntakstilstand i Midt-Norge etter flere sabotasjeaksjoner.

– Jødedeportasjonene var nazistenes svar på en sikkerhetsrisiko. De anså det som farlig å ha jødene her, sier Bruland.

Han mener episoden på Halden-toget 22. oktober 1942, da en grenselos på vei til Sverige med jødiske flyktninger skjøt og drepte en politimann, ble en utløsende årsak til aksjonene.

– Jeg har funnet indikasjoner på at tyskerne hadde planlagt å gjennomføre deportasjonene mer gradvis, men så seg nødt til å gjøre det i én stor aksjon, sier han.

Selv holdt tyskerne seg bevisst i bakgrunnen, og lot nordmenn gjennomføre aksjonene.

Psykologisk krigføring

For mange var det en personlig katastrofe da de skjønte hva de hadde vært med på, forteller Bruland.

To unge politirekrutter flyktet til Sverige etter å ha vært med på de første arrestasjonene.

I Oslo var det drosjesjåførene som ble pålagt å hente jødene morgenen før de skulle sendes av gårde med skipet «Donau».

– Jeg har ikke funnet en eneste drosjesjåfør som har villet fortelle om det i ettertid, sier han.

Sammenliknet med andre land i Vest-Europa, som Frankrike og Belgia, var det en større andel av den jødiske befolkningen i Norge, hele 53 prosent, som ble deportert.

Bruland mener det kan skyldes at størstedelen av deportasjonene i Norge skjedde i to store aksjoner. De fleste jødene ble sendt med skipene «Donau» 26. november 1942 og «Gotenland» 25. februar 1943. Før deportasjonene var det få antijødiske tiltak.

– Det gikk rykter om hva som skulle skje. Men ingen skjønte hva som ventet, sier han.

I boka forteller Bruland at tyskerne også drev psykologisk krigføring for å hindre at folk fikk vite hva som skjedde. Kvinnene som ble sendt med «Gotenland» fikk beskjed om å skrive brev hjem om at de skulle til en arbeidsleir. Mange trodde at slektningene deres var i live helt til krigens slutt.

ingridga@klassekampen.no

– Første skritt mot en debatt om Holocaust

Hvorfor kommer det første store vitenskapelige verket om Holocaust i Norge først etter nesten 75 år? Historikere mener jødenes erfaringer lenge ble utelatt fra krigsfortellingen.

– Jødenes erfaringer har blitt oppfattet som en perifer del av den norske historien, som har handlet om motstanden mot tyskerne, sier Synne Corell.

Hun har forsket på historieskrivingen om andre verdenskrig i Norge.

– Jødene ble skrevet inn i en heroisk fortelling om motstand. Navnene deres sto gjerne på lokale minnesmerker med påskriften «De falt for Norge», sier hun.

Andreas Snildal mener Holocaust-forskningen ikke har hatt noen skikkelig institusjonell forankring i Norge.

– Brulands bok er det første skrittet mot å skape en akademisk debatt om Holocaust i Norge, sier han.

Snildal har selv forsket på antisemittismen i Norge, og håper at boka kan sette i gang en større samtale mellom faghistorikere og andre forskere.

– Brulands bok vil bli et akademisk standardverk. Det er ikke nødvendigvis nye sjokkerende oppdagelser, men det legger flere brikker til puslespillet.

Corell maner imidlertid til forsiktighet når det gjelder å kalle Brulands bok et standardverk.

– Boka fyller et hull i bokhylla og er det beste overblikket så langt. Men vi må ikke nøye oss med dette. Det finnes en forventning om at vi kan bli ferdig med okkupasjonshistorien, som vi ikke har til noe annet tema. Vi må hele tiden gå tilbake og stille nye spørsmål til gamle kilder.

Nå ønsker hun seg en bred faglig debatt om Brulands hypoteser.

Siste havn: 26. november 1942 fraktet drosjer og tog 522 jøder til Oslo havn for å sende dem med skipet «Donau». Foto: Georg W. Fossum, SCANPIX