Lørdag 6. mai 2017 Bokmagasinet

Brutalismen

Storslagent: Seiersmonumentet til de heroiske forsvarerne av Leningrad. Foto: KoMiKor/Fra boka

Betong: Kjartan Fløgstad skildrer hvordan drømmer manifesterte seg i sovjetisk arkitektur – hundre år etter revolusjonen.

Anmeldelse

Kjartan Fløgstad har ved siden av romaner, essays, dikt og skuespill skrevet flere reiseskildringer. Få kombinerer hardhet og mykhet på like fascinerende måter som «Trans-Sovjet Ekspress».

Boka utkommer i en tid hvor begreper som konservatisme og sosialisme virker stadig mer utydelige. Sosialismen kan bli nostalgisk, mens vidtgående endringer gjerne skyter fart under liberal-konservativ politikk. Populistiske bevegelser øker forvirringen om hva som er høyre- og venstreside.

Fløgstads nye bok gir viktige nyanseringer. Stilen er annerledes enn i tidligere bøker om arkitektur, for eksempel «Pyramiden» (2007), om en forlatt sovjetisk modellby på Svalbard. Der fantes tydelige motsetninger, med rikelig harselas over det nyrike borgerskapet i epilogen. «Snøhetta» (2004), om det norske arkitektfirmaet, inneholdt repetisjonsøvelser med Fløgstads fordommer mot Oslo vest.

«Trans-Sovjet Ekspress» framstår lettere, mer springende i formen. Boka vender oppmerksomheten innover, i undring over hvilke former den russiske oktoberrevolusjonen i 1917 antok. Ett kapittel, «Byggverket i reproduksjonsalderen», gir i tillegg en skisse til Fløgstads intellektuelle selvbiografi, med oppveksten i Sauda, et avbrutt arkitektstudium ved NTH, samt et år som gardist og slottsvakt, før forfatterskapet tar form omkring litteraturstudier og utstrakt reisevirksomhet:

sakprosa

Kjartan Fløgstad

Trans-Sovjet Ekspress

Gjennom underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar

Vigmostad & Bjørke 2017, 384 sider

Gjennom fem tiår har eg kunna reisa til alle verdenshjørne. Har eg vore i indre eller ytre eksil? Meir treffande er det kanskje å seia at eg har vore embedded i borgarskapet og gone native i middelklassen.

Uttrykket «embedded» er særlig kjent fra Irak-krigen i 2003, da journalister rapporterte fra innsiden av amerikanske tropper. Å innrømme at han er integrert i borgerskapet, og dermed «gone native», altså vanskelig å skille fra middelklassen, er ingen selvsagt erkjennelse i en tekst av Fløgstad. Et slikt destabiliserende utgangspunkt gjør reiseskildringen desto mer virkningsfull. «Trans-Sovjet Ekspress» beveger seg ikke mange meter før den skaper produktive estetiske paradokser.

Boka skildrer fire epoker i sovjetisk arkitektur: Først avantgardismen, som Lenin brakte med seg på en berømt reise i plombert togvogn fra dadaistiske naboer i Sveits til revolusjonens Russland i 1917. Deretter kom ny-klassisismen under Stalin, hvor monumentalbygg hermet tidligere imperier. Khrusjtsjov fremmet en mer effektiv boligpolitikk, med masseurbanisering i enklere former. Med Breznjev går sovjetstaten mot slutten, makten løsner grepet og åpner for postmodernismens stilmangfold – midt i det totalitære. Boka gir gode eksempler fra alle fire epoker, med sidegløtt til andre kunstarter, og til paralleller i vestlig arkitektur.

Et viktig utgangspunkt er de fem årene Fløgstad bodde med familien i Bjørnevatn ved Kirkenes, ikke langt fra grenseovergangen ved Storskog. Tidligere romaner som «Grense Jakobselv» og «Grand Manila» klinger med i de lange sveipene i sovjetisk historie.

Det rike billedmaterialet, med fremragende eksempler fra 1920- og 1930-tallet, gir grunn til refleksjon over hvorfor «eksperimentet slo feil», et uttrykk som tillegges Lenin. Ved å skildre overgangen mellom avantgardistisk arkitektur og stalinistiske, stivnede former viser boka den korte avstanden mellom revolusjonært håp og totalitær terror. Likevel fastholder Fløgstad potensialet i sosialismens utopi, særlig slik den materialiserer seg i noen av periodens fineste byggverk.

Hardheten ligger i selve materialet: Periodens signalbygg og monumenter består av betong, stål, glass og laminat. Det myke består i at Fløgstad tillater seg å være mer personlig – i forlengelsen av den intellektuelle selvbiografien. Riktignok lar han den bereiste romanpersonen Hertingen fra «Fyr og flamme» (1980) opptre som en «indre samtalepartnar». Og han innrømmer at Hertingens samtid, arbeiderkulturen, kan virke like fjern for Fløgstads barn som aztekernes kultur og pyramider framsto etter spanske erobringer. Men den Fløgstad som forteller nå, har også tre barnebarn. Noen av de fineste – og i mine øyne mykeste – partiene i «Trans-Sovjet Ekspress» oppstår ved private sidespor. Fløgstad oppsøker to av barnebarnas opphav, på andre sider av slektstreet, i jødiske familier som utvandret, i tide, fra Odessa og Brest. En reise til Le Corbusiers fortettende boligblokk i Marseilles kombinerer Fløgstad med barselvisitt hos et tredje barnebarn.

Betong preger moderne boligbygging både i øst og vest. Noe gåtefullt består: Hvordan se brutale konstruksjoner som uttrykk for drømmen om et annet samfunn, som livgivende skall om menneskelig fellesskap? Å løse en slik gåte forutsetter forståelse av tid. For å si det enkelt: Mennesker født bare få år før meg, ser ofte annerledes på betong, som var en vei ut av fattigdom og trangboddhet. I tillegg til Fløgstad kunne jeg nevne Roy Jacobsen og Tove Nilsen. I deres bøker kan drabantbyer være fylt av lys framtid.

Jeg forstår dem, men for meg virket det ikke slik. Da berlinmuren og østblokken falt fra hverandre, hadde jeg levd en stor del av voksenlivet i betong. Jeg studerte ved Blindern i Oslo, i det som fremdeles kalles «betongørken» og «sovjetforstad» (Universitas, 2011). Jeg flyttet mellom lignende blokker, først ved Sinsen, så Kringsjå studentby, seinere i en av skyskraperne på Bøler. 1980-tallet forbinder jeg ikke med utopier, men med en samfunnsform som falt fra hverandre. Sosialdemokratiet gikk i oppløsning. Forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet krympet.

Kjartan Fløgstad skildrer egne norske 1970-tallserfaringer med kollektive boformer i «Trans-Sovjet Ekspress» og understreker sammenhengen med sosiale, utopiske sider ved sovjetisk arkitektur. Også jeg prøvde kollektiver på 1980-tallet, men min tro på slike boformer smuldret.

Noen steder i boka møtes vi likevel, på særskilte måter. Fløgstad besøker et forfatterkooperativ i Moskva, der litteraturviteren Mikhail Bakhtin, flerstemmighetens teoretiker framfor noen, bodde de siste årene. Andre bor der nå, de snakker om Alfred Schnittke (1934–1998), en komponist Fløgstad setter så høyt at han forsøkte å få intervju med ham, uten å lykkes.

Selv lyktes jeg, den gangen jeg jobbet i NRK, i forbindelse med ballettmusikken Schnittke skrev til «Peer Gynt», ved Statsoperaen i Hamburg i 1989. Jeg husker hans sakte, stakkato tysk, etter flere slagtilfeller: «Es gibt eine unendliche Klangwelt … Det finnes en uendelig klangverden som komponister kan lytte til, å stå i forbindelse med.» Schnittkes polystilistikk, hans postmoderne lek med musikalske former, som omgir meg mens jeg arbeider med denne teksten, gir økt forståelse for ytterpunktene i Fløgstads polyfoni, hans litterære flerstemmighet.

Slik oppstår et mulig fellesskap ut av Fløgstads bok: Dialogen mellom ulike kunstarter gir glimt av en uendelig språkverden, innbefattet sovjetperiodens vell av arkitektoniske uttrykk, som også forfattere kan stå i forbindelse med, lytte til, slik Fløgstad har formulert det: Å lytte til hulrom i språket, finne skjulte forbindelser, som gjør verden lesbar, hørbar, tilhørbar på nye måter.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. mai 2017 kl. 13.21