Mandag 15. mai 2017 Debatt

Hvem har kunstansvaret?

Integrert kunst: Er vi tjent med at arvinger eller Statsbyggs ingeniører avgjør hvilken kunst vi tar vare på for ettertiden? spør Ingrid Lønningdal og Janine Magelssen. Foto: Tom Henning Bratlie

Y-blokka

Om kort tid offentliggjøres besvarelsene på arkitektkonkurransen for nytt regjeringskvartal, der nye og eksisterende bygninger skal samles i et departementsfellesskap. Y-blokka skal rives, og dermed forsvinner et totalkunstverk: Erling Viksjøs arkitektur med Pablo Picasso og Carl Nesjars integrerte kunst.

Kunstnerne samarbeidet om to kunstverk i Y-blokka: «Måken» befinner seg innendørs og «Fiskerne» er på bygningens gavlvegg. Picasso tegnet og Nesjar utførte, og teknikken var nyskapende – ved å sandblåse naturbetong ble kunsten ett med arkitekturen. Fiskerne er folkelig – den enkle tegningen er risset inn i veggen og referer tematisk bakover i tid. Picasso og Nesjars verk er tenkt som en del av et større hele, både som del av arkitekturen og av det sosialdemokratiske prosjektet.

Nå har vi to betydningsfulle veggarbeider av Picasso som sitter fast i en bygning. Regjeringen har bestemt at verkene skal skjæres ut av sin sammenheng og plasseres et sted i det nye RK. Det er teknisk mulig, men vanskelig å få til uten at kunsten mister sin verdi. Hvem er det som passer på så unike verk i prosesser som denne? KORO (statens fagorgan for kunst), som vanligvis taler kunstens sak, har ikke ansvar for verk skapt før 1977 og ingen formell rolle i regjeringskvartalet. Er vi som samfunn tjent med at det er opp til arvinger eller Statsbyggs ingeniører å avgjøre hva vi sparer for ettertiden?

Det ville selvsagt være en katastrofe å destruere Picasso-verk, men å ta totalt integrerte kunstverk ut av sin sammenheng og behandle dem som løskunst er svært krevende. Det er ikke gitt at slik kunst opprettholder sin verdi om den fjernes fra sin opprinnelige kontekst. Når blir et kunstverk ødelagt? Har departementet tatt denne problemstillingen på alvor?

Konkurranseprogrammet er vagt når det gjelder behandlingen av den integrerte kunsten. Statsbygg sa til Klassekampen i januar 2017 at «det er en forutsetning at kunstverkene ivaretas på best mulig måte», men i programmet er dette svært nedtonet: «Forslag til tilrettelegging for minnested, plassering av 22. juli-senteret, og ny bruk av de to Picasso-kunstverkene i Y-blokka vil ikke være sentrale i bedømmelsen av løsningsforslagene, men vurderes som ideer. For senteret og Picasso-kunstverkene kan forutsetningene endres i senere faser, og løsningsforslagenes evne til å ta opp slike endringer skal tillegges vekt.»

Det er av stor samfunnsmessig betydning at spørsmål rundt kunstnerisk verdi og kulturarv utredes grundigere enn det regjeringskvartal-prosjektet er et eksempel på. Kunstfaglig kompetanse må være til stede i de ulike beslutningsfasene som omfatter eksisterende kunstverk. Hva skjer for eksempel med integrert kunst i rådhus og fylkestingshus rundt omkring i landet når kartet over det offentlige Norge nå tegnes på nytt? Diskusjonen er prinsipiell, og det kan se ut som det mangler klare retningslinjer og rutiner for å innhente kunstfaglig kompetanse i slike prosesser.

ingrid.lonningdal@gmail.com

janine.magelssen@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 13. juni 2017 kl. 13.59