Stormaktsdrøm i Kreml

RUSSLAND

Dødbringende metall i stor fart gjennom gatene, jubel og begeistring hos tilskuerne. I ukene før den årlige seiers­paraden 9. mai øver den russiske hæren inn koreografien i sentrum av Moskva. Nye og gamle tanks, amfibiekjøretøy og artillerikanoner spiller hovedrollen når Russland feirer seieren over Tyskland i andre verdenskrig.

En gruppe gamle damer tar bilder av stridsvognene og vinker til soldatene som bemanner dem. Damene begynner å klappe når et S400 luftvernbatteri durer forbi, men blir stille og ærbødige når den enorme RS-24 Yars, alle russiske våpens storebror, akselererer oppover gata. Yars er det største av alle russiske maktmidler. 49 tonn på 16 hjul, lagd for å bære det nyeste russiske interkontinentale atomvåpenmissilet.

De siste årene har paraden igjen blitt større, i takt med at Russland har kriget stadig mer – først i Ukraina, så i Syria.

Krigene har skapt dyp splittelse og mistro mellom Russland og resten av Europa, men på fortauene i Moskva blir maktpolitikken møtt med applaus. På tross av hard fordømmelse fra omverdenen blir Vladimir Putins utenrikspolitikk sett på som en suksess av de aller fleste russere.

Stormaktsspill i Ukraina

– Vi er i en mye bedre situasjon nå enn for fire år siden.

Sergej Karaganov lener seg tilbake i stolen og gliser. Mannen som i en fersk artikkel kalte seg selv «Russlands Dr. Strangelove» har lys dress, rosa skjorte og turkist slips. På veggen henger et stort leopardskinn.

Sergej Karaganov er en veteran i russisk utenrikspolitikk. Han opplevde kommunismens fall, med karrieren intakt.

Navnet hans vekker sinne i flere tidligere sovjetrepublikker – for Karaganov har gitt navn til Karaganov-doktrinen: En strategi som ble formet tidlig på 1990-tallet, og gikk ut på at Russland presset fram særrettigheter for de russiske minoritetene i Baltikum og Ukraina, for seinere å bruke de russisktalende gruppene som pressmiddel mot landene de bor i.

Fra 2001 til 2013 hadde Karaganov offisielt stillingen som rådgiver for den russiske presidenten i utenriksspørsmål, og han er fremdeles regnet som en mann med innflytelse i Kreml.

Han bruker det offisielle Russlands ord når han snakker. Vendepunktet i russisk politikk kom for eksempel da Russlands «bestemte seg for å gjenforenes med Krim».

– Russland har stanset den amerikanske ekspansjonen. Vi har endret betingelsene i Europa. Det var på bekostning av de stakkars ukrainerne selvfølgelig, men de kan takke sin egen regjering, sier Karaganov.

Krigen i Ukraina handler ifølge Karaganov ikke så mye om Ukraina i seg selv, men om Nato og EUs utvidelse østover, en utvidelse som Russland ikke lenger kunne akseptere. Okkupasjonen av Krim og støtten til opprørerne i Øst-Ukraina er i Karaganovs øyne en russisk forsvarshandling.

– Vi burde ha skjønt det tidligere, vi burde ha stanset det tidligere. Det er geopolitikkens første regel: Ingen stormakter vil frivillig gi fra seg sine buffersoner, spesielt ikke Russland, med vår historie, sier han.

– Hele landet er bygd rundt sikkerhet og forsvar, hele vår historie handler om å forsvare landet. Derfor er vi så opptatt av suverenitet, legger han til.

– Realiteten er rivalisering

Sergej Karaganov er i dag dekan ved HIS, en av den russiske statens eliteskoler i Moskva. Han har et enormt hjørnekontor, beskyttet av et forværelse der fire unge kvinner holder orden. Kontoret ligger i en 1800-tallsbygning, «vakker, men uheldigvis ganske sliten», som han sier.

Her skriver den gamle analytikeren om russisk strategi og om stormaktsspillet. I en fersk artikkel argumenterer han for atomvåpnenes positive rolle, og mener at Russland må legge større vekt på atomvåpnene i sine militære doktriner.

– Du forsvarer en utenrikspolitikk som er bygd på militær styrke. For meg virker det gammeldags, det er en politikk fra forrige århundre?

– Russland har alltid kjempet for sin uavhengighet og sin suverenitet. Dessuten har europeerne glemt historien – og verden. Verdens realitet er rivalisering og konkurranse. Det vil alltid være rivalisering mellom mennesker, og mellom stater. Historiens slutt finnes ikke, sier han.

Karaganov mener at europeiske eliter har mistet evnen til å tenke strategisk, og bruker den humanitære intervensjonen i Libya som eksempel:

– De sikkerhetspolitiske elitene i Europa skulle vært hengt. Da de bombet Muammar al-Gaddafi fra makten, åpnet de Pandoras eske. Det åpnet for hele den enorme strømmen av flyktninger over Middelhavet, sier han.

– Vi stanset USA

I mars 2014 ble Krim-halvøya i realiteten en del av Russland, selv om den ukrainske regjeringen og de aller fleste land i verden fremdeles ser på halvøya som ukrainsk.

I september året etter grep Russland inn i borgerkrigen i Syria. Bashar al-Assad var i ferd med å tape på slagmarken, men Russland reddet den syriske presidenten.

– Hvis vi ikke hadde grepet inn, ville Isis ha vunnet. En ondskapsfull horde vill stått ved middelhavets bredde, sier Karaganov, som likevel mener det viktigste med Russlands krigføring i Syria er at den blokkerer for amerikanerne.

– I Syria stoppet vi planene om regimeendring, sier han.

Han mener at Putin de siste årene har tatt Russland tilbake til stormaktsstatus igjen. Den russiske presidenten har ved hjelp av utenrikspolitikken klart å rette opp noe av det som gikk tapt da kommunismen kollapset. Det betyr ikke at Karaganov ønsker seg tilbake.

– Vi har strevd lenge med å komme ut av traumene som kommunismen ga oss. Nå er vi i ferd med å finne en ny nasjonal identitet, sier han.

Karaganov ønsker seg en russisk identitet som er mindre europeisk, og mer tradisjonalistisk.

– I mange år ble vi anklaget for å være gudløse kommunister. Nå er det Europa som er gudløst, sier han.

Den harde dommen over Vesten henger sammen med Putins strategi om en vending mot øst. Som sin tidligere sjef er Karaganov en tilhenger av eurasianismen, tanken om at Russland skal vende seg mer mot Asia.

– Verden beveger seg fra Vesten. Europa trodde at EU skulle fortsette å ekspandere, for alltid. Slik er det ikke, sier han.

– Europa er i ferd med å knekke ryggen.

Putin vant støtten tilbake

Putins gamle utenriksrådgiver har store deler av Russlands befolkning i ryggen når han sier at Europa ikke lenger er attraktivt for russerne: Da krigen i Ukraina brøt ut, endret russerne syn på EU.

Før krigen hadde omtrent 60 prosent av befolkningen et fordelaktig syn på unionen, det sank raskt ned til 20, ifølge meningsmålingsfirmaet Levada.

Med Putin gikk det motsatt vei. Den russiske presidenten hadde en oppslutning på like over 60 prosent i 2013, den laveste oppslutningen han har hatt siden han ble president i mai 2000. 60 prosent oppslutning er mye for mange presidenter, men regnes som lite i Russland. Etter krigen i Ukraina skjøt presidentens popularitet i været, sommeren 2014 rett opp til 86,9 prosent. I årene siden har Putin beholdt en oppslutning på over 80 prosent.

64 prosent av russerne mener det er bra for landet at Krim-halvøya blir en del av Russland. Samtidig har russerne fått mer tro på sitt eget land: I 1999 sa bare 31 prosent av befolkningen at Russland var en stormakt i 1999. Det tallet har nå doblet seg.

– Krigene en distraksjon

Den store økningen i Putins popularitet etter Krim har fått en rekke kritikere til å spekulere i om presidenten har brukt krigene til å øke populariteten hjemme. Lilia Shevtsova er blant dem som mistenker Putin for å bruke krigen som et middel for å nå helt andre mål.

– Utenrikspolitikken er en måte å distrahere folk på, en måte å få oppmerksomheten bort fra innenlands kriser, sier hun.

Shevtsova har en lang karriere bak seg i og utenfor Moskvas maktsirkler. På 1980-tallet var hun sjef for Senter for politiske studier, en statlig tenketank. Hun ble journalist, og skrev kritisk om regimet under Glasnost, og fikk igjen posisjon og innflytelse da Boris Jeltsin ble russisk president i 1991.

Siden har hun gitt ut en rekke bøker om russisk politikk, og det amerikanske magasinet Foreign Policy inkluderte henne i 2008 på lista over verdens viktigste intellektuelle.

– Handler om overlevelse

Shevtsova mener europeere og amerikanere hele tida misforstår russiske intensjoner. Det handler ikke om ideologi, eller om stormaktsspill, mener hun. Vladimir Putin og hans folk er først og fremst opptatt av å beholde sin egen makt.

– Europeere misforstår alltid russisk politikk. For Russland har det alltid handlet om å finne den rette balansen mellom avvisning av Vesten, og avhengighet av vestlige ressurser, sier Shevtsova.

Russland er altfor avhengig av vestlig teknologi til å kunne kutte båndene til Europa fullstendig, mener hun. Russland vil ikke, og har heller ikke råd til, å fortsette stormaktspolitikken særlig mye lenger.

– Putin behøver vestlig teknologi for å få utviklet olje- og gassforekomstene i Arktis. Det får han ikke til dersom dette konfliktnivået fortsetter, sier Shevtsova.

Hun tror derfor at EU og Russland vil finne måter å omgå sanksjonene på, slik at forholdet mellom øst og vest gradvis blir myket opp.

– Kreml har i mange år testet Vesten, sett hvor langt det er mulig å gå uten å få en reaksjon. Annekteringen av Krim var den røde streken. Derfor kom intervensjonen i Syria, den handlet bare om å tvinge USA og EU til å glemme Øst-Ukraina, sier forskeren.

– Nå, etter at Donald Trump er valg som president i USA, er Kreml paralysert. De aner ikke hva de skal gjøre. Nå har Vesten overtaket igjen, legger hun til.

magnusl@klassekampen.no thb@klassekampen.no