Tirsdag 30. mai 2017 Kultur og medier

Den digitale medieøkonomien kan ødelegge for kulturjournalistikken, frykter tidligere kulturredaktør:

Digitalkulturens ubehag

Bekymret: Vi risikerer at også kulturinstitusjonene følger den samme logikken som mediene, nemlig å følge etter publikum der de befinner seg, sier Hilde Sandvik. FOTO: ØYSTEIN HAARA

Mediene kan ikke fraskrive seg ansvaret for å skape en felles offentlighet om viktige spørsmål innen kunst og kultur, mener tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik.

kultur i klikk-knipe

Kulturjournalistikken sliter med overgangen til digitale plattformer, med langt lavere lesertall på nett enn for eksempel krim, hendelser og næringsliv. Konsekvensen er at mange mediehus har kuttet hardere i kulturavdelingene enn i andre avdelinger og at de må bruke mer ressurser på å tilpasse kulturjournalistikken til fortellerteknikker og formater som engasjerer leserne og får bedre gjennomslag på mobil og pc.

Hilde Sandvik, som har vært kulturredaktør i Bergens Tidende og nå er redaktør for den nordiske nett­satsingen Broen.xyz, frykter at den digitale transformasjonen i mediebransjen vil gi store endringer i kulturjournalistikken slik vi kjenner den fra papiravisene.

– Dette er problemstillinger som kulturredaktørene kjenner på hver bidige dag, og mange gjøre gode og viktige grep for å møte utfordringene i den digitale medievirkeligheten. Men uansett hvordan vi snur og vender på dette, kan logikken i den digitale medieøkonomien føre til at mye av kulturjournalistikken forsvinner, sier Sandvik.

– Mediehusene har altfor lenge vært opptatt av sosiale medier. Det vi må erkjenne er at det ikke lenger er mediene som alene setter agendaen. Vi må forvente at institusjoner også gjør det. Både mediene og institusjonene må bli mer modige og insistere på at den brede kulturdebatten må få større plass i offentligheten, sier Sandvik.

Kultur uten klikk:

• I en serie artikler ser Klassekampen nærmere på problemene som kultur­journalistikken møter på digitale plattformer.

• Anmeldelser og andre kultursaker på nett har få lesere og utløser få salg av abonnement, viser tall fra mediekonsernet Amedia.

• Fredag beskrev forlagsredaktør Trygve Riiser Gundersen og teatersjef Hanne Tømta en kulturjournalistikk i forfall, i takt med nedbemanninger og lettvint nettjournalistikk.

Dreining av samtalen

Sandvik er enig med forlagsredaktør Trygve Riiser Gundersen, som til Klassekampen fredag påpekte at mediebransjen har for liten forståelse for det symbiotiske samspillet med andre aktører i kultur- og kunstlivet.

I jakten på digitale abonnenter og nye inntekter på nett, har mediehusene nedprioritert sin rolle som arena for en bred offentlig samtale om kunst og kultur.

– Parallelt med at mediene sliter økonomisk, blir andre kultur- og kunstinstitusjoner nødt til å ta en større del av ansvaret for å informere om hva de holder på med. Det vi risikerer er at store institusjoner som forlag, teatre og museer følger den samme logikken som mediene har gjort, nemlig å følge etter publikum der de befinner seg.

– At de blir mer kommersielle som følge av endringene i mediebransjen?

– Ja, noe som igjen vil føre til en dreining av samtalen og offentligheten om kunst og kultur. Dette er store strukturelle endringer som jeg ikke opplever at mediene har tenkt godt nok gjennom, sier hun.

– Felles kulturoffentlighet

I helga ble Klassekampens debatt om den digitale kulturjournalistikken ført videre på Facebook, hvor også medieviter Espen Ytreberg meldte seg på.

Ytreberg mener også det at det blir for lettvint når Trygve Aas Olsen og andre i mediebransjen legger ansvaret for å informere om egen virksomhet over på kulturaktørene selv, slik at mediene kan konsentrere seg om rollen som samfunnets vaktbikkje.

– Dette er en form for ansvarsfraskrivelse som ikke tar inn over seg at også andre kulturbransjer er presset på sine forretningsmodeller, påpeker Ytreberg, som er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

– Jeg forstår selvsagt at mediebransjen er under betydelig press. Men min forståelse er ikke så selektivt fordelt. Også forlagene og forfatterne møter mange av de samme utfordringene, ikke minst i distribusjons- og salgsleddet, sier han.

Ytreberg synes det er interessant å merke seg at journalistene inntar ganske forskjellige posisjoner i debatten.

– Ofte når journalister snakker om sin egen rolle, er det i en bydende tone hvor alle andre blir bedt om å tenke ut fra deres interne profesjons-ståsted. Andre har mer sans for det jeg ser som et hovedpoeng: At mediene har et hovedansvar for å bidra til en felles kulturoffentlighet i tillegg til å være en kritisk stemme. Det er vanskelig å si det uten å bli høystemt, men mediene er møteplassen for vår felles samtale om kunst og kultur, sier Ytreberg.

– Et snevert syn

Medieviteren har liten forståelse for ståstedet til fagmedarbeider Trygve Aas Olsen ved Institutt for journalistikk i Fredrikstad, som mener at det han omtaler som ukritisk lanseringsjournalistikk ikke kan eller bør prioriteres.

– Jeg synes Olsen legger til grunn et veldig tradisjonelt og snevert syn på journalistikken, der god journalistikk ensidig forstås som det å være kritisk til og mer distansert fra aktørene i kulturlivet. Journalistikkens forhold til de andre kulturaktørene har alltid handlet om både samvirke og avstand, og begge deler er verdifulle, sier Ytreberg.

I likhet med forlagsredaktør Bjarne Riiser Gundersen mener Ytreberg at omstillingen til en digital medieøkonomi har avdekket et behov for å tenke mer helhetlig om den gjensidige avhengigheten mellom mediene og andre aktører i kulturlivet. Å tro at mediene ensidig kan kutte båndene til dette økosystemet er i så fall mest ønsketenkning, ifølge Ytreberg.

– Dette er en uhensiktsmessig og snever form for tenkning om det normative og prinsipielle. Dessuten er det en begrenset analyse. Den tar ikke inn over seg det symbiotiske forholdet som alltid har vært mellom mediene og de andre aktørene i kulturfeltet, sier Ytreberg.

– Man kan vel anerkjenne det som et historisk faktum og samtidig mene at det har vært en usunn forbindelse som mediene bør kutte båndene til?

– For det første er det diskutabelt om forbindelsen har vært sunn eller ikke. For det andre likner det å argumentere mot et symbiotisk forhold vel mye på det å stå i fjæra og rope til golfstrømmen at den skal snu.

jonas.braekke@klassekampen.no

– Økologi i ubalanse

– Tida da avisene bugnet over av omtaler av kommende teater­anmeldelser og nye bøker er definitivt over. Jeg kan skjønne at noen misliker det, men de må innse at det ikke blir sånn igjen, sier Trygve Aas Olsen, fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk. Han er ikke uenig med dem som mener at mediebransjen er tett sammenvevd med de andre kulturbransjene.

– Men denne økologien er forrykket. Når bestanden av kulturjournalister er så kraftig redusert, blir det en ubalanse mellom den tidligere økologien og den virkeligheten mediebransjen befinner seg i nå.

Hilde Sandvik mener mediene ikke kan fraskrive seg sitt ansvar for å skape rom til en bred kulturdebatt som ikke nødvendigvis er tuftet på undersøkende journalistikk. Olsen lurer på sin side hvordan hun ville klart å prioritere i dagens hardt pressede medieøkonomi.

– Når rammebetingelsene er såpass drastisk endret, må man slutte å drømme. Mitt svar på hva som bør prioriteres vekk, er den formen for journalistikk som leserne kan finne gratis andre steder.

Han understreker at det alltid har vært en glidende overgang mellom visse typer kulturjournalistikk og regelrett produktomtale, men at det ikke lenger er rom for denne typen ukritisk journalistikk.

– Dette kan høres brutalt ut, men det hører ikke med til journalistikkens samfunnsoppdrag å hjelpe forlag med å selge bøker. Det betyr ikke at jeg ikke er for gode forfatterintervjuer. Det jeg er imot er journalistikk som har kommersielle motiver.

– Hvordan kan du vite at det ikke er temaet eller det kunstneriske uttrykket som er motivet bak slike saker?

– Det er ikke vanskelig å se forskjellen på god journalistikk og platte reklametekster. De fleste vil være enige i at det har vært for mye kommersiell omtale av halvpornografisk løkkeskrift-litteratur.

Espen Ytreberg