Fredag 16. juni 2017 Kronikk

For å sikre at dyr beskyttes mot lidelse og får leve gode liv, bør de gis subjektstatus i lovverket.

Et dyr er ikke en ting

Individer med følelser og behov: Grisungene Ari og Haakon fra Lier i Buskerud har ifølge dyrevelferdsloven en egenverdi, men kan likevel legges på grillen om det tjener eierne deres. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix

KRONIKK

Lovverket er rammeverket for samfunnets organisering og innbyggernes kår. Men en stor andel av våre medskapninger diskrimineres og har status som ting i lovverket, ting med svak beskyttelse mot lidelse. Dyr kan nemlig brukes og utsettes for påkjenninger og belastninger, så lenge det er til nytte for mennesker.

Overordnet har dyr i dag juridisk status som eiendom, altså ting, på tross av stadig voksende kunnskap om deres følelsesliv og behov. Det er store interesser og penger i lovverkets beskyttelse av og tilrettelegging for bruk av dyr som ting, særlig for næringer som profitterer på bruken. Disse næringene driver omfattende påvirkningsarbeid for å sikre fortsatt inntjening, og spiller på myter om dyrs velferd og levekår i produksjonene hvor dyrene lever som ressurser, enheter.

Mye lovverk omhandler dyr. Dyrevelferdsloven er loven som skal beskytte dyrene, men også menneskers bruk av dem. Den slår fast at dyr har egenverdi, uavhengig av hva de brukes til av mennesker. De skal «behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger», få dekket artstypiske og individuelle behov og utløp for naturlig atferd. Ifølge lovgiverne er egenverdibegrepet imidlertid kun ment å være symbolsk og holdningsskapende. Praksiser som innebærer belastninger og tap av liv for dyrene får fortsette som før, og dyr regnes fortsatt som eiendom – med en symbolsk egenverdi. At loven sikrer dyr fra «unødige påkjenninger og belastninger» høres kanskje fint ut, men betyr at det er lov å utsette dem for «nødvendige» påkjenninger og belastninger. De kan altså brukes og lide som følge av bruken, hvis det tjener menneskers interesser.

Rådende praksis tilsier at svært mye lidelse regnes som «nødvendig». Slik muliggjør dyrevelferdsloven bruk og utnyttelse av dyr i stor skala, så lenge dyrene det gjelder har en bruksverdi for oss mennesker, for eksempel som mat og klær.

Holdforskriftene for de ulike artene tillater også driftsformer og praksis som klart strider mot dyrenes naturlige behov og atferd – og deres egenverdi. Det er tillatt å holde rovdyr med sterke behov for å svømme og grave i små nettingbur, for å lage luksusprodukter i pels av dem.

Millioner av kyllinger lever korte liv i overfylte haller og kropper som vokser for fort for skjelettet, for å bli til kyllingfileter og «kjappe og sunne» middager for mennesker. Andre kyllinger, uheldigvis født med «feil» kjønn, kvernes levende én dag gamle, fordi de ikke legger egg. Kloke og nysgjerrige griser får ikke dekket sine behov for å grave i jorda eller bygge rede til ungene sine, men holdes i små, nedstrippede betongbinger, for å bli til ribbe, pølser og bacon til mennesker som allerede har et helseskadelig høyt kjøttforbruk.

Mens produksjonsdyrene lever som ressurser, med lite utløp for naturlige behov eller naturlig atferd, har noen heldige andre dyr en helt annen status både i retten og samfunnet for øvrig. De holdes som familiemedlemmer og har gjerne individuell verdi som personer for sine eiere, som er glade i og verdsetter dem som individer med personlighet, behov og interesser.

Likevel er også familiedyrene juridisk sett eiendom og rådes over av sine eiere. Også de lever på måter som er unaturlige og belastende for dem. Eksempler er helseskadelig hundeavl og hele liv i stimulifattige bur for kaniner, fugler og gnagere. I tillegg er det bare når familiedyrene holdes som familiedyr at de har den spesielle graden av beskyttelse. For hunder eller kaniner som brukes som forsøksdyr, gjelder helt andre regler enn om de holdes som familiedyr.

Dyr bør få subjektstatus i retten, all den tid de er levende individer med følelser, evner og behov, og ikke minst smertefølelse og livsønske – synlig ved at de kjemper for livet til siste slutt og gjør svært mye for å overleve, som å gnage av seg kroppsdeler for å komme løs fra feller. Det betyr ikke at de skal kunne bli stilt for retten som gjerningspersoner – slik de faktisk ble i starten av forrige årtusen. Barn og mentalt svekkede mennesker har rettigheter, men kan likevel ikke holdes til ansvar og stilles for retten om de skulle forårsake skade eller begå lovbrudd. Det samme bør selvsagt gjelde for dyr.

Dyrene bør få leve liv som er gode for dem, som individer med følelser og behov. Et minstekrav bør være at de kan bevege seg fritt i omgivelser som er naturlige for dem, med utløp for naturlige, medfødte behov. Deres (bruks) status for mennesker bør ikke avgjøre hvilken beskyttelse de får mot lidelse. En god start vil være en oppdatering av holdforskriftene. I tillegg trengs en holdningsendring angående hvordan vi bruker dyr og hvordan de bør ha det.

Sterke næringskrefter med økonomiske motiv vil motarbeide en slik endring, og det vil kreve oppofrelse og omlegging av vaner for det enkelte menneske. Dyrene behøver likevel at vi, som deres meddyr og talspersoner, sikrer dem et rammeverk som gir dem krav på gode liv med reell egenverdi.

martine@dyrevern.no

En lengre utgave av teksten står på trykk i Samtiden 02/17.

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 14.47