Lørdag 24. juni 2017 Utenriks

Våpenhvile i Øst-Ukraina kan åpne for samtaler, men de politiske motsetningene er like fastlåste:

På stedet hvil i grenseland

Hviler mellom slagene: Ukrainske soldater i landsbyen Shirokine i Donetsk, juni 2015. I dag skal en annonsert våpenhvile tre i kraft mellom ukrainske og prorussiske styrker. FOTO: ALEKSEY CHERNYSHEV, AFP/NTB scanpix

AGENDA: Blir Ukraina tema når Vladimir Putin møter Donald Trump på G20-møtet i Hamburg i juli?

BAKGRUNN

FN varslet i forrige uke sin uro over stadig flere sivile drepte i Øst-Ukraina. Onsdag kveld meldte talskvinne Darka Olifer om at regjeringen i Kiev har blitt enige med prorussiske opprørere om ny våpenhvile i Øst-Ukraina fra og med i dag for å starte innhøstingen av avlingene.

I forrige uke forlenget EU sanksjonene som ble innført i forbindelse med Russlands innlemmelse av Krim-halvøya, med ett år, til 23. juni 2018. Onsdag avlyste Kreml møtet mellom statssekretær Tom Shannon i USAs utenriksdepartement og Russlands viseutenriksminister Sergej Rjabkov i St. Petersburg.

Årsaken er at USA har skjerpet sanksjonene mot Moskva, dagen etter at Ukrainas president Petro Porosjenko fikk et kort møte med USAs Donald Trump med «noen veldig, veldig gode diskusjoner», ifølge trumpsk sjargong. Nå spør mange om Ukraina blir et tema når Trump møter Russlands president Vladimir Putin på neste G20-møte, i Hamburg 7. og 8. juli.

Ukraina-konflikten:

• I november 2013 brøt det ut protester i Ukraina mot president Viktor Janukovitsj på Maidanplassen i Kiev.

• Demonstrantene protesterte mot Janukovitjs vraking av en assosieringsavtale med EU, og mot regimets korrupsjon. Janukovitsj ble styrtet i februar 2014, med støtte fra USA og EU.

• Russland svarte med å annektere Krim-halvøya i mars samme år. Måneden etter startet prorussiske separatister et væpnet opprør øst i landet, og i mai 2014 erklærte de opprettelsen av de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk.

• Flere våpenhvileavtaler har blitt inngått, men de blir stadig brutt.

Fastlåst

De siste hendelsene illustrerer hvor fastlåst konflikten fortsatt er i den verbale duellen om folkeretten, mens Minsk 2-avtalen råtner i skyttergraven på grunn av uenighet om i hvilken rekkefølge avtalen skal gjennomføres. Konflikten er ladet med motstridende narrativer, som også preger den hjemlige debatten i Nato-landet og EU-allierte Norge.

Motsetningene gjenspeiler seg i advarselen om «stillheten før den russiske stormen» som analytikeren David Batasjvili sendte ut på vegne av nettsiden EurasiaNet, 20. mars. Batasjvili, som satt i det nasjonale sikkerhetsrådet til Georgias president Mikhail Saakasjvili fra 2008 til 2013, gir uttrykk for det utbredte synet om at Russland har aggressive offensive planer i Ukraina som strekker seg langt utenfor Donbas-bassenget i Øst-Ukraina, hele veien til Kiev og Odessa.

Rapporten bygger på at det har kommet nye divisjoner til grensetraktene, på russisk territorium, og utelater at omtrent samtidig gikk nye Nato-styrker i land i Polen og i Baltikum og stadig flere Nato-krigsfartøy tok seg inn i Svartehavet.

I forrige uke kom meldingen, signert «ukrainske militære», ifølge AFP, om at sju ukrainske soldater er drept i trefninger mot prorussiske opprørere. Dagen etter viste FN til «daglige brudd på våpenhvilen og rutinemessige bruk av tunge våpen» i «tilfeldige beskytninger».

Avtalekollaps

Slik har bildet vært siden den første Minsk-avtalen 5. september 2014 og etter Minsk 2-avtalen 11. februar 2015. Spørsmålet om tunge våpen og territorium går foran alt. Det passer Kiev godt, og Vesten (USA, EU og Nato) følger opp gjennom Krim-sanksjonene mot Russland, og finansiell og militær støtte.

Det betyr ingen bevegelse på noen andre spørsmål som kan løse den politiske konflikten. Konflikten oppsto i forbindelse med forhandlingene om EUs assosieringsavtale, og ble splittende for Ukraina på grunn av regimeskiftet i Kiev natt til 22. februar 2014. Da gikk EU tilbake på sin signatur på avtalen mellom president Viktor Janukovitsj og opposisjonen.

Allerede natta etter ble det klart at de tre EU-utenriksministrenes underskrifter som vitner ikke var noen garanti. Da rev Høyresektor-lederen Dmytro Jarosj i stykker avtalen på Maidan, og tok over regjeringskvartalene med sine fascistiske friskarer. Det gikk selvsagt ikke upåaktet hen i Moskva.

Tre kart

Tre kart bør legges til grunn i vurderingen av konflikten. De historiske kartene over Russlands utbredelse tilbake til 1000-tallet, kartene over Natos ekspansjon etter Den kalde krigen og valgkartene i Ukraina fra det første valget i 1990 som viser hvor splittet landet har vært mellom øst og vest og som førte til den første uavhengighetserklæringen på Krim 5. mai 1992.

Mens Vesten insisterer på å se Ukraina-konflikten fra da Janukovitsj avslo å undertegne assosieringsavtalen med EU i november 2013 fordi han hadde fått bedre lånetilbud og handelsvilkår i Moskva, ser russisktalende årsaken til konflikten i kuppet i Kiev som folk i Donbas og på Krim ikke godtok. De hadde sett vestlige politikere, som den republikanske Arizona-senatoren John McCain og europeiske ministre, marsjere arm i arm med Oleh Tjanybuk, lederen for det ultranasjonalistiske og antisemittiske Svoboda, over Maidan-plassen med ukrainske høyrenasjonalistiske flagg og Waffen SS-runen Wolfsangel (Ulvehaken) rundt om.

Det første vedtaket i nasjonalforsamlingen etter kuppet var å fjerne russisk som sidestilt språk. Det ble raskt omgjort, men tonen var satt for folk i øst: «Im Westen nicht neues». Ingen ting i den politiske utviklingen i Kiev har gitt russisktalende i øst grunn til å tro at det er noe nytt i vest.

Ingen har underslått – bortsett fra Moskva – at Russland gikk inn med aktiv støtte, med våpen og Spetznaz-spesialstyrker, i opprørsområdene i øst. Det er også naivt å tro at ikke amerikansk og vestlig etterretning og militære rådgivere er inne på fronten.

Porosjenko under press

President Petro Porosjenko trappet umiddelbart opp antiterroroperasjonen (ATO) i øst, med mål å få total militær kontroll over hele Donbass. Det har medført sivile tap og et antall flyktninger fra øst som har fått flere til å spørre om mulige underliggende motiver, som å fordrive flest mulig russisktalende for å sikre framtidige valg og «ukrainisere» øst, slik det erklærte målet var og er fra ultranasjonalistiske grupper.

Siden starten på konflikten 14. april 2014 har 10.090 personer, hvorav 2777 sivile, blitt drept, ifølge FN-tallene.

Porosjenko er fortsatt under press fra høyreekstreme krefter i parlamentet og de væpnede styrkene om ikke å befatte seg med Minsk-avtalen. I Minsk 2-avtalens punkt 11 er det snakk om konstitusjonelle reformer med sikte på «særskilt status» for «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk, med andre ord spørsmål om autonomi, ikke makten i Kiev.

Demokrati

Å tro at kravet om autonomi bare bunner i Russlands geopolitiske interesser uten gehør i Donbass, er å se bort fra alle tidligere stemmekart over Ukraina. Det er kanskje likevel her, med å gå inn i den politiske ordningen med Donbass, at inngangen til Minsk-avtalen ligger – ikke ved artilleristillingene ved fronten. Det er politiske forhold i Kiev som tyder på at dette er en langt større utfordring for Porosjenko enn de prorussiske lederne.

Mange i øst deler ikke oppfatningen om at demokratiet i Ukraina kom med kuppet mot Janukovitsj. Janukovitsj, med sitt velkjente korrupte rulleblad, ble valgt som reaksjon på regimet til president Viktor Jusjtsjenko fra 2005 til 2010. Janukovitsjs Regionenes parti vant parlamentsvalget i 2012 med 34,4 prosent.

Velgergrunnlaget til Janukovitsj var mer solid enn det Porosjenko, under høyst betenkelig omstendigheter, ble valgt på med tanke på valgdeltakelse og utestengelser.

Janukovitsj overtok kleptokratiet da det var tid for hans krets av oligarker, ofte omtalt som «Familien», til å forsyne seg av honningkrukka slik andre oligarker (og noen av de samme) gjør i dag.

Samtidig avfeier vestlige politikere og medier høyreekstremismen i Ukraina ved å vise til stemmetallene til fascistiske og nynazistiske grupper. Det er minst tre forhold som er langt alvorligere enn ytre høyres valgoppslutning: Hvilke posisjoner ledende fascister og ultranasjonalister fikk og har, hvilken militær rolle fascistisk milits som Asov-brigaden har, og rehabiliteringen av Stepan Bandera (1909-59), som samarbeidet med Hitler-Tyskland.

Nasjonalforsamlingens president Andrij Parubij, som i vestlige medier omtales som «nasjonalistisk», grunnla Ukrainas sosialnasjonalistiske parti i 1991 sammen med Svoboda-lederen Oleh Tjanybuk. Flere Svoboda-ledere hadde innreiseforbud i USA på grunn av høylytt og utilslørt antisemittisme før Maidan-opprøret.

Nærværet til Asov- og Ajdar-bataljonene på fronten understreker at nynazister og høyreekstremister har langt tyngre politiske og militære posisjoner enn stemmetallet skulle tilsi. Verken Porosjenko eller regjeringen i Kiev fjerner nazisymboler som Waffen SS-runen, som brukes av Asov.

Bandera ledet Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og Ukrainas opprørshær (UPA), som sto bak krigsforbrytelser mot jøder, polakker og russere. Rehabiliteringen av Bandera til nasjonalhelt har skjedd under president Porosjenko, tidligere statsminister Julija Tymosjenkos Fedrelandslaget og andre som Vesten pleier kontakt med og finansierer.

Forbudt historie

Det er i dag straffbart ved ukrainsk lov å kritisere Bandera eller UPA, og det er forbud mot kommunistiske symboler. Dette er den historiske revisjonismen som strømmer inn i Europa østfra og som farger Ukrainas politikk hver dag. Dagen etter Seierens dag i Den store fedrelandskrigen (9. mai) ga innenriksminister Arsen Avakov, sentral i Kiev-regimet, politiledelsen i Dnipropetrovsk oblast (fylke) og Dnepr sparken for å ha beskyttet krigsveteraner mot angrep fra fascistmilitsen Høyresektor.

Da noen parlamentarikere våget å protestere mot forbudet mot å bruke det russiske St. Georg-båndet, truet Jurij Bereza, leder av Dnipro-bataljonen og parlamentariker fra Folkefronten med å skyte dem – fra talerstolen i parlamentet. Bereza tilhører partiet til tidligere statsminister Arsenij Jatsenjuk, som USAs viseutenriksminister Victoria Nuland fikk innsatt.

Ingen vestlige medier synes å bry seg; vestlige politiske ledere er like tause. I stedet holdes narrativet oppe om at konflikten står mellom Ukraina og Russland, ikke mellom Kiev, med støtte fra Vesten, og «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk, med støtte fra Russland.

Geopolitiske interesser

Russland har geopolitiske interesser i Ukraina, og de står nedtegnet i gamle kart og prosjektet til president Vladimir Putin om å bygge Den eurasiske unionen (EAU) på restene av det gamle Sovjetunionen.

Avtalen som Putin inngikk med Janukovitsj var ingen gavepakke, men bygde på helt reelle russisk-ukrainske interesser. Etter å ha avslått EUs avtale, utfordret Janukovitsj Brussel til å legge ti milliarder euro ekstra i potten. EU advarte ham om at EUs assosieringsavtale ikke var kompatibel med verken tollunion med Russland eller å bli med i EAU. Budskapet var at Ukraina måtte velge Russland eller EU, og Janukovitsj ville spille på motsetningene.

Janukovitsj hadde forlenget baseavtalen med Russland på Krim til 2042, men skrev ikke under tollunionen og tok ikke Ukraina inn i EAU – selv om Putin og Janukovitsj begge visste at Ukraina ville være hjørnestein i prosjektet.

Ingen, heller ikke Brussel eller Washington, er derimot i tvil om hvor tett Ukrainas økonomi er knyttet til Russland. Regnestykket til Janukovitsj med EU gikk kanskje plutselig ikke opp, og mange unge strømmet til Maidan i den første bølgen i skuffelse over å ha blitt fratatt forhåpninger om bedre muligheter og sinne over kleptokratiet.

Det gjør sammenlikningene mellom Donbass i Ukraina og Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia eller Transnistria i Moldova, lite relevante, både med hensyn til hendelsesforløpet og omstendighetene ut fra de geopolitiske og -strategiske dimensjonene i Ukraina-konflikten.

Det ligger nær sagt i navnet; Ukraina betyr grenseland.

peterm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 17. juli 2017 kl. 14.58