Lørdag 28. oktober 2017 Anmeldelse

Jordsjuk: Bjella skriver med et realistisk svartsyn, men med rom for humor og ømhet.

Heimstaddiktning

Egen stemme: Visesangeren Stein Torleif Bjella er god også i diktform. Foto: Anniken C. Mohr

«Det er berre to tragediar i livet: tap av kjæraste og jordskifte». Slik lyder inngangsteksten til «Jordsjukantologien», den første diktsamlingen til musikeren og låtskriveren Stein Torleif Bjella. Det er ingen omfangsrik bok, men den rommer mye likevel.

Gjennom snaue 60 sider blir vi introdusert til livene til ti personer fra en bygd i Norge. Bjella skriver om lengsel etter kjærlighet, tilgivelse og respekt, men også om sjalusi og nattsvart eiesyke. Å legge jord under seg er også å legge seg ut med folk. Det er å dolke naboer i ryggen med lovverket, og miste kontakt med søsken. Det er å eie jord uten dyr, uten å dyrke eller høste. Til man til slutt sitter alene igjen, «med skog og rettar/ og rotter i hjarta».

Tekstene handler om ensomhet og isolasjon i et kvelende tettvevd samfunn. Om tomme dobbeltsenger, og speilbilder som eldes så altfor fort. Om brustne drømmer, anger og smålig hevn. Om maktforhold og skjulte mønstre gjennom hundrevis av år. Og intriger, «som i eit House of Cards, på bomvegnivå».

Dette er evige, universelle temaer, lagt til et norsk småsted i 2017.

Stein Torleif Bjella skriver godt, uten de store faktene. Han skriver dessuten seg selv inn i teksten, der han forteller om faren og familien, med «Spoon River Anthology» av Edgar Lee Masters som «rettesnor». Det som er sant for den ene, er usant for den andre.

dikt

Stein Torleif Bjella

Jordsjukantologien nr. 1

Forlaget Oktober 2017, 60 sider

Denne tvetydigheten blir en rød tråd i Bjellas bok, som nettopp låner mye av formen fra «Spoon River». Vi leser de indre tankene til personene, de små og store hemmelighetene de ikke vil eller kan dele med andre. En av dem snakker til oss fra graven, som i diktene til Masters, men resten er i live, ofte i konflikt med seg selv og verden.

Løsrivingen er ikke så enkel. «Å bli fri var det siste eg ville,» sier en av personene i boka. Kjærligheten, parforholdet og familiebåndene kan bli et fengsel, der selv utstrakte hender tar form av en trussel mot selvbildet: «Dei møtte meg med ei menneskelegheit/ som gjorde at eg datt saman».

Bygda er et konkret sted, men også et bilde på livet. Bjella skriver med realistisk svartsyn om skikkelsene sine, men har også rom for humor, sosial satire og rammende karakteristikker. Det leder tankene til en annen låtskriver, som i 1950 ga ut sin første og eneste roman. Alf Prøysens «Trost i taklampa» handlet om gryende modernitet, klasseskiller og utfrysing av dem som var annerledes. Om endrede livspremisser og flukten fra landsbygda.

Som Prøysen har Bjella et varmt hjerte for mye av det han beskriver. «Det er mange i antologien/ som treng mykje oppmuntring./ Det er slitsamt/ men truleg verdt det», kommenterer han et sted. Og begge står fram som heimstaddiktere med et dypt menneskelig nedslagsfelt.

Bjella brukte først uttrykket «jordsjuk» på albumet «Vonde Visu» i 2011, en utgivelse som førte til både Prøysenpris og Spellemannpris. I denne samlingen fører han en viktig arv videre, samtidig som han i høy grad har funnet sin egen stemme. Han skriver enkelt og direkte om vanskelige temaer og skjulte motiver. Og naturen er aldri langt unna: «Einsemda kom/ som storauren oppover bekken».

«Jordsjukantologien nr. 1» antyder at det kan bli flere litterære utgivelser fra Bjella. Han har en ukunstlet stil som kan treffe folk som kanskje ikke leser diktsamlinger til vanlig, og samtidig et kunstnerisk blikk for vare detaljer og samfunnsforhold. De fleste av oss kan nok til tider føle oss som «husmann på eigen grunn», og kjenne oss godt igjen i det litt vonde. Og svimle over avgrunnen i de små, store spørsmålene.

Til slutt handlar det om dette:

Høyrer du til meg

eller høyrer du til her?

Skribent i Musikkmagasinet i Klassekampen

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 17.48