Mandag 22. januar 2018 Musikkmagasinet

80 år med ulvejakt: Og snart feirer Jørn Simen Øverli jubilant Vysotskij fra Visescenen.

Russisk husmusikk

VISESANGERENS KONTORPULT: 14. februar blir det Vysotskij på norsk på Josefine, en arena Øverli driver sammen med bl.a. Kari Svendsen. «Vi skal holde på der til vi dauer», ler han.

Vladimir Vysotskij – Sovjetunionens Dylan og Russlands «sjel og samvittighet» – ville fylt 80 torsdag denne uka.

Intervju

Den som har hørt den ru og raspende stemmen til Vladimir Vysotskij glemmer det aldri. Men det er ikke noen dårlig erstatning å lytte til norske Jørn Simen Øverli, som en kald januardag møter Klassekampens skribent og fotograf med sin versjon av «Han rakk ikke å elske».

– Vysotskij er den eneste opposisjonelle kunstneren fra Sovjet-tida som har klart overgangen til den nye tida i Russland. Han er populær som aldri før, sier Øverli, idet han legger fra seg gitaren på kontoret sitt.

I sin levetid fikk Vladimir Vysotskij bare gitt ut et fåtall plater i Sovjetunionen, ofte med det mest ufarlige materialet. Kun ett av hans flere hundre dikt ble publisert. Han opptrådte aldri på sovjetisk fjernsyn som sanger. Likevel kunne folk i hele Russland visene hans. De lærte dem i form av samizdat og magnizdat – illegale stensiler og båndopptak som ble smuglet rundt om i landet.

Det var først etter hans død at rehabiliteringen av Vysotskij tok til. I dag er han en av de store nasjonale heltene. Øverli forteller at Putin legger inn Vysotskij-sitater i talene sine for å gi dem tyngde, og har sørget for at sentrale steder i Moskva nå er oppkalt etter sangeren. I en stor undersøkelse i Russland ble han i 2010 kåret til det største forbildet i det tjuende århundret, bare slått av romfartspioneren Jurij Gagarin.

Vysotskij & Øverli

• Vladimir Vysotskij ble født 25. januar 1938 i Moskva, og døde 25. juli 1980. Han var populær som skuespiller, og er særlig kjent for sin folkelige tolkning av Hamlet.

• Det var likevel sangene hans som virkelig gjorde ham til en folkehelt, til tross for streng sensur.

• Jørn Simen Øverli har ofte tatt for seg opposisjonell musikk fra Østblokken, særlig på «Den røde bussen» (1986) og Vysotskij-platene «Levende bandasjer» (1989) og «Russlands hus» (1996).

• Han har også skrevet en biografi om Vysotskij og hans musikk, kalt «Ulvejakten» (Blåmann Musikkforlag, 2000).

– Det skrives stadig nye bøker om Vysotskij. Om mannen, musikeren og myten. Legenden øker, og ryktene går. I enkelte nyere bøker blir han omtalt som hallik, terrorist og spion. Det har gått så langt at familien har måtte ty til rettslige skritt.

Fattiggutt og nasjonalhelt

Vysotskij-dyrkelsen er stor og omfattende. I Russlands fjerde største by, Jekaterinburg, bærer en hel skyskraper navnet hans. I flere land i den tidligere Østblokken finnes det Vysotskij-museer. Ifølge Øverli er det bare Lenin det er flere statuer av i Russland. Og nye minnesmerker kommer stadig til.

Russland preges derfor av Vladimir Vysotskijs 80-årsjubileum om dagen, med konserter og markeringer fra Kreml til den minste avkrok i Sibir. Vysotskij skal dessuten være den mest siterte kunstneren i dumaen – den russiske nasjonalforsamlingen.

– En venn av meg som bor i Moskva fortalte at han blir trist av å se hvordan Vysotskij er omfavnet av Kreml og deres maktapparat. Sangene hans dukker opp på de mest malplasserte stedene om dagen. Da min bekjente nylig besøkte den store våpensalg-utstillingen i Patriotenes park utenfor Moskva, drønnet «Sang om en venn» og «Moskva-Odessa» ut over høyttalerne, mens våpeninnkjøperne gikk rundt og diskuterte om de skulle kjøpe en stridsvogn eller en rakett.

«Sang om en venn» og «Moskva-Odessa» er kjente Vysotskij-sanger. Den førstnevnte har også funnet veien til Øverlis norske repertoar, og ble utgitt på albumet «Russlands hus» i 1996. Dette er den andre og foreløpig siste av nordmannens Vysotskij-innspillinger.

– I dag har Vysotskij gått inn blant klassikerne, og er en del av allmenndannelsen for alle russere. Men i sin tid regnet man ham som den farligste av alle de opposisjonelle. «Det den mannen har mellom hendene er ikke en gitar, men en bombe!» sa Bresjnev, som var generalsekretær i det kommunistiske partiet mellom 1964 og 1982.

Samtidig som sangene til Vysotskij i praksis var forbudt, var han en svært populær skuespiller, både på film og teater. Titusener av mennesker kunne dukke opp på konsertene hans, selv om de ikke ble offisielt annonsert. Han nøt visse privilegier, og kunne dra ut på flere større utenlandsreiser. Hver gang vendte han tilbake til hjemlandet. Det sies at også folk i partiapparatet gjerne hørte på piratopptak fra de talløse huskonsertene, som sirkulerte som kopier-av-kopier-av-kopier.

I kamp for de laveste

I disse dager ville den russiske poeten, skuespilleren og sangeren ha fylt 80 år. Det er gått nærmere 30 år siden Jørn Simen Øverli ga ut sin første plate med Vysotskij-materiale på norsk. Kjenner nordmenn bedre til denne russiske viseskatten i dag?

– Ja, det tror jeg absolutt. Den gangen var det virkelig ingen nordmenn som kjente til ham, bortsett fra dem som bodde i Russland. Selv har jeg levd tett på Vysotskij i alle disse årene, og har spilt rundt 2500 konserter med sangene hans. Og jeg har også hatt gleden av å fremføre ham i Russland, med 3000 russere som sang med på sitt eget språk.

– Vysotskij etterlot seg rundt 600 viser, samt en god del dikt. Platene hans kommer stadig i nye opplag, samtidig som yngre artister prøver å modernisere uttrykket hans. Du kommer lenger i Russland i dag med en Vysotskij-sang enn med utenlandsk valuta. Sangene er for øvrig oversatt til over 200 språk.

Da Musikkmagasinet ber Øverli sammenligne statusen til Vysotskij med nordiske utøverne gjennom tidene, lander han raskt på en annen artist som han også har jobbet mye med.

– Det måtte bli Alf Prøysen. Han har skapt formuleringer som har gått rett inn i det norske språket, akkurat som Vysotskij har gjort det i Russland. Prøysen er på en måte alltid med oss, så vi tenker ikke på mangfoldet og dybdene forfatterskapet hans rommer. Og så tok han parti med de laveste. Det gjorde Vysotskij også.

Et sterkt liv

For Jørn Simen Øverli våknet interessen for Vysotskij da nordmannen dro ned til Krakow i Polen i 1983. Han ville møte kunstnere rundt grasrotbevegelsen Solidaritet, som på denne tida hadde begynt sin motstandskamp mot det Sovjet-tro regimet. Under en fest ble en sliten, overstyrt kassett satt på. Plutselig ble alle i rommet stille.

– Alle satt tause og lyttet andektig. Noen gråt til og med. Men ellers hørte vi bare lyden av gitaren og stemmen til Vysotskij. De oppfattet på ingen måte ham som en representant for Sovjetunionen, men som lyden av kjærlighet og svart komedie, lengsler og frihetstrang.

– Vysotskij døde jo i 1980, bare 42 år gammel. Tror du han hadde mye ugjort?

– Egentlig ikke. Han fikk fullført arbeidet. Han hadde bare 16 år på seg, men utrettet uendelig mye mer enn de fleste klarer på seksti. Han drakk mye, og ble mot slutten også avhengig av narkotika, men han kan ikke ha vært alkoholiker hele tida. Selv var han immun mot forfølgelse fra myndighetene, og kunne til en viss grad bruke populariteten sin til å beskytte familie og venner.

– Men mange av tilhengerne hans ble trakassert. Det tror jeg han tok tungt, og følte dårlig samvittighet for. I mørke stunder følte han nok at han ødela for andre. Dét var kanskje med på å ta livet av ham.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 23. januar 2018 kl. 13.48
Vladimir Vysotskij