Torsdag 1. februar 2018 Kronikk

Radikale – men velbrukte – bokmålsformer glimrer med sitt fravær i Det norske akademis ordbok.

Ei ordbok for folket?

KRONIKK

Nå i januar er Det Norske Akademis ordbok (NAOB) lansert, og det er gode grunner til å feire at det kommer ei stor ordbok for bokmål. Orda våre og språket vi bruker er en del av den immaterielle kulturarven. Språket, i alle sine underlige fasetter, må vernes og pleies som en verdifull gjenstand, samtidig som det lever sitt helt eget liv gjennom deg og meg. Å gå inn i et ordboksverk er som å åpne ei skattkiste; bibetydninger, etymologi og historie åpenbarer seg og gir dybde og bredde til ord og uttrykk vi i det daglige kanskje tar for gitt. NAOBs redaksjon har gjort et formidabelt dokumentasjonsarbeid, og i dette verket får vi språkbrukere brei kjennskap til ord og uttrykk som ikke er dokumentert tidligere.

Å opprettholde driften av dokumenterende ordboksverk er god kulturpolitikk, og at Norge nå har flere store ordboksverk er ei gave til alle språkbrukere. Jeg burde antakelig ha stoppa her, for på festdager bør man vel strengt tatt nøye seg med å gratulere og ikke stille kritiske spørsmål eller blottlegge såre følelser over å ikke føle seg inkludert.

Det får stå si prøve. Og sjøl om jeg som språkviter og lærerutdanner antakelig er mer enn gjennomsnittlig interessert i ordboksverk og deres betydning i samfunnet, er dette også personlig. Jeg er vokst opp sentralt på Østlandet, og jeg regner bokmål som mitt primære skriftlige uttrykk. Likevel finner jeg ikke mitt bokmål representert i NAOB.

«A-endelsene blir allikevel de verste», skreiv forfatteren og riksmålsmannen Arnulf Øverland i 1956, midt i bokmålskampens hete, der slaget stod mellom såkalte folkemålsformer, som representerte utbredte former i talespråket, og mer konservative former med utgangspunkt i danna dagligtale i byene. Øverland ville antakelig vært svært fornøyd med at a-endelser og andre radikale bokmålsformer i NAOB stort sett glimrer med sitt fravær.

Et søk på substantivet «bok» i det nye verket gir kun opplysninger om hannkjønnsbøying (bok – boken, ikke boka), i motsetning til for eksempel «jente», som er ført opp med -a-endelse (jente – jenta). Både «bok» og «jente» kan ha både hannkjønns- og hunnkjønnsbøying i offisiell rettskriving, men disse opplysningene må du slå opp andre steder enn i NAOB for å få. Seinest i går hadde førsteklassingen her i huset leselekse der setninga «Boka er mi» skulle leses tre ganger. NAOB er åpenbart i utakt med leseboka i en helt vanlig førsteklasse på Østlandet.

Verbet «kaste» skal ifølge NAOB kun bøyes med -et i preteritum og partisipp (kastet – har kastet), til tross for at -a-endelse i begge tilfella (kasta – har kasta) har vært tillatt og brukt i bokmålet i over 100 år. Kuriøst nok finner vi «fucka» som adjektiv med a-endelse, mens verbet «fucke» skal bøyes «fucket». Søker man på «sjøl», blir man henvist til «selv», og sjøl om begge er tillatt i offisiell norm, opplyser NAOB om at forma «sjøl» er «dialektal».

Når velbrukte bokmålsformer merkes som dialektale, er det også fristende å se hvor vi ender dersom vi søker på nynorskformer som «eg», «framifrå» eller «løyve». Og når også disse orda er dialektale, ifølge NAOB, både på oppslags- og betydningsnivå, er det nesten mer komisk enn provoserende.

Som lærerutdanner er derfor ikke NAOB en ordboksressurs jeg uforbeholdent kan anbefale til mine studenter. Det er synd. Den burde inneholdt langt mer informasjon om rettskriving og bøyingsparadigmer enn den nå gjør. Som et framtidsretta og moderne ordboksprosjekt burde NAOB vist fram bokmålet i sin fulle bredde. Bare på den måten kan dette være ei ordbok for oss alle. Å ha en egen norm for redaksjonsspråk og oppslagsord er naturligvis helt i orden, men er det rimelig at ei bokmålsordbok som har fått store offentlige løyvinger, har et så skeivt formutvalg?

Når man velger å kun presentere deler av offisiell bokmålsrettskriving uten å gjøre brukerne oppmerksomme på det, er dette et klart normativt valg. I ei digital ordbok hadde man virkelig hatt muligheten til å vise fram bokmålet slik det faktisk er normert. Det må ha krevd en del ressurser å etablere skiller mellom hvilke ord som skal ha -a, og hvilke som ikke skal ha det, og hvilke ord og rettskrivingsvarianter som skal markeres som dialektale. Det framstår som ei uforståelig prioritering i arbeidet.

Eksempla viser hvor viktig det er at alle ledd i ordbokframstillinga følger gode leksikografiske prinsipper, og dette krever forankring i et vitenskapelig miljø. Med NAOB har vi kommet langt mot en god dokumentasjon av bokmålet, men med flere sentrale skeivheter. Jeg forventer at Kulturdepartementet opprettholder bevilgningene til digitale ordboksverk, men for bokmålets del kan ikke dette overlates til riksmålsakademiet.

ingunn.i.ims@usn.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 14.02