Fredag 16. februar 2018 Kronikk

Et forslag til hvordan forkjempere og motstandere av sexkjøpsloven faktisk kan lære noe av hverandre.

For og mot, på ordentlig?

kronikk

Den 13. og 15. april 2016 var det i Klassekampen en interessant debatt mellom Andrés Lekanger, forfatter av boka «Prostitusjon. Pro et contra» og Daisy Elizabeth Sjursø, Hilde Bjørnstad og Pil Teisbo, styremedlemmer i Kvinnefronten. De siste hevdet at selv om Lekangers bok poserte som en slags nøytral bok, feilrepresenterte den tilhengerne av sexkjøpsloven og fremsto mer som et talerør for Pion, de prostituertes interesseorganisasjon. I sitt svar innrømmer Lekanger at han kunne vært bedre på noen temaer, men han går også i rette med de tre for å ha feilrepresentert hans standpunkt.

Det som gjør denne korte debatten interessant for meg er en replikk fra Kvinnefronten: «En faktisk pro- og kontrabok hadde vært svært interessant, men det ville kanskje vært en bedre idé å be motdebattantene skrive sammen?». Dette er et spenstig forslag.

Dersom meningsmotstandere i et så følelsesladet spørsmål skulle skrive en bok «for og imot» sammen, hvordan skulle man angripe det? Det kunne være en debattbok der hver av «partene» skrev halvparten av innleggene.

Problemet med dette ville lett bli at man bare flyttet en lite konstruktiv debatt inn mellom to permer. Viktigere er det å ha som regel at man skal svare på alle argumenter og klargjøre om debattantene overhodet var enig i noe som helst utover det relativt trivielle.

Videre en regel om at de som diskuterer skal peke på det de ser som dilemmaer i eget og styrken i andres standpunkt. Dersom man ikke greier å se noen av delene, står man da ikke i fare for å drive med en slags fundamentalisme?

Jeg ser for meg et åpent debattmøte der dialogkvalitet står i sentrum. Jeg er trøtt av min egen stemme etter i snart ti år å ha levert polemiske innlegg mot sexkjøpsloven.

Hvilke utgangspunkter kunne det være enighet om? Debattantene vil kanskje være enige om at «markedet er både en forbannelse og en frihetsarena». Markedet gir folk frihet til å tilby varer og tjenester ut fra egne vurderinger og preferanser, og frihet er en verdi man ikke skal kimse av. På den annen side kan markedet presse folk til å inngå i transaksjoner som de egentlig ikke ønsker og som er skadelige for dem. Men at frihet er en verdi og at det her er et dilemma burde vel alle parter kunne være enige om?

Videre kunne de som støtter sexkjøpsloven i større grad peke på at vi faktisk har en del lovgivning som begrenser individuelle valg når det er grunn til å tro at gitte valg er skadelige selv om de som velger er voksne mennesker. Et eksempel er forbud mot overtid i arbeidslivet utover en viss grense. Dette er for å beskytte de mest sårbare samtidig som man innrømmer at de unge og sterke godt kunne tåle mer overtid.

Neste naturlige spørsmål blir da hvor skadelig det er å selge sex. Her kan motstanderne av dagens lovgivning peke på at det etter at Cecilie Høigård og Liv Finstad ga ut sin innflytelsesrike bok «Bakgater»i 1986 – det første omfattende forskningsarbeidet på prostitusjon i Norge – er kommet mye internasjonal forskning som dokumenterer at mange, kanskje flertallet av dem som selger sex slett ikke har det så ille sammenliknet med andre med samme utgangspunkt. Videre viser den samme forskningen at å selge sex for mange er det foretrukne alternativet av flere der man uansett ikke velger på øverste hylle.

De kan også peke på at de mest sofistikerte undersøkelsene, de som sammenlikner sexarbeideres livssituasjon med sammenliknbare grupper, stort sett lander på den konklusjonen at sexarbeideres livssituasjon ikke primært preges av den typen arbeid de utfører, men av andre forhold, slik som stigmaet og inntektsnivået som bestemmer mulighetene for å si nei til klienter.

Burde ikke Kvinnefronten medgi at det trolig er slik, og at dette er et gyldig argument for å ikke legge vansker i veien for kjøp og salg av sex, men snarere søke å organisere det slik at misbruket reduseres? Selv om man i siste instans vil opprettholde dagens lovparagrafer fordi de skal ta sikte på å beskytte de som er mest sårbare, ikke de som lever noenlunde bra som sexarbeidere?

De som støtter dagens lovgivning kan også føye til at det er vanskelig å finne en eneste longitudinell studie, det vil si noen undersøkelse hva sexarbeidere sier fem, ti eller femten år etter at de hadde sagt at de finner jobben OK. Hvor stor andel av disse vil vi finne som definerer seg som «survivors», altså som ser tilbake på denne tiden som en vond og vanskelig tid de helst skulle vært foruten?

Et annet viktig spørsmål er om sexloven «virker». Forsker Andreas Kotsadam har gjennomført en undersøkelse som indikerer at antall menn som kjøper sex i Norge er synkende. Men i Sverige har Jay Levi skrevet en doktorgrad der han argumenterer for at det er helt i det blå om prostitusjon er redusert. De som støtter dagens lovgivning kan imidlertid hevde at det viktige er at samfunnet gjennom lovgivningen sender et klart signal om at det ikke er greit å kjøpe sex.

Jeg er fortsatt motstander av dagens lovgivning på feltet, men har her lagt hovedvekten på å få frem hva jeg anser er noen relevante argumenter mot mitt standpunkt.

Vi i Liberalt Mannsforum luftet ideen om et slikt seminar som nevnes innledningsvis, og har registrert en viss interesse for det. I 2018 skal vi prøve å få det til. Og kanskje kan det bli en bok av det der meningsmotstandere samarbeider, slik Kvinnefronten antydet i 2016?

rnpost@online.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 11.12