Onsdag 7. mars 2018 Debatt

Gasskollaps? Nei, tvert imot

NATURGASS

I Klassekampen onsdag 28. februar uttrykker forskningsleder og professor Asgeir Tomasgard bekymring over at markedet for norsk naturgass vil kunne forsvinne om få år, fordi Europa vil ha fornybar energi. EUs planer for energimarkedet satser på en utfasing av nesten alt fossilt brennstoff innen 2050, realismen er tvilsom. Underforstått synes EUs energipolitikk å bygge på to underliggende premisser: at olje og gass vil bli stadig knappere og dyrere, og at ethvert tiltak for å redusere utslippene av karbon er berettiget, uansett kostnad og virkning.

Resultatet er på mange måter mislykket. Verdens høyeste energipriser svekker konkurranseevnen og sysselsettingen. Utslippene av karbon stabiliseres etter en rask nedgang fram til 2014. Kull står fortsatt for 26 prosent av kraftgenereringen i EU, som står for 80 prosent av karbonutslippene. I Tyskland står kull for 40 prosent av kraftgenereringen, derav brunkull for 25 prosent. Sol- og vindkraft sto i 2016 for til sammen 13 prosent av kraftforbruket i EU, for Tyskland var tallet 17 prosent. I Tyskland har forbruket av sol- og vindkraft stagnert eller avtatt svakt siden 2015. Det samme gjelder for vindkraft på EU-nivå.

I løpet av de siste ti årene er investeringskostnadene for solkraft og vindkraft blitt vesentlig redusert. Fordi turbiner er en moden teknologi, er potensialet for videre effektivisering begrenset. For solkraft er saken annerledes; her er potensialet betydelig. Veksten i investeringene i sol- og vindkraft dempes på grunn av tekniske og økonomiske skranker. Problemet er det tidsmessige misforholdet mellom tilbud og etterspørsel. Manglende kapasitet til å lagre elektrisitet innebærer at tilbudet av sol- og vindkraft ikke kan tilpasses etterspørselen.

Satt på spissen kan ikke solen betales for å skinne eller vinden betales for å blåse. Til tider når tilbudet av sol- og vindkraft er større enn etterspørselen, blir strømprisen null, eller anleggene må kobles ut, slik at kraft går til spille. Kostnadsfallet på solkraft og vindkraft bidrar til å dempe veksten i investeringene; volumøkning gir verditap. I et liberalisert kraftmarked kan solkraft og vindkraft levere etter evne, mens alternativene må levere etter behov. Resultater er destabilisering, med veksling mellom overskudd og underskudd, og store prissvingninger. Ustabile priser svekker lønnsomheten i all kraftgenerering, og øker behovet for støtteordninger.

Deler av tiden tjener ikke sol- og vindkraftverkene penger. Dette antyder en overinvestering. Til tider da tilbudet av sol- og vindkraft er lavere enn etterspørselen etter kraft, må reservekapasitet kobles inn, kull- og gasskraft som heller ikke tjener penger deler av tiden. Lav kapasitetsutnyttelse svekker lønnsomheten for begge. Fornybar og fossilt basert elektrisitet kan utfylle hverandre, men også ta knekken på hverandre i et liberalisert marked med åpen konkurranse. Én utvei kan være reguleringer eller en sentralisert innkjøpsordning.

Etter en nedgang fram til 2015, øker nå forbruket av naturgass igjen, i Tyskland som i EU, i stor utstrekning ved import fra Norge og Russland. Utfordringen er i første omgang å erstatte kull med gass, av hensyn til lokal forurensning som til karbonutslipp. På dette punkt er Tyskland kommet kort. Med omfattende bruk av kull i kraftsektoren er utslippene av karbon blitt redusert med bare ti prosent siden 2000; de siste årene har de øket svakt, til tross for store investeringer i fornybar energi. Tysklands «Energiewende» har vært kostbar, og nesten uten virkning for karbonutslippene. I Storbritannia derimot er de derimot sunket med nesten tretti prosent; her brukes (nesten) ikke kull lenger i kraftsektoren, som i stort monn baserer seg på kjernekraft og (norsk) naturgass.

Energiplanene, enten de er i EU, Tyskland eller Frankrike, uttrykker politiske ønsker, ikke investeringsbeslutninger. I Tyskland blir ambisjonene forskjøvet i tid. Under dagens forutsetninger er det tvilsomt om sol- og vindkraft til sammen vil kunne dekke mer enn tretti prosent av kraftbehovet. Derfor kan ikke målene i Paris-avtalen oppnås. Forholdene ligger til rette for en utvidet bruk av naturgass. Fordi kostnadene er høye ved import av flytende naturgass, LNG, er de naturlige leverandørene Norge og Russland, som er knyttet til markedet med rørledninger. Konklusjonen er at norsk naturgass kan være et viktig bidrag til et renere Europa ved å erstatte kull. Derfor bør Norge finne, bygge ut og selge mer naturgass.

onoreng@online.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 15.04