Mandag 19. mars 2018 Kultur og medier

Den politiske filosofen, politikeren og forfatteren Michael Ignatieff mener vi har glemt at demokratiet er mer enn folkets vilje.

Det komplekse demokratiet

VIL VEKKE ELITEN: Den kanadiske filosofen Michael Ignatieff kan godt forstå at folk stemmer på populister som langer ut mot akademikertyper som han selv. Han mener den liberale eliten må innse hvilken pris andre har måttet betale for deres privilegier. FOTO: SIGRID NYGAARD

Å begrense fler­tallet og minne om at folket kan ta feil, er vanskelig, men helt nødvendig for at et demokrati skal fungere, hevder den kanadiske filosofen Michael Ignatieff.

IDEER

I 2013 reiste Michael Ignatieff jorda rundt med en gruppe forskere for å finne ut om det er noen prinsipper som forbinder mennesker i et politisk fellesskap.

De reiste fra kontinent til kontinent og snakket med folk i slumområder i Brasil, med fattige i Sør-Afrika og med middelklassen i Bosnia.

– Alle vi møtte, så oss inn i øynene. De holdt hodet hevet. Det er et ørlite tegn på en revolusjon, sier Ignatieff når vi møter ham i København.

– Det som har skjedd i verden, er ikke bare at flere mennesker lever lenger og at imperialismen er overstått. Det er noe i folk som er forandret. Denne fornemmelsen: Jeg er ikke søppel, jeg er noen. Det så jeg overalt.

Men den bevisstheten kan få destruktive konsekvenser:

– Det er også en revolusjon i forventninger, og det er de­stabiliserende. En grunn til at uavhengige nasjoner i Afrika er preget av vold, er at det var så store forhåpninger til uavhengighet, rettferdighet, frihet og rettighet. Disse forventningene førte til skuffelse. Når forventningene stiger, svekkes regimene.

– Du ser det samme i Vesten, der protestpolitikere vinner fram når systemene ikke lever opp til folks forventninger?

– Ja, disse idealene bruker vi til å vurdere om institusjoner fungerer. Derfor blir vi lei av de etablerte partiene og skuffet over EUs institusjoner. Hvis vi ikke hadde idealene, ville vi ikke brydd oss. Hvem vil ta seg av det som skjer i Brussel hvis vi ikke mener at Europa bør stå for noe?

Michael Ignatieff:

• Forfatter, politisk filosof og politiker. Født i Canada i 1947.

• Var programleder for BBC-programmene «Thinking Out Loud» og «The Late Show» og har utgitt romanen «Scar Tissue» og en prisbelønt biografi om filosofen Isaiah Berlin.

• Av akademiske bøker har han gitt ut blant annet «The Rights Revolution» (2000), «The Lesser Evil: Political Ethics in an Age of Terror» (2004) og «Ordinary Virtues – Moral Order in a Divived World» (2017).

• Har jobbet ved Harvard og London School of Economics.

• Var valgt inn i det kanadiske parlamentet og var i en periode leder av The Liberal Party.

• Er i dag rektor for Det europeiske universitet i Budapest.

Fra BBC og Harvard

Det er ingen andre intellektuelle i verden som Michael Ignatieff. Han har vært programleder for et BBC-talkshow, han har skrevet romaner og biografier, og han har som politisk filosof vært ansatt ved Cambridge og Harvard.

Ignatieff var med på å formulere prinsippene for doktrinen som forplikter FN til å beskytte folk mot overgrep fra stater. I 2006 ble han valgt inn i parlamentet i Canada, og han var det liberale partiets kandidat ved valget i 2008, men tapte.

I dag er han leder av Det europeiske universitet i Budapest, som den ungarske statsministeren Viktor Orbán vil stenge.

Det var The Carnegie Foundation som oppfordret Ignatieff til å foreta den nevnte reisen i 2013. Han forklarer det han skulle undersøke:

– Hvis du hadde reist til fjerne områder av Indonesia og Afrika i 1945, ville folk ha sett ned når hvite dukket opp. De holdt tilbake overfor rike eller hvite, fordi de skammet seg over sin lave status eller ikke følte seg gode nok.

– Hvordan oppsto den globale bevisstheten om at hvert menneske har moralsk likeverd?

– Den korte forklaringen er avkolonisering, oppgjør med imperialismen, demokratisering og menneskerettighets­idealet. De har ikke skapt det i praksis, men idealet.

– Hvorfor er det viktig i dag?

– Det er umulig å opprettholde institusjoner som FN og Menneskerettighetsdomstolen uten verdier. Disse institusjonene er ikke bare maskiner, de må fylles med drømmer. Og drømmene må ha et etisk innhold, og det må være fundert i virkeligheten.

– Folket tar feil

Ignatieff mener vi har glemt at demokratiets genialitet ligger i samspillet mellom folkets vilje og institusjoner som begrenser flertallet – som universitetene, medier og rettssystemet.

– Vi trenger den ånden mer enn noensinne i en epoke preget av populismen. Fordi flertallene kan legitimere forferdelige forbrytelser og gi makt til dem som begår dem. Du kan tro på demokratisk suverenitet, og det gjør jeg. Men man må ha et system av prinsipper som sier: Folket kan ta feil, mener Ignatieff.

– Folket tok feil da Nürnberg-lovene ble innført i 1935, slik at jødene mistet stats­borgerskapet. De tok feil under Krystallnatten, sier han.

Mekanismen som minner om at folket kan ta feil, er den vanskeligste delen av et demokrati og den mest nødvendige, mener Ignatieff.

– Det som er så alvorlig ved populismen, er det systematiske angrepet på mekanismene som begrenser flertallets makt. Fra rettssalene til mediene. Det må vi bekjempe, uansett om vi er konservative eller liberale. Det er det demokratiet består av.

Krise for de liberale

– Liberale snakker mye om rettigheter, verdier og prinsipper. Men er ikke krisa for den liberale ordenen også et resultat av at folk protesterer mot et urettferdig samfunn?

– Den liberale verdensordenen ble skapt i en tid med mye større økonomisk likhet. Den kom etter depresjonen og andre verdenskrig, da mange hadde mistet formuene sine, og ulikheten ble dramatisk redusert.

Det varte i omkring 30 år, forteller Ignatieff.

– De liberale elitene som skapte den ordenen, så etter hvert ut som om de hadde mistet forbindelsen med folket. Det så ut som om de tjente godt i denne verdens­ordenen, i motsetning til folk flest.

– Er det en urimelig populistisk kritikk?

– Nei, på ingen måte. Den liberale ordenen krever kontinuerlig kreativ destruksjon. Industriarbeiderne var organiserte og hadde skikkelige forhold og stabile lønninger. De ble hektet av i den økonomiske konkurransen på 1970-tallet og 1980-tallet. Og den liberale eliten som skapte den ordenen, oppdaget ikke at industrielle jobber og faglærte arbeidsplasser ble nedlagt og at fagforeningene forfalt.

– Vi skapte en ny økonomi som ga enorm belønning til akademiske og kognitive ferdigheter, mens belønninger for manuelt arbeid stagnerte.

– Når du sier «vi» – hvem snakker du om da?

– Universitetene var en del av maskinen som skapte den liberale elitens privilegier. Men det brøt sammen med krisa i 2008. Da ble den liberale eliten avslørt som en nyliberal elite, beskyttet mot virkningene av krisa. Og det ble tydelig at alle disse berømte økonomene ikke kunne beskytte resten av folket mot den katastrofale utviklingen.

Hatet mot hvitskjortene

– Hva var de politiske konsekvensene?

– Jeg tror det skapte den populistiske bølgen. Folk som ikke hadde hatt reallønnsøkninger på 30 år, opplevde at vi med de hvite skjortene hadde blitt mye rikere. Advokatene, journalistene, legene og alle de andre hadde blitt mye mer velstående. Folk flyttet vekk fra sentrumspartiene og ut mot typer som USAs Donald Trump, som hater Harvard og typer som meg. Det kan jeg godt forstå.

Det var på sitt vis der intervjuet startet. De som er satt utenfor, ser på overklassen og tenker: Vi er ikke søppel, vi er faktisk noen. Nå er det typer som Ignatieff selv de ser på og protesterer mot.

– Det er på tide at vi våkner opp. Den liberale eliten som tilhører de privilegerte klassene og profesjonene, som meg, må ta sosialt ansvar. Vi må gi folk trygghet. Vi må forstå hvilken pris andre har måttet betale for privilegiene våre. Universitetene må spørre seg selv: Er vi en del av løsningen eller en del av problemet? Vi må innrømme at vi er i den bransjen som må lage bedre løsninger og skape et mer rettferdig samfunn.

kultur@klassekampen.no

© Information

Oversatt av Lars Nygaard.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.09