Mandag 19. mars 2018 Anmeldelse

Nye takter i Bjørvika: Første produksjon under den nye sjefen Miskimmon.

Den store galskapen

DANSK LUCIA: Henriette Bonde-Hansen, som Lucia, har en nydelig og vakker klang, men mangler litt volum på stemmen.FOTO: ERIK BERG

Opera

«Lucia di Lammermoor»

Gaetano Donizetti, Salvatore Cammarano

David Alden (regi), Dalia Stasevska (dir.), Henriette Bonde-Hansen (Lucia), Yngve Søberg (Enrico), Ivan Magrì (Edgardo)

14. mars, Den Norske Opera & Ballett

«Lucia di Lammermoor» er den første produksjonen som den nye operasjefen i Oslo, Annilese Miskimmon, har programmert. Selv om den neppe er signifikant for alle hennes kommende forestillinger, bærer den en vesentlig symbolverdi. Kanskje kunne man ønsket at den første forestillingen var en originalproduksjon for Den Norske Opera & Ballett, men fordelen med en leieproduksjon fra English National Opera er at vi kan få se hva som beveger seg i den store operaverden. I alle fall hva som beveget seg i 2008, som var da David Aldens regi hadde premiere.

Verket er basert på en sann historie fra 1669 om kjærlighet, galskap og mord, der Lucia er en brikke i mennenes maktspill. I Sir Walter Scotts roman fra 1819 er handlingen flyttet til begynnelsen av 1700-tallet. Alden har valgt å legge regien til begynnelsen av 1800-tallet, og uten den kunnskapen kan regien på overflaten se ut som et historisk kostymedrama. Men det er noe foruroligende over verdenen vi bys inn i. Scenene utspiller seg stort sett på innsiden av det forfalte godset til familien Ashton. Koret har ofte et frakoblet uttrykk der de stirrer tomt ut i luften som om de er umenneskelige. Det at de er kledd i sort gir totaliteten av scenebildet en mørk stemning. Det er tragisk og det er skittent.

Når Lucia tar plass i dramaet, er hun hemmelig forlovet med Edgardo, noe broren Enrico bryr seg fint lite om. Han tvinger henne til å gifte seg med velbemidlede Arturo, for å redde det slitne godset. Lucia spilles av danske Henriette Bonde-Hansen med kroppsspråket og kjolen til et barn. Hun leker etter hvert med en dukke, og jeg lurer virkelig på om dette er et regigrep egnet til å belyse hennes kjærlighet til Edgardo, eller rollen i mennenes maktspill. Barnsligheten kunne si noe om kvinnens posisjon og manglende rettigheter. Ektemenn i England hadde langt inn på 1900-tallet rett til å forklare sine koner som sinnssyke, og dermed få dem innlagt. Men det er ikke mennene som har gitt henne kroppsspråket. Barnsligheten kommer fra Bonde-Hansens Lucia, som i denne oppsetningen sliter med å få noe ut av den underkastede rollen.

Regien tar opp flere aspekter ved historisk sinnssykdom. Vi ser det i Lucias seng, som kan være en barneseng eller en sykehusseng. Og vi ser det i en scene med temperatur der Enrico, broren, binder henne til sengen med hjelp av hoppetauet hennes, samtidig som han forteller henne nødvendigheten av å gifte seg med Arturo. Broren passer så på å beføle henne, og i etterdønningene beveger hun seg et sted mellom orgasme og hysteri. Deretter lar presten Raimondo henne fortsatt være bundet, samtidig som han understreker giftermålets nødvendighet og forklarer hvordan hun bør reagere på det.

Et annet høydepunkt er den store galskapsscenen, der Lucia nettopp har myrdet sin nye ektemann og går fra forstanden. En del av scenen utspiller seg på godset, der det stirrende koret sitter ved siden av og betrakter. Etterpå applauderer de, som en referanse til hvordan legen Jean-Martin Charcot lot publikum se kvinners hysteriske anfall ved hospitalet La Salpêtrière.

Alden har tatt mange sterke grep, men bevegelsen på scenen blir likevel for statisk. Min hovedinnvending mot regien, er at det er vanskelig å bli fanget av de grunnleggende regigrepene. Ja, det er noe foruroligende i den verden som tegnes opp, men regien blir som en fjern historisk meditasjon uten større relevans for oss i dag.

Castingen er viktig til tusen i Donizettis til tider akrobatiske musikk. Bonde-Hansen har en nydelig og vakker klang som Lucia. Teknikken er suveren, og dermed kan hun leke musikalsk med raske løp og lange linjer. Men hun mangler volum, og klanglig burde hun hatt flere strenger å spille på. Ivan Magrì (Edgardo) har fullt trøkk – hele tida. Han høres for så vidt skikkelig italiensk ut, med sukk, stønn og portamento, men klangbeherskelsen er altfor ujevn. Den som imponerer mest på scenen er Yngve Søberg som Enrico. Ikke bare begynner han å få en god autoritet med sitt stemmevolum, men klangen er vakker og han fraserer nydelig.

Men det beste ved Miskimmons programmering er å sette Dalia Stasevska på dirigentpodiet. Til tross for at det er første gang hun dirigerer Donizetti, er det med en fabelaktig fleksibilitet, som jo er nødvendighet nummer én i denne musikken. Hun stiller så store virtuose krav til orkestret at de får større vansker å henge med enn jeg er vant til å høre. Men utformingen er solid og kammermusikalsk, som om hun spilte på et lydhørt instrument. Hun er en meget musikalsk dirigent som leker fram alt fra lette teksturer til klangen av vanvidd og død.

Beholdningen ved forestillingen er den mørke verdenen som Alden tegner opp, og Stasevskas måte å sy sammen det musikalske på. Det faste ensemblets solister får ikke blomstre. De internasjonale gjestene er mer akseptable enn ekstraordinære. Tematikken i verket, med hvordan kvinnens vilje reduseres til et null i patriarkatet, er dessverre evig aktuelt, uten at Alden makter å kaste nytt lys på det.

Jeg håper virkelig at vi får se flere aktuelle forestillinger i Miskimmons tid som operasjef.

musikk@klassekampen.no

«Lucia di Lammermoor» har siste forestilling 24. mars.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.08