Fredag 6. juli 2018 Lederen

Bakpå

• Høsten 2010 mottok daværende miljøvernminister Erik Solheim (SV) NOU-en «Tilpassing til eit klima i endring». Utredningen var krystallklar i sin oppsummering: Tempoet og omfanget av klimaendringene er «nytt og ukjend i historisk tid» og «trugar mange verdiar som vi set høgt som samfunn». Utvalget bak utredningen tok til orde for omfattende tiltak både for å redusere norske utslipp av klimagasser og for å forebygge skadevirkninger av klimaendringene. De advarte mot økt skred- og flomfare, ødeleggelse av verdier gjennom økt nedbør, og skade på økosystemer som følge av temperaturøkning. Klimaendringene gjør været varmere, våtere og villere.

• Siden har de stort sett fått rett. 2016 var det varmeste året noensinne målt på kloden, og 2017 det nest varmeste. Med unntak av kuldeåret 2010 har temperaturen i Norge ligget konsekvent over normalen fra 1961 til 1999. Vi har sett enorme flommer, som på Sørlandet i fjor høst, og nå sliter norsk landbruk med omfattende tørke etter rekordvarme mai- og junimåneder. Den politiske handlingen som ble etterlyst, har det derimot vært vanskeligere å spore. Norske klimagassutslipp har økt med over 4 prosent fra 1990 til 2015.

• De to største kildene til klima­gassutslipp i Norge er transport­sektoren og olje- og gassektoren. Mens utslippene fra industrien har falt til dels betydelig, har utslippene fra disse to sektorene fortsatt å øke. Den politiske situasjonen gir heller ingen grunn til optimisme for at dette skal snu. Snarere er politikken både for transportsektoren og olje- og gassektoren preget av utpreget og eksplisitt ønske om vekst. Når myndighetene samtidig er svært sendrektige i å få på plass tiltak for karbonfangst og lagring, er det dessverre liten grunn til å vente at framtidas vær vil bli noe annet enn fortsatt varmere, våtere og villere. Kostnadene for det vil måtte bæres i form av økt belastning på lokalsamfunn, infrastruktur og landbruk, og tap av naturmangfold. Det må ikke gå slik, men skal vi snu utviklinga, krever det et helt annet nivå av politisk nytenking og en helt annen vilje til prioritering enn vi ser i dag.