Tirsdag 17. juli 2018 Aktuelt

Fiskeøglene var blant havets viktigste rovdyr i 150 millioner år. Nå er de borte. Hvorfor forsvant de?

En dyp historie

FISKEØGLER: Kanskje så de slik ut? ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS, H. HARPER

«Dyret med det fossile skjelettet vi har studert har helt sikkert, basert på formen på ryggvirvlene, svømt som en fisk, fra fasongen på brystkassen må det ha pustet luft, og det må ha oppholdt seg i vann hele tida».

Dette skrev den britiske kirurgen Everard Home i 1818 om fossiler av dyrene som vi i dag kaller fiskeøgler. Det var ikke første gang mennesker diskuterte slike fossiler, men det var starten på den vitenskapelige oppdagelsen av dem. På dette tidspunktet hadde Charles Darwin ikke publisert sin store innsikt om naturlig utvalg, men forskere flest var enige om at fossiler kom fra dyr som hadde levd før. Men hva slags dyr var dette egentlig?

Home hellet mot at det var en slags uvanlig fisk, men ble ikke helt sikker. Den franske anatomieksperten Baron Cuvier mente at de måtte være reptiler, mens hans landsmann Henri Marie Ducrotay de Blainville lurte seg unna spørsmålet i sitt store verk «Reptiles de la Californie» fra 1835 ved å plassere fiskeøglene som en egen gruppe, på linje med amfibier og reptiler.

Baron Cuvier lot både seg selv og andre tro at han kunne rekonstruere et helt dyr bare basert på én eneste knokkel, og var den som først fastslo at det har levd dyr på denne planeten som ikke finnes lenger.

Under overflaten:

• I sommer tar Klassekampen deg med ned i havet. Hva slags liv har levd der, hva lever der i dag, og hva trodde vi at havet rommet?

• Bli med når paleontologer, marinbiologer og kulturforskere tar et dyppdykk under overflata.

• Bidragsytere er historiker Erling Sandmo, marinbiolog Grethe Hillersøy, paleontolog Lene Liebe Delsett og marinbiolog Guri Sogn Andersen.

Dagens skribent:

• Lene Liebe Delsett er paleontolog.

Riktignok ga han en religiøs og ikke-evolusjonsbasert forklaring på fenomenet, men hans sammenlikning av mammutkjever som de modige 1800-tallsoppdagerne ikke kunne finne levende dyr som passet til, og kjever fra nålevende elefanter, er en grunnstein i vår forståelse av verden: Det har levd noen her før oss, som ikke finnes lenger.

Mennesker elsker systemer, og det å forstå naturens eget system er fortsatt det vi forsøker å gjøre. I tillegg til at det er fascinerende hjelper det oss med å forstå vår egen historie. Nylige fossilfunn fra Marokko som ble publisert i fjor viste at vår egen art, Homo sapiens, kanskje kan skryte av en historie på over 300.000 år, noe som i så fall betyr at vi er hele 100.000 år eldre enn tidligere antatt.

Hvis vi ser enda lenger tilbake, har det gått et sted mellom fire og sju millioner år siden vi skilte lag med våre nærmeste nålevende slektninger, sjimpansene. Det er stakkarslig kort sammenliknet med Jordas historie, og det er med god grunn at vi forferdes av hvor mye ugagn vi har rukket å gjøre mot selve planeten på den korte tida. For å få svar på de store spørsmålene om verden må vi gå til den dype historien, og vi må forstå dyrene som hadde en mye lengre oppholdstid på jorda enn det egentlig er mulig å fatte.

Jeg har blitt forelsket i tre skapninger opp igjennom livet: dinosaurer, hester og på et senere tidspunkt, gutter. Min fascinasjon for dinosaurer startet i 1993, men ikke med «Jurassic Park», som jeg syntes var for skummel. Den startet med «Alle barns dinobok», oppgaveheftet som tilhørte Naturhistorisk Museums utstilling med dinosaurmodeller som beveget seg og brølte. Jeg ble hekta, og snart er jeg ferdig med en doktorgrad i paleontologi. Men det ble ikke dinosaurer. Dinosaurene er landlevende reptiler med beina plassert under kroppen, en litt spesiell hofte og enorm variasjon i utseende og levesett.

I dag har alle dinosaurer fjær og kalles fugler, men i jordas middeltid kunne de færreste fly og hadde de mest fantastiske hodepryder, størrelser og flokker. Det kunne jo passet bra med et slikt dyr for en fra innlandet.

Men jeg flyttet fra innlandet til Oslo og bor på et sted der jeg kan se havet fra bussholdeplassen hvis jeg holder hodet i riktig vinkel, og jeg forsker på havets historie.

Havet produserer halvparten av jordas oksygen, lagrer karbondioksid og sørger for klimaregulering. Ikke minst spiser tre milliarder mennesker protein fra havet hver dag. Utsagnet om at vi vet mer om overflaten på Mars enn havbunnen er riktignok en sannhet med modifikasjoner, siden det handler om hvor god oppløsning de topografiske kartene har, men fortsatt mangler vi viktige puslespillbrikker i beskrivelsen av hva som lever og hvordan alt virker sammen i havet.

Fiskeøglene var blant de viktigste rovdyra i havet i 150 millioner år og delte matfat med hai, men også med de langhalsede svaneøglene og de største rovdyra vi kjenner fra havet, pliosaurene.

På de store dinosaurenes tid var det nemlig ikke pattedyra som var størst i havet heller, slik blåhvalen og de andre er i dag.

Det var en bukett av reptiler med merkelige trekk: Lange halser, store ryggskjold, runde tenner, eller som hos fiskeøglene: gigantiske øyne.

Men hva slags dyr var fiskeøglene egentlig? Armer og bein er noe helt annet enn finnene hos en fisk. De pustet oksygen fra lufta og ikke fra havet, og begge disse trekkene gjør at de likner på hvaler. Allikevel var det ingen tvil for forskerne at dette var noe annet, for de hadde ingen av pattedyrtrekkene.

Etter hvert ble det klart at Cuvier hadde rett: fiskeøglene tilhører den vanskelig definerbare gruppen reptiler. De har forfedre på land som for omtrent 252 millioner år siden gikk tilbake til vann, som alt liv startet i.

De beholdt lungene, men utviklet evnen til å føde levende unger, og armer og bein som ikke var laget for å bære vekt, men for å styre i vannmassene. Og selv når vi vet dette er fiskeøglene notorisk vanskelige å plassere i et slektskapstre.

For hvilken reptilgruppe skal vi sette dem i? I 1997 kom en furten artikkel om at de fleste fiskeøgleforskere ikke hadde sett godt nok etter da de plasserte fiskeøglene i gruppen Diapsida (som har to karakteristiske åpninger i hodeskallen), og så sent som i 2011 ble det beskrevet et fossil som ble påstått å skulle roe gemyttene en gang for alle. Ikke vet vi hvem som er forfedrene deres heller.

Overgangen fra land til vann skjedde rundt den store masseutryddelsen på grensa mellom perm og trias, og det finnes ikke en full serie med fossiler som viser oss hvordan denne overgangen skjedde. Det er ikke så rart: Til sammenlikning brukte hvalene «bare» åtte millioner år på å gå fra landlevende til fullt havlevende, og det er flaks at vi har denne overgangen bevart som fossiler.

Åtte millioner år med avsetninger kan godt slites bort, og særlig de landlevende forfedrene har liten sjanse for å bli bevart.

Håpet er heldigvis ikke ute. I Kina har det de siste tjue årene blitt gravd fram utrolige fossiler i nær sagt alle dyregrupper, blant dem to mulige fiskeøglestamfedre, og vårt eget arbeid på Svalbard bringer oss stadig dypere ned i den marine historien.

Selv om de Blainville virkelig var usikker på hva slags dyr han hadde foran seg, delte han Home sin oppfatning av at det var havlevende dyr. Om fiskeøglene er vanskelige å plassere i slektskapstreet, er de desto lettere å forstå i en økologisk sammenheng.

Denne fasongen har jeg sett før, vil alle si som ser en fiskeøgle for første gang. De deler jo form med haier, delfiner og raske båter.

Gjennom sammenlikninger av ulike tilpasninger er det ikke vanskelig å bli sikker på hvilken rolle fiskeøglene spilte: De var rovdyr som forfulgte byttet sitt gjennom havet. Og det er havøkosystemet vi bryr oss om, for hvordan går det med den blå planeten hvis livet under overflaten er i ulage?

En rekke rapporter de siste årene viser at livet i havet sliter med økte temperaturer, forsuring, søppel og overfiske. På godt og vondt vet vi en hel del om klimaendringer og masseutryddelser i historisk tid, og i 2016 het oppsummeringsartikkelen om ny fiskeøgleforskning «Born and gone in global warming».

Gjennom å studere fossiler og sette dem sammen med lange serier med klimadata prøver vi å forstå hvordan livet påvirkes av endret temperatur og havnivå.

For omtrent 100 millioner år siden forsvant fiskeøglene. En dyregruppe som hadde raffinert fasongen og metodene til et havlevende rovdyr gjennom 150 millioner år ble borte. Hvorfor? Vårt beste svar er et endret klima.

Forståelsen av at noe kan forsvinne for aldri mer å komme tilbake, er helt fundamental, og det var fossiler som først viste oss det. La oss håpe vi kan lære noe av dem som bodde her før og mye lenger enn oss.

feature@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 15.46
UTGRAVING: Bildet er fra 2009, da medlemmer av Spitsbergen Mesozoic Research Group drev med utgraving av fossilet fiskeøgla Cryopterygius kristiansenae, ved Janusfjellet nord for Longyearbyen. FOTO: JØRN HARALD HURUM
HAVETS ØGLER: Fiskeøgler fremstilt av Heinrich Harder. Heinrich Harder (1858-1935) - The Wonderful Paleo Art of Heinrich Harder.