Torsdag 19. juli 2018 Med andre ord

Bygdene blir stadig likere, byene likeså. Hva går tapt når vi ikke lenger bygger i tråd med stedets egen historie?

Når stedsfølelsen blir borte

ET SENTRUM I SENTRUM: Domkirken i Kristiansand tilkjennegir områdets syn på natur og kultur, i motsetning til dagens instrumentelle syn på arkitektur, skriver forfatteren.FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

En sandslette ved Otras utløp. Det var her Christian IV bestemte at den tilnærmet kvadratiske byen skulle anlegges med hav på to sider, elva på den tredje og skogen på den fjerde. Kristiansand ble grunnlagt i 1641, som et rutenett etter oldtidens greske og romerske mønster.

Det ble bestemt at det skulle lages kvartaler som var 60 ganger 120 meter, og sentralt i strukturen ble kirken plassert – diagonalt i forhold til den øvrige bebyggelsen. Etter flere branner, ligger den fjerde domkirken fremdeles plassert her.

Vår omverdensforståelse tilkjennegis i det vi former og produserer, og dermed også i byplanlegging og arkitektur. Plasseringen av Kristiansand domkirke sier noe om en tid da kristentroen var fellesskapets sentrale orienteringspunkt. Domkirken i mur og tre som ble reist i 1885, understøtter en slik forståelse.

Kristiansand by, bygningene fra tida før byen ble reist, og også etter byen ble etablert, forteller om et bestemt syn på natur og kultur. Hvilken omverdensforståelse – hvilken forståelse av natur og kultur – tilkjennegis gjennom det som bygges i dag?

Her i vesten er ikke gudstroen lenger et samlende orienteringspunkt, slik den var det da Kristiansand ble grunnlagt. Gjennom de siste 250 årene har det skjedd en endring i synet på menneskets plass i verden. Vår tid er preget av kontrollerte produksjonsprosesser og markedsøkonomisk tenkning; det er som om vi tror at vi kan kontrollere alt gjennom vår bevissthet. Både det naturgitte og det historisk overleverte sees som en ressurs som er til for oss. En slik tilnærming til natur og kultur, resulterer i en utarming og ødelegging av våre egne grunnleggende livsvilkår.

Lokal identitet:

• Klassekampen har i sommer publisert en serie med artikler om lokal identitet.

• Identitet blir trukket frem som en stadig viktigere faktor i politikken, og en kime til konflikt også lokalt.

• I denne teksten skriver Gro Lauvland om hvordan arkitekturen former og formes av den lokale identiteten.

• Teksten er basert på et foredrag hun holdt ved seminaret «Tilhørighet og trygg by – eksempelet Kristiansand», i regi av Kristiansand kommune, Habitat Norge, Agder bolig- og byplanforening og FN-sambandet den 31. oktober 2017.

Om forfatteren:

• Gro Lauvland (1962) er sivilarkitekt. Hun arbeider som førsteamanuensis ved NTNU, i tillegg til å drive egen praksis.

En analytisk tenkemåte er utvilsomt viktig innenfor mange fag og samfunnsfelt, men sett fra et arkitekturfaglig perspektiv er noe gått tapt. Det er som om vi har mistet stedets konkrete, kvalitative og sansbare egenskaper av syne. Men det er stedets kvaliteter vi identifiserer oss med, og det er disse som gjør det mulig for oss å kjenne tilhørighet til et sted.

I vår tid savnes et felles orienteringspunkt når byer skal utvikles og endres. Like fullt ser vi et mønster som synes å gjelde for alle verdens byer: Byene vokser i et tempo vi aldri før har vært vitner til, fattige mennesker fordrives fra byenes sentrum, og historiske bygninger rives og erstattes med nye, instrumentelt planlagte bygninger med kort levetid. Nye bygninger – også offentlige institusjoner – har gjerne en levetid på maksimum tretti til førti år. Innenfor arkitekturfaget er den historiske kontinuiteten brutt. Stil- og tradisjonsarkitekturen brøt sammen etter andre verdenskrig. Gjenoppbyggingen av byene etter krigen var preget av boligmangel og tidsnød.

Modernismen i arkitekturen, slik den kom til uttrykk på 1920- og 30-tallet, var fundert i et ønske om å redefinere arkitekturen som kunstform. Men etterkrigstidens planlegging og boligproduksjon resulterte etter hvert i en ensretting av arkitektur og byområder, noe mange arkitekter gjorde oppmerksom på allerede på 1950-tallet.

Det som bygges i dag, bidrar ikke nødvendigvis til å fremheve kvalitetene på stedet, eller i de historiske bygningene. Landskap sprenges i stykker, stedsfremmede ferdighus visker ut grensen mellom by og land, samtidig som instrumentelt planlagte bygninger reises i rekordfart. Norske bygder blir stadig mer like, og den samme ensrettingen finner sted i byene.

Hva går tapt når vi ikke lenger evner å se det vi bygger i sammenheng med det bestemte stedet, og med historiens arkitektur? Hvilken betydning har vår tids måte å planlegge og bygge på for erfaringen av tilhørighet og trygghet?

Arkitektur er en konkret og symbolsk uttrykksform som gjelder fellesskapet. Sammen med poesien har arkitekturen gjennom tidene vært den kunstformen som har kunnet yte glemselen motstand. Slik er det ikke lenger, verken i Norge eller i resten av verden.

Kan denne utviklingen snus? Hva skal til for at norske byer skal kunne bevare sin egenart? Er det mulig å finne fram til en tenkemåte som gjør at vi kan enes om at noe er viktigere enn noe annet, slik at det vi bygger i dag kan tilkjennegi en respekt for naturen, for de bygningene som er overlevert oss gjennom historien, og for de livene som er lagt ned i å reise historiens arkitektur?

Som arkitekt ser jeg det som en viktig oppgave å formidle og tydeliggjøre en steds- og arkitekturforståelse der betydningen av arkitekturens varighet vektlegges. Arkitektur må forstås som noe annet enn forbrukerkultur. Skal vi bygge nye bygninger som kan synliggjøre kvalitetene i det eksisterende, må vi få kontakt med en omverdensforståelse som anerkjenner at vi som mennesker ikke bare er bevissthet, men at vi også er stedlige.

Vi er innvevd på stedet gjennom våre kropper og sanser. Når vi bygger nytt, finnes det alltid noe fysisk og konkret som er gitt oss, noe vi kan lytte til. Her er naturgitte forhold; hav, jord og himmel, et bestemt lys som endrer seg gjennom dagen, skumring og mørke om kvelden og natten, her er vegetasjon og dyreliv, et fellesskap av mennesker. Vi bygger ikke i et tabula rasa – naturen, hver enkelt ting, og hvert menneske er del av en større sammenheng.

Fra naturens side er alle steder forskjellige. I «Mellom jord og himmel» (1978) gir den norske arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schulz en forenklet fremstilling av sin steds- og arkitekturtenkning. Arbeidet hans er fundert i et ønske om å etablere et nytt teoretisk grunnlag for arkitekturfaget og for modernismen i arkitekturen, etter det han omtaler som et stedstap.

Hans arkitekturforståelse, slik den gir seg til kjenne gjennom de siste tjue årene av hans forfatterskap, tar nettopp utgangspunkt i det at vi er innvevd på stedet gjennom våre kropper og sanser. Når vi stiller oss åpne for det som er gitt oss i naturen, for stemningen på stedet, finnes det en mulighet for å finne fram til en arkitektur som har varige kvaliteter. Stemningen forbundet med lysforhold og topografi, lar seg ikke gripe analytisk, og den kan helles ikke måles i hard valuta.

Ved å anerkjenne betydningen av de naturgitte og kulturelt overleverte, yter Norberg-Schulz´ steds- og arkitekturtenkning motstand mot den nyliberalistiske markedsøkonomiske tenkemåten som har kommet til å prege det meste av det som bygges i dag. Derfor er det viktig å løfte fram hans forfatterskap på nytt.

Hans samfunns- og arkitekturkritikk kan blant annet sees i sammenheng med FNs bærekraftsmål, og disse målene vektlegger både estetiske og etiske forhold. Et av målene er å styrke innsatsen for å verne om og sikre verdens kultur- og naturarv. Et annet er å redusere negative konsekvenser for miljøet i storbyene målt per innbygger.

Ruseløkka skole i Vika i Oslo ble tegnet av arkitekt Henrik Thrap-Meyer – den samme arkitekten som tegnet domkirka i Kristiansand, oppført fjorten år senere. Skolen sto ferdig i 1871, og bygningen inngikk som en del av et helhetlig 1800-tallsmiljø.

Ruseløkka skole var en av 23 monumentale skolebygninger reist i Oslo i perioden 1860 til 1908. Disse skolene var svært viktige for demokratiseringen av Norge, og sammen med leiegårdene fra samme periode, er de karakteristiske for Oslo by. Ruseløkka skole ble vedtatt revet av bystyret i Oslo i 2016, og nå er rivningen godt i gang. Bygningen var, i likhet med Kristiansand domkirke, bygget i pusset tegl – og den var bygget for å vare. Bygningen hadde stått i nesten 150 år, og den kunne fint ha stått i 150 år til. I dag bygges det knapt i bærende tegl lenger, og det bygges heller ikke for hånd på samme måte.

Bygningen var med andre ord uerstattelig. Den nye skolen vil antakelig ha en langt kortere levetid. I tillegg til at store kulturelle verdier har gått tapt, er det hevet over enhver tvil at det miljømessige regnskapet ville vært langt bedre dersom den eksisterende skolen hadde fått stå.

Fra et arkitektur- og planfaglig ståsted er det viktig at en undervisning som gjelder vår stedlighet kommer inn på barneskoletrinnet. Undervisningen bør, allerede fra første 1. klasse, tematisere sammenhengen mellom vår omverdensforståelse og det vi former og produserer. Barna er åpne for det de ser, og deres måte å se verden på kan understøttes på en slik måte at de lærer å vektlegge betydningen av å ta vare på og verne om naturen, og også kvalitetene i den arkitekturen de er omgitt av.

Ved å lære barna om deres stedlighet og om deres eget hjemsted, finnes det et potensial til et samfunnsmessig «change of mindset».

Ved å gå dypere inn i undersøkelsen av hvordan steder og bygninger er blitt som de er blitt, og gjerne også ved å studere stedsnavn, kommer historien fram. Det å høre til på et sted minner om vennskap – det er både forbundet med åpenhet, og med forståelse og innsikt.

Slik kan vi vise oss selv, hverandre, naturen og arkitekturen omsorg.

Arkitektur er en kunstform som gjelder fellesskapet. Og slik den engelske arkitekten Daniel Rosbottom uttrykker det, har arkitekter et ansvar som går ut over dem selv – et ansvar for mennesker, for den bymessige sammenhengen, historien og framtiden: «Bygninger skal både være gode naboer og godt vertskap.»

Dersom politikere, kommunalt ansatte og eiendomsutviklere i norske byer virkelig ville ta en slik arkitekturforståelse på alvor, kunne disse framstå som foregangsbyer – som steder som evner å ta vare på fellesskapet på en slik måte at barn, ungdom, voksne og eldre kan kjenne seg hjemme her.

seghauge@online.no

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 15.39