Fredag 3. august 2018 De nære ting

SORG

Mor er død

Hvilke minner skal vi ta med oss når foreldrene våre dør?

Mett etter middag. Søvnig. Regnet som falt i et raskt skyll, har allerede dampet bort. Den tørre jorda avviser vannet. Knusktørt. Jorda suger ikke opp vann. Skrive. Skrive om hva. Mor er død. Det er henne jeg tenker på. Om natten, i drømmene, forbereder jeg fortsatt bisettelsen. Må huske alt. Men bisettelsen var for noen dager siden. Den er overstått.

Skal skrive spalte. Men alle tankene er opptatt av mor.

Telefonen ringte, mens jeg var på en bensinstasjon ute i Europa. Jeg tar den, selv om det ikke passer. Det er noe som sier meg at det er alvor bak denne oppringningen midt i ferien, fra min yngste bror. Straks han sier hei, hører jeg det. Stemmen hans faller liksom mot jorden allerede inne i første ordet.

«De ringte meg fra sykehjemmet, de fant mor død i sengen i dag morges. Tilsynslegen var ikke der. De vet ikke hva som skjedde.»

Å, nei! Nei! Så – lettelse. Akkurat som kroppen blir lettere. Jeg er lettet over at mor er død, og det er ikke bare fordi hun var syk og kunne slippe nå. En del av meg er lettet over å komme ut av det. Kona mi nekter meg å kjøre bilen med familien videre, hun overtar som sjåfør på autobahn for noen timer. Hun vil ikke ha noen ulykke.

Kort tid etter kommer tårene.

Det skjer noe rart med kroppen. Jeg har sovet godt, og skulle være uthvilt, men kjenner meg plutselig helt tappet for krefter. Kroppen er tung, det er tungt bare å bevege en arm.

Jeg orker ikke å tenke noe særlig. Kroppen sørger tapet av min mor. Jeg kommer i tanker om hånden hennes, hvor skrapet og knoklete den ble den siste tiden. Særlig da hun hadde et opphold på sykehuset, jeg holdt henne i hånden da. Hun hadde alltid tidligere hatt så myke hender. Hun var så vakker.

Sorgen kjennes som en sløvhet. Følelsene kommer i blaff, og de spriker. Det er ikke noen sammenheng mellom de bildene jeg får opp av henne. Enten savn og sorg, savnet av hennes latter og hennes tilstede­værelse, eller helt motsatt – sinte minner, situasjoner jeg ikke er forsont med. Ting hun sa, som jeg aldri har godtatt, aldri kan godta!

Jeg får dårlig samvittighet over sinnet. Hun kan jo ikke forsvare seg lenger. Hvordan krangle med en som er død? Hvorfor krangle med en som er død?

Jeg leste nylig boka til Nils Fredrik Dahl, «Mor om natten», hvor han skriver om det vanskelige forholdet mellom en sønn og hans mor. Jeget i boka holdt moren på avstand mens hun levde og forsøker å nærme seg henne først etter hennes død. Nils Fredrik Dahl finner et vakkert poetisk språk for å beskrive hvor forvirrende og vanskelig minne­arbeidet kan være:

«Jeg har, når sant skal sies, måttet bygge henne opp av forskjellige biter klippet ut og limt sammen og lagt ved siden av hverandre og oppå hverandre og forkastet og fisket frem igjen fra søpla og brettet ut og limt inn igjen, oppå det andre, det som ble klistret inn i går og som igjen dukker frem når jeg skraper på papiret jeg limte over i dag.»

Relasjonen til foreldrene fyller ofte stor plass i terapirommet. Det tar ikke på noen måte slutt når foreldre dør. Det fortsetter livet ut. Hvordan var forholdet mellom oss egentlig? Jeg har et bilde av at mange mennesker roper på moren sin i døds­øyeblikket. Det er vel en myte, men den forteller noe om hvordan vi i dybden lener oss til våre foreldre hele livet, enten vi vil eller ikke.

Skyldfølelse over å kunne kjenne på lettelse etter at mor eller far har dødd, plager mange. Ofte kan man kjenne seg alene i familien med sine tanker, særlig om de andre nesten bare snakker om de gode sidene ved den som er død. Man kan kjenne seg slem og utakknemlig. Ja, man kan kjenne det som om man på magisk vis har framskyndet døden. Og da har man vel ikke rett til å sørge blant de andre. Da bør man vel skamme seg.

I terapirommet kan det bli mulig å undersøke de forskjellige og sprikende følelsene som melder seg ved foreldres død. Det kan være god grunn til skuffelse og sinne. Det kan være svikt, det kan være anklager, det kan være fravær. Om den som har gått bort, har slitt med psykiske vansker eller annen sykdom, kan det være en lettelse å slippe en omsorgsbyrde, som kan ha blitt tung. Det er også sant at mange kan ha en evig og innviklet kamp for å løsrive seg ordentlig fra foreldrene gjennom livet. Når det har vært en komplisert relasjon, så blir løsrivelsen også vanskeligere. Og det å legge avstand fysisk eller psykologisk, det løser ikke alt. Det at en forelder dør, kan likevel i øyeblikket kjennes som en endelig løsrivelse fra en dominerende kraft. Og en lettelse. Endelig fri!

For meg som terapeut er det viktig at de vanskelige følelsene som melder seg, ikke skal dyttes bort eller dempes ned. De har sin berettigelse. De skal slett ikke knebles. Disse følelsene hører med. Det er ikke slik at sinne eller lettelse betyr at det ikke finnes kjærlighet der. Ofte tvert i mot. Men de vanskelige og kompliserte minnene kan blokkere for å huske og kjenne på de gode. Det kan være et stykke vei å gå for å kunne kjenne på gode minner, respekt og stolthet. For noen er det ikke slik at det lar seg forsone.

En kvinne maktet ikke å ta inn at moren var død, før det var gått flere år. Tankene og minnene om mor var på en måte frosset ned, som i en tornerosesøvn. Det hadde vært for vanskelig å ta del i morens død. Først nå flere år etterpå, kom moren til live i pasientens sinn, og da kom også alle følelsene.

Jeg kjører forbi sykehjemmet. Der bor mamma … Nei, hun er død. Hun er ikke der lenger. Det er noe med dødens realitet som ikke biter på henne. Hun er fortsatt.

Jeg avbryter ferien og møter de tre brødrene mine. Vi møter begravelseskonsulenten, og overraskende blir det mye latter. Det er i mammas ånd. Hun var en humorist. Vi sønner og en tante har nok et møte med en seremonileder fra Human-Etisk Forbund og diskuterer hva som skal sies om mor i bisettelsen.

Vi husker henne sammen. Det blir etter hvert en mosaikk av bilder. Noe som skjer, er at livet hennes før årene med demens, kommer mer til syne igjen. Hun får tilbake sine forskjellige aldre. Hun får tilbake sin kraft, før hun ble svekket. Vi er stolte av at hun var feminist, at hun var politiker. Vi finner fram fotografier, noen av dem fra hennes ungdom, vi velger et bilde til bisettelsen hvor hun og faren vår har alle oss fire sønner sammen med seg. Vi aldrende menn er små barn på bildet.

Vi diskuterer hva som bør tas med av mors vanskelige sider. Jo, vi snakker om hennes åpenbare styrker. Hennes originalitet og ukonvensjonalitet og vilje til å kjempe for rettferdighet. Hennes kunstnerånd. Men noe av det vanskelige må med. Begravelses­konsulenten kan ikke hjelpe oss helt med dette, det er for privat, for spesifikt. Her hjelper ikke talemåter. Broren min sier at han skal holde tale fra familien. Han gjør på den måten en jobb for oss alle. Jeg skriver til ham om det vanskelige, slik jeg så det. Han tar det med. Han tar med noe om hennes mistenksomhet, som kunne ramme oss nær­stående.

Hun fremstår i talen som et rikt menneske, veldig tilstede i livet. Og et menneske som har inspirert dypt, men som også har såret.

For meg var det avgjørende at også det vanskelige kom med. Prosessen med brødrene og min tante ble av stor betydning for meg. Selv om det fortsatt er kort tid siden, tror jeg det er slik.

Slik tror jeg det er for mange, i en forstand tror jeg det er slik for alle. Det vanskelige må med. Det vanskelige må også finne sin form. Bare da kan det bli en helhet – som åpner for det som var godt og som forsoner. Som kanskje gjør at det blir mulig å se mor eller far også fra en avstand, som gjør at du ser deres liv og kamp, også før du kom til.

Det er fortsatt knusktørt ute. Klima­krise. Jordbruket sliter hardt. En ansatt ved Botanisk museum forteller til Morgenbladet hvordan de skjermer viktige planter fra å dø, mens plenene er brunsvidde. De gamle trærne strekker røttene ned til grunnvannet for å overleve. Jeg tenker på at min mor ville vært veldig opptatt av dette, hun som kom fra et småbruk. Hun ville ønsket at det livsviktige regnet skulle falle over jorden, slik jeg gjør. Jeg leser om gårdbrukere som samler og tørker bjørkeløv som nødfôr. Det gjorde de i gammel tid, på gården hun kom fra.

Mor har nok vært med på det.

karl.eldar.evang@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.22