Mandag 6. august 2018 Kringla Heimsins

En nykristnet befolkning i Norge måtte læres opp i hva de egentlig holdt på med, og hvorfor, i kirkerommet.

Meningen med messene

Messeforklaringer knyttet den universelle frelseshistorien til en norsk hverdag.

religion

Kristendommen ble introdusert til Norge circa år 1000, og med den nye religionen kom det en rekke nye religiøse ritualer og tradisjoner, som for eksempel messen igjennom det liturgiske året.

Fra begynnelsen av 1100-tallet ble mange liturgiske bøker skrevet i Norge, til bruk i de mange kirkene som ble bygd rundt om i landet. Mange av disse bøkene er dessverre helt eller delvis tapt, fordi blader fra dem ble brukt til å binde regnskaper og andre administrative notater etter reformasjonen i 1536/37. Fragmentene som ble igjen ble heller ikke alltid oppfattet som viktig norsk kulturarv, fordi de var skrevet på latin.

6000 fragmenter

Selv om mange av de latinske liturgiske bøkene ble ødelagt på denne måten, finnes det fortsatt rundt 6000 latinske fragmenter fra mer enn tusen forskjellige bøker, som i dag oppbevares i Riksarkivet i Oslo. Disse fragmentene viser hvor sentral liturgien og religiøse ritualer var i de første par hundre årene av kristendommen i Norge.

Kopiering og skriving av liturgiske bøker på latin var tett forbundet med skrivingen av homilier og prekener på norrønt. Dette ble gjort i de samme skriptoriene og til og med av de samme skriverne noen ganger.

En produktiv skriver

Forskerne Lilli Gjerløw og Åslaug Ommundsen har diskutert likheten mellom skriften i Norges eldste bok – Homilieboken fra circa år 1200, og fire samtidige latinske fragmenter som inneholder liturgiske tekster og musikk. Alle disse tekstene, på latin og norrønt, ble enten skrevet av en og samme skriver eller av skrivere som hadde lært å skrive og produsere bøker samme sted.

Om vi antar at disse bøkene ble skrevet av samme person, kan vi forestille oss en lærd, produktiv og kompetent skriver, som kunne lese og skrive tekst og musikk og behersket både latin og norrønt språk. Han skrev bøkene sine for sekulære prester, og var mest sannsynlig tilknyttet enten Bergen katedralskole eller det augustinske Jonklosteret i Bergen, på begynnelsen av 1200-tallet.

Men hvor mye av liturgien ble forstått av menigheten i begynnelsen av den kristne perioden i Norge? Et nærmere blikk på Homilieboka kan gi oss svar på dette spørsmålet, som har blitt diskutert av mange forskere og andre

middelalderinteresserte.

Fire hjørnestaver

Den norske homilieboken inneholder 29 prekener på norrønt som følger kirkeåret, inkludert en homilie om St. Olav som skulle leses opp den 29. juli. Siden boka ble brukt i opplæringen av prester, er det mest sannsynlig at homiliene ble gjenfortalt på folkespråket til menigheten. Men en av homiliene er særlig interessant for diskusjonen av læring og forståelse av liturgien: stavkirkeprekenen.

Stavkirkeprekenen knytter deler av den fysiske kirkebygningen til spesifikke kristne dyder. Dermed gir teksten både viktig informasjon om kirkebygningen, men også om de kristne verdiene som ble knesatt på denne tiden. Ikke minst forteller teksten om formidlingen av den viktige relasjonen mellom de fysiske og de åndelige aspektene ved menneskets eksistens:

De fire hjørnestavene i kirken er tegn på de fire evangeliene, for deres lære er de sterkeste støttene i hele kristendommen. Taket i kirken er tegn på de mennesker som i tankene hever sine øyne opp fra alle jordiske ting mot den himmelske ære, og med sine bønner verner kristenfolket mot fristelser slik taket verner kirken mot regn. [...] Kjærligheten fordeler seg på to bud: kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. Denne tosidige kjærligheten er uttrykt i de to tverrveggene i kirken. [...] Syllstokkene i denne kirken er troen, for på den bjelke og grunnvoll som vi bygger alle gode gjerninger, slik at vi kan bli et tempel for Gud.

Messeforklaring

Stavkirkeprekenen hører til en sjanger som var svart populær i middelalderen, nemlig expositions missae, eller messeforklaringer. Hovedmålet med slike tekster var å forklare messen gjennom metaforer og allegorier. I tillegg til stavkirkeprekenen i Homilieboken finnes det en rekke andre norske manuskripter og fragmenter som forklarer messen, fra perioden mellom 1150 til 1500.

Sjangeren oppstod opprinnelig på latin, men de norrøne tekstene var ikke en direkte oversettelse av latinske messeforklaringer; de var heller en oversettelse av selve messen og det liturgiske ritualet som knyttet den universelle frelseshistorien til hverdagen for nordmenn på 1200-tallet. Denne spesifikke sjangeren gjør det lettere å forestille seg hvordan menigheten ble opplært i å forstå meningen med selve messen, bevegelsene, og alt de så, hørte og opplevde gjennom ritualet.

Frampek til etterlivet

Det mest sentrale elementet i en slik opplæring er ideen om at det man ser, hører eller opplever i denne verdenen har flere betydninger, som også peker fremover til livet etter døden. Det var først Beda på 600 til 700-tallet som skrev om de fire nivåene Bibelen kunne leses på: det bokstavelige eller historiske nivået, som er selve hendelsene i en historie; det allegoriske eller figurative nivået, som er den overførte betydningen av en hendelse; det etiske eller tropologiske nivået som innebærer en refleksjon over de moralske verdiene; og det eskatologiske eller anagogiske nivået som knytter hendelsene i dette livet til eksistensen etter døden og til den felles kristne frelseshistorien.

I første halvdel av 800-tallet, med biskop Amalrius av Metz, begynte de første to nivåene av bibellesning å bli brukt også for forståelsen av liturgien: Det liturgiske ritualet skulle forstås både bokstavelig og allegorisk. Hver del av ritualet, alle sakramentene symboliserte Kristi lidelse og død. På samme måte viser de allegoriske forklaringene av kirkebygningen i stavkirkeprekenen tydelig hvordan denne måten å tenke på ble lært bort til den norske menigheten i middelalderen.

De allegoriske forklaringene av kirkerommet og messeritualet må ha gjort det lettere for nordmenn å forstå den nye religionen, som inviterte til en dramatisk endring i måten man tenkte på om sin verdslige eksistens, sammenlignet med den gamle førkristne tradisjonen og tro.

stefka.eriksen@niku.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.21
KIRKENS SØYLER: Den norske homilieboka inneholdt blant annet en preken som knytter den fysiske kirkebygningen til kristne verdier. På dette bildet er det paven som preker i Clermont. 8ILLUSTRASJON: JEAN COLOMBE, 1400-TALLET
FLERTYDIGHETENS FAR: Beda den ærverdige introduserte ideen om at Bibelen kunne leses på fire nivåer. 8ILLUSTRASJON: FRA 8NÜRNBERG-KRØNIKEN, 1493