Tirsdag 7. august 2018 Debatt

Den mentale koloniseringen

AKADEMIA

Debatten i Klassekampen i sommer om avkolonisering av pensumlitteraturen på universitetene er viktig, ikke minst med tanke på de bachelor- og masterkursene som fokuserer på det globale Sør. Det er imidlertid interessant å oppleve hvordan en del norske akademikere i sine tilsvar er veldig defensive og lite ydmyke på egen kunnskapsteoretiske (epistemologiske) posisjon, nå sist Tore Wig i en kronikk 3. august.

Selv om Wig innrømmer at vår «bakgrunn former tenkemåter; vår fornuftsevne er feilbarlig, vi tar kognitive snarveier», er hans hovedpoeng likevel at vitenskap – inkludert samfunnsvitenskap, søker etter «objektiv sannhet» og beklager følgelig angrepene på «vitenskapens objektivitet». Slik jeg leser Wig, nærmer han seg en positivistisk posisjon der også samfunnsvitenskapen, foruten å betraktes som tilnærmet objektiv, også er rasjonell og universell.

Det er her Wig og undertegnede skiller lag. Jeg vil hevde at også dagens samfunnsvitenskaper er preget av forskernes ståsted. Samfunnsvitenskapens rådata i forbindelse med for eksempel feltarbeid i det globale Sør må tolkes, og denne tolkningen påvirkes av forskernes bakgrunn, samt ideologiske og kunnskapsteoretiske posisjon. Er det urimelig å hevde at min tolkning av rådata fra feltarbeid i Sør-Sudan som hvit, norsk akademiker, noen ganger er forskjellig fra tolkningen til min sør-sudanske medforsker, som har en helt annen bakgrunn enn meg – og som kjenner forhold og uttrykksmåter i hjemlandet på en del områder bedre enn jeg gjør?

Selvsagt prøver vi å eliminere «feiltolkninger» av rådata, men kan vi kalle våre endelige konklusjoner for objektive sannheter?

Avkoloniserings­kampanjen er viktig fordi den vil la stemmer fra Sør komme til uttrykk på pensumlistene ved norske universiteter. Forskere fra Sør har ofte en annen kunnskapsteoretisk posisjon enn forskere fra Nord og kan derfor stille andre spørsmål. Blant annet er indigenous knowledges (stedegen kunnskap) er et stadig viktigere kunnskapsfelt som supplerer vestlig kunnskap, og som også flere forskere fra Nord har begynt å beskjeftige seg med. På OsloMet forhandler vi akkurat nå med det akademiske forlaget Routledge om en bok om indigenous knowledges der både nordforskere og sørforskere bidrar.

Flere forskere både i Sør (og noen i Nord) er dessuten opptatt av å avkolonisere metodene når de gjør feltarbeid (se for eksempel Linda Tuhiwai Smiths bok «Decolonizing Methodologies»). Det er selvsagt derfor viktig at norske studenter kjenner diskurser fra det globale Sør, og det er alarmerende at universitetene i Norge i så liten grad har inkludert sør-stemmer i pensumlitteraturen.

Denne debatten er ikke bare viktig for akademia, men også for dem som jobber med bistand fra nord til sør. Siden de fleste som jobber i bistandsbransjen har en akademisk bakgrunn, er det svært avgjørende at de har lest pensumlitteratur fra forskere med en ikke-vestlig, sør-bakgrunn. Sommerens debatt om avkolonisering kan imidlertid tyde på at utdanning fra vestlig/norsk akademia ikke har gitt den nødvendige kunnskap om stemmer fra Sør.

En analyse av norske og internasjonale bistandsaktører viser også at det ideologiske innholdet i bistandsintervensjonene til Norad og de fleste norske bistandsaktørene er tuftet på en vestlig kunnskapsforståelse og vestlige verdier som trumfer lokale og ikke-vestlige verdier og kunnskapstradisjoner.

Som den kenyanske forfatteren Nggwa Thiong’o skriver, innebærer denne vestlige diskursen en mental kolonisering («colonising of the mind») som på sikt har mer langtrekkende negative konsekvenser enn den tradisjonelle fysiske kolonialismen.

Bistandens ideologiske innretning skyldes selvfølgelig ikke bare bistandsfolkenes vestlige akademiske bakgrunn, men ikke minst politikernes styring av Norad og til en viss grad bistandsorganisasjonene. Det ville imidlertid hjelpe dersom fagkompetansen i Norad og de forskjellige NGO-ene i større grad var seg bevisst hva jeg tidligere har kalt bistandens nykolonialistiske prosjekt og prøvde å jobbe for en endring av bistandens ideologiske innretning.

SAIHs oppgjør med den ensidige pensumlitteraturen ved universitetene er i så måte et lite skritt i riktig retning som på sikt kanskje også kan komme bistanden til gode.

andersb@oslomet.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.13