Lørdag 11. august 2018 Essay

Nyvitalisme: I samtidslitteraturens gjenoppfinnelse av dystopien er villniset et frelsende sted.

Kan naturen fri oss fra oss selv?

MOT NATUREN: Skogen og villniset er sivilisasjonens antitese, men tilbyr også frelse. FOTO: XIAO JIAYAN, FLICKR

Det yrer med dystopiske visjoner i samtidsfiksjonen. En av de mest omtalte er kanskje tv-serieadapsjonen av Margaret Atwoods feministiske romandystopi «The Handmaid’s Tale» fra 1985. Serien, som hadde premiere bare noen måneder etter Trumps innsettelse som president i 2017, har med sine brutale skildringer av kvinneundertrykkelse i et totalitært, religiøst samfunn truffet en nerve av politisk angst og blitt en uventet stor seersuksess – tredje sesong er nå underveis.

Også innen litteraturen har dystopien ganske brått blitt revitalisert som finlitterær sjanger, og både poeter og realismeforfattere har på nytt startet å eksperimentere med dystopien som form. Men hva er det dystopien kan, som tradisjonell lyrikk eller realistiske romaner ikke kan? Og hvorfor er den plutselig blitt så populær?

Typisk foregår utopien i en ikke altfor fjern framtid og er beskrevet som om den var en fortsettelse av den verden vi kjenner. For en forfatter som Bjørn Vatne, som allerede med debutboka «Slik skal vi velge våre ofre» fra 2014 slo inn på et samfunnskritisk spor, er bruken av dystopi­formen til å skape et uro­vekkende framtids­scenario på sett og vis en logisk videreutvikling av samtidsromanen. Det gjør ham aldeles fremragende i klimadystopien «Nullingen av Paul Abel» (2018).

DYSTOPISK ­LITTERATUR

Bøker med dystopiske framtidsscenarioer har lenge gitt andre perspektiver på den harde virkeligheten, med George Orwells «1984» (1949) som sjangerens felles referansepunkt.

I flere av årets utgivelser spiller naturen en stadig mer betydelig rolle i den forestilte nære framtida. I dette essayet nevnes Bjørn Vatnes «Nullingen av Paul Abel» (Gyldendal 2018), «De opplyste» (Gyldendal 2018) av Øystein Stene, «Livet i skogen» (Solum bokvennen 2018) av Marie Darrieussecq, «Solar» (Danske Gyldendal 2018) av Theis Ørntoft og «Efter solen» (Forlaget Basilisk 2018) av Jonas Eika.

Anne Kirstine Munk Christiansen er ph.d.-stipendiat ved UiA og kritiker.

Vel så skremmende som selve klimaendringene er det miljøekstremistiske partiet, hvis demagogiske leder under det besnærende slagordet «Alle er alles alt» overtar styringen av Norge og gjør landet til et overvåkingsdiktatur. Og liksom i dystopiklassikeren «Nittenåttifire», der Orwell oppfinner teleskjermer til å fullende overvåkingen, har Vatne sitt eget bud på en framtidig, uhyggelig elektrodings, nemlig den delvis innopererte sjalken, som gjør at alle norske borgere er knyttet opp mot det nasjonale nettverket via en slags tankestrøm.

Det virkelig overbevisende ved Vatnes roman – og ved treffende dystopier i det hele tatt – er hvordan den tar fatt i urovekkende i samtidstendenser og tenker dem til sitt logiske sluttpunkt. Hva skjer hvis vi ukritisk fortsetter vår mobiltelefonavhengighet? Hva om målet blir viktigere enn middelet i miljøsaken? Og selvfølgelig: Hva skal Norge leve av etter olja? Hos Vatne blir det til en ganske sort cocktail, som kanskje ikke er realistisk som helhet, men som er bygget opp av uhyggelig sannsynlige delkomponenter.

Dystopiene er preget av en ganske omfattende krise­bevissthet, og det er kanskje ikke så rart at det finnes mange økologiske katastrofer i samtidslitteraturen akkurat nå: I løpet av det siste tiåret er det kommet stadig flere håndfaste bevis på at menneskeskapte klimaforandringer er på gang. Samtidig har Europa sett en rekke kriser: finanskrisa, flyktning- og migrasjonskrisen og brexit.

Nettopp flyktningkrisa er tydelig til stede i regissør Øystein Stenes roman «De opplyste» (2018), der 21 ulike stemmer forteller historien om en postapokalyptisk, framtidig verden, hvor tro er det organiserende samfunnsprinsippet. Således bor de ikke-troende – hateistene – i den fattige, potet­spisende Unionen, mens religiøse av alle slag har slått seg sammen i mer komfortabel fredelig sameksistens i Riket. De konstante strømmene av flyktninger som går inn og ut av de to rikene, viser både flyktningenes mot og sårbarhet og det ulykksalige i å innrette intolerante samfunn.

Stene avslutter sin roman med å gi stemme til et skogfolk, som lever oppe i trærne i en skog som «har stått her før krigene», og som «blir stående her når vi forsvinner også». Dette er det eneste stedet hvor folk får tro hva de vil. Og her er vi kanskje fremme ved et av de mest interessante fellestrekkene ved de nyere dystopiene: skogen, villniset og naturen er ikke bare antiteser til sivilisasjonen med sin elektroniske og allestedsnærværende overvåking, men opptrer også som en slags frelsende figur, et sted å finne svar – kanskje til og med et svar i seg selv.

Den franske forfatteren Marie Darrieussecqs har villniset som nøkkelfigur i «Livet i skogen» (2018). Her har en flokk mennesker flyktet ut i skogen etter en befrielses­aksjon for sine halvdeler, det vil si kloner som har vært i dvale med henblikk på å være reservedelslager for generasjonen, som etter en økologisk katastrofe og følgende krig har særskilt dårlig helse.

Fra en hule i skogen nedskriver den døende psykologen Viviane historien sin om å prøve å komme overens med bevisstheten om å ha en klon. Darrieussecq doserer informasjonen slik at omfanget av redslene først langsomt demrer for leseren, og selv om skogen ikke kan redde Viviane, er den i det minste et midlertidig fristed. Herfra kan hun reflektere over hva som har skjedd, og nedtegne et slags vitnesbyrd som kanskje kan tjene som advarsel til andre. Heller ikke her er mennesker en redning: samtidig som hennes med-opprørere krangler, går gruppa i oppløsning under presset utenfra.

I romanversjonen av «The Handmaid’s Tale» blir hovedpersonen Offreds redning ut av Gilead et undergrunnsnettverk av motstandsfolk – altså andre mennesker. Men i dagens dystopier er ens medmennesker i beste fall midlertidige hjelpere, og utgjør ikke noe egentlig håp om en bedre verden; sammen med den klare teknologikritikken i dystopiene finner man også en misantropisk tendens. Derimot har naturen en oversett kraft som man kanskje kan håpe å bli del av.

Både den danske dikteren Theis Ørntofts roman «Solar» (2018) og hans landsmann og kollega Jonas Eikas novellesamling «Efter solen» (2018) har dystopiske trekk. De kan ses som forsøk på å overskride den realistiske og minimalistiske litteraturen som har preget dansk litteratur både på 1990- og 2000-tallet, og selv om ingen av dem er fullbårne dystopier i Orwellsk eller Atwoodsk forstand, leker de begge med sjangeren.

I Ørntofts debutroman finnes ingen stor tro på menneskets fornuft. Her skildrer Ørntoft, i et forsøk på å skape en ny romanform, en ung dikters gradvise forfall. Det i begynnelsen realistiske plottet oppløses underveis i rus, dop og vold, og hovederkjennelsen synes å være at mennesket er uendelig lite og ubetydelig i kosmisk sammenheng, mens naturen, universet og romantittelens sol er representanter for noe evig, opprinnelig sant.

I Jonas Eikas novellesamling befinner vi oss i noe som kunne være nåtida, og på ganske gjenkjennelige steder: i København, på en meksikansk strand, i Nevadas ørken. Men stedene er likevel ikke helt som vi kjenner dem, og særlig er relasjonene mellom menneskene fremmedartede. Det er veldig markant i den todelte novellen «Bad Mexican Dog», om en gruppe beach boys på et meksikansk strandresort; her inngår guttene i et slags seksuelt og organisk fellesskap i en mystisk tilbedelse av, og enhet med, stranda og vannet.

I novellen ‘Rachel, Nevada’ lekes det med elementer fra science fiction-sjangeren i skildringen av en eldre manns forsøk på å gå i ett med et mystisk, overjordisk objekt, kanskje fra det ytre rom, hvis skrik er det eneste som kan gi ham lindring for sorgen over døtrenes død. Her er det fremmede fra rommet ikke skremmende, men forløsende og etterlengtet, fordi det lar ham gå i ett med ørkenlandskapet og dyrelivet omkring ham. Eika er kanskje den forfatteren av dem jeg beskriver her som tydeligst går i retning av en slags ny-vitalisme, hvor naturen som åndelig kraft dyrkes.

Den amerikanske forfatteren Francine Prose har skrevet om TV-serieversjonen av «The Handmaid’s Tale» at det ikke er noe frigjørende potensial i, episode etter episode, å vise vold mot og undertrykkelse av kvinner – tvert imot. På samme måte kan man spørre: Finnes det noe nytt – en antydning av løsning på klimakrisa – i dagens dystopier, eller er det utelukkende marerittaktige bilder av en håpløs framtid?

Bjørn Vatne har sett denne tendensen og uttrykker i en sidebemerkning i sin roman sitt syn på saken: «Da de berømte dikterne på 2020-

tallet fra den andre natur­romantiske bølgen estetiserte naturen, var det ikke annet enn sitt eget blikk på planter og dyr de var henrykt over.» Kanskje det er tilfellet for disse dystopiene – at den dyrker sitt eget syn på naturen. Jeg leser en oppriktig trang til å skrelle av seg sivilisasjonen for å undersøke om det et øyeblikk er mulig å se ut over den menneskelige eksistensen, forsøke å ta naturens parti. Men spørsmålet er om ikke den trangen lett krenger over i en nyromantisk eskapisme. Tross alt skal de fleste av oss utholde vår eget og hverandres selskap (og dårskap) mange år ennå.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 08.58