Lørdag 15. september 2018 Essay

En sjøens helt: For krigsseilernes familier har Jon Michelets verk endelige åpnet for historiene om deres nærmeste.

I SAMME BÅT

SISTE REIS: Jon Michelet rakk å fullføre seksbindsverket «En sjøens helt» før han døde i vår. FOTO: ANNIKEN C. MOHR

Til tross for at verket skildrer én skytter, én helt, holdes Jon Michelets seks romaner om skogsmatrosen Halvor Skramstad oppe av tanken om at det finnes noe viktigere enn individet: kollektivet. Dermed handler bøkene om mer enn fortidas krig og dens ettervirkningers politiske historie.

Tanken på menneskeheten som et fellesskap av sårbare individer, avhengig av hverandre og av et levelig miljø, møter for tida motvind i en vestlig kultur som dyrker illusjonen om enkeltmenneskets frihet – primært med ansvar for seg selv.

«En sjøens helt» skildrer Halvors opplevelser som matros og skytter på skip i den norske handelsflåten under andre verdenskrig. Halvors historie er festet i noe større, i en drøm om å få til noe sammen, basert på en enkel erfaring: Vi er i samme båt. For meg blir tanken om fellesskap derfor viktigere å holde fram enn savnet av en mer avansert romanestetikk, som preget min omtale av tidligere bøker, særlig bind fire.

JON MICHELET (1944–2018)

Jon Michelets romanserie «En sjøens helt», om krigsseileren Halvor Skramstad fra Rena i Østerdalen, har nådd et stort publikum fra starten i 2012. Med sjette bind, «Krigerens hjemkomst», er serien fullført. Totalt omfatter verket om lag 3800 sider.

En viktig drivkraft har vært å skildre urett mot norske sjøfolk under og etter andre verdenskrig. «Krigerens hjemkomst» skildrer Halvors kamp for å overleve freden. Tross løfter om penger fra Nortraships fond, tok det over 25 år før Stortinget fattet vedtak om vederlag til krigsseilerne.

Michelet debuterte med romanen «Den drukner ei som henges skal» i 1975. I perioden 1997–2002 var han Klassekampens redaktør. Han døde kort tid etter at manuset til «En sjøens helt» var fullført. Bokmagasinets hovedanmelder Tom Egil Hverven har lest hele serien.

Den lesende helten

Jeg skal følge Halvor gjennom krigen, bok for bok. Men først vil jeg spørre: Hvor sammensatte fortellinger trengs egentlig i en tid hvor klimaet, både politisk og i naturen, har endret seg? Hvor komplekse undersøkelser av mennesket behøver en tid hvor både mennesket og dets omgivelser holder på å gå i stykker, drevet av teknologiske og økonomiske endringer som skjøt fart i Halvors levetid (1921–2011)? Drømmen om fellesskap, tanken om å handle kollektivt, i vid forstand, kan være med å forklare verkets enorme popularitet, i tillegg til at romanene forteller historier som har verket etter å bli fortalt.

Gode holdninger avføder på ingen måte automatisk stor kunst. I likhet med mange andre forfattere og kritikere måler jeg romaners kvalitet etter standarder som kompleksitet og flertydighet. Så hvor står «En sjøens helt»?

Tilsynelatende er helten god. Men all fremragende litteratur inneholder paradokser. Tilnavnet «skogsmatrosen» skyldes Halvors utgangspunkt som tømmerhogger fra Rena i Østerdalen, der han vokser opp med en kommunist til far og en kveker til mor. Den ikke-troende Jon Michelets årelange samtale med troende mennesker gjenspeiles i romanens dialoger om kristendom, indirekte også i Halvors kamp med morens pasifisme. Ikke mindre viktig er den kommunistiske arven fra faren. Halvor deltar i organisert, praktisk kamp for likhet og rettferdighet – og viser omtanke for sine nærmeste i arbeidslivet. Men han tenker også på seg selv, forsvarer sitt eget liv, sine egne behov.

Halvor er en leser. Verket har gjennomgående referanser, fra klassiske sjøhistorier som «Odysseen» av Homer og til en nyere mester som Joseph Conrad. I tillegg utgjør romanfigurenes lek med språk, med ord og uttrykk, også i kreativ bruk av katakrese, feilbenevninger og omskrivninger, et av seriens morsomme og gode litterære grep. I siste bind befinner Halvor seg i en lagune, et ord som kan vris til lakune (tomrom, hull i en tekst).

Krigens heroisme og galskap

Første bok, «Skogsmatrosen», skildrer forberedelsene til krigen, og avslører raskt en viktig side ved verket: Romanene er folkeopplysning i beste forstand. Michelet vil belyse flest mulige sider av sjølivet på 1940-tallet, med tålmodige, nøyaktige beskrivelser av skipene Halvor befinner seg på. Bøkene er også utstyrt med kart og tegninger. Mindre vellykket er Halvors dagboksnotater, som bidrar til å bremse framdriften. Dagbøkene når ikke samme litterære nivå som beretningene om konvoier, torpedoer og sjøslag. Halvors notater er også merkelig bleke sammenlignet med de fargerike dialogene han fører med kollegene til sjøs.

I andre bok, «Skytteren», får Halvor oppdrag som kriger om bord på tankskip med flybensin. Hans omskolering til luftvernskytter er et avgjørende grunnlag for at Halvor blir en helt. Men allerede på slutten av andre bind bryter nåtidas kollektiv inn: For hvert nytt bind framhever fyldige etterord av Jon Michelet nye helter: Forfatteren takker de mange hundre som sender hilsener, kommentarer og nytt materiale. Den omfattende interaksjonen med leserne er en unik side ved «En sjøens helt». Romanserien medvirket til at forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen på vegne av staten i 2013 beklaget behandlingen av krigsseilerne.

Tredje bind, «Gullgutten», er det første av to toppunkt i serien. Forfatteren lykkes med å integrere de ulike fortellergrepene bedre, særlig i skildringen av sjømennenes hverdagsliv. Kanskje skyldes min begeistring også at jeg er blitt mer fortrolig med bøkenes veksling mellom folkeopplysning, spenning, sprelske dialoger og mer monotone dagboksnotater. I forordet til tredje bok beskriver Michelet første gang verket som «et maleri». Han gir «ikke en fotografisk gjengivelse av krigens begivenheter», men ønsker å være så virkelighetsnær som mulig, samtidig som han i neste forord åpner for fiksjonens «frie penselstrøk».

«Gullgutten» gir første kritiske glimt av den såkalte «sparebonusen», som i praksis innebar en umyndiggjøring av norske sjøfolk under Nortraship. Ti prosent av hyra ble holdt tilbake, med løfte om at det oppsamlede fondet skulle utbetales ved krigens slutt. Krigens nåtid i 1941 er kaos: Tyskland går inn i Sovjetunionen, japanerne bomber Pearl Harbor, med uoverskuelige konsekvenser for en norsk sjømann, lenger og lenger hjemmefra, på stadig farligere tokt.

De første delene av «Blodige strender», fjerde bok, står for meg som seriens svakeste. Romanens framdrift lammes av digresjoner og traust krønike-skriving. Michelet vil åpenbart ha med så mange fasetter som mulig av krigens redsler, på alle verdenshav og kontinenter. Fortellingen drukner i detaljer. Redningen er konsentrasjon om Halvor, som havner i Nortraships arkiv over «bad elements», en liste over 1350 sjøfolk med ulike former for disiplinærstraff. Men også fjerde bind svekkes de gangene Halvor selv fører ordet, for eksempel i brevvekslingen med kjæresten Muriel i Liverpool, et forhold som naturlig nok ikke utvikler seg særlig i brevform.

Spenningen og tempoet i skildringen tar seg kraftig opp ved overgangen mellom fjerde og femte bok, «Brennende skip». Landgangen i Normandie og den seinere ferden mot Stillehavet, der Halvor deltar i verdenshistoriens største sjøslag, i Leyte-bukta ved Filippinene, er seriens andre toppunkt. Romanfigurenes spill med ord blir overbevisende på en fryktinngytende måte. Bøkenes lek med språket gjør en ny omdreining idet en sinnsforvirret mann uttaler ordet kamikaze, en stund før noen vet hva ordet kan bety: en selvmordflyger. Når man i tillegg vet at amerikanerne forsøkte å holde ordets innhold hemmelig, stiger uhyggen. I slike scener, og i fortellerens distanserte blikk på en ung gutt som forsøker å redde medmennesker ved å lempe rødglødende, udetonert ammunisjon over bord, blandes krigens heroisme med dens galskap og meningsløshet – i fargemettede, motsetningsfulle bilder.

Manglende anerkjennelse

Det skal noe til å overgå femte bind – og dét gjør heller ikke det siste, sjette bindet når det gjelder spenning. I lange partier etter Halvors hjemkomst råder skjør stillhet. Boka får fram andre sider ved heltene. «Krigerens hjemkomst» viser konsekvensene av det norske samfunnets manglende anerkjennelse av sjøfolkenes innsats.

Men først skal den nesten seks år lange krigen ta slutt. Helten våkner opp på et sykehus i Ny-Guinea ved juletider i 1944. Freden kommer til Norge i mai 1945, men Halvor er fremdeles i krig og føler seg «mer nummen og matt enn lykkelig». Kampene fortsetter mellom japanere og amerikanere. Han prøver å få hyre på skip som kan bringe ham nærmere hjemlandet. Med «Armauer Hansen» kommer Halvor til Okinawa, der han deltar i det siste store slaget. Vekslingene skjer raskt, i sjette bok er det bare sekunder mellom dyp skam og euforisk heltestatus. Halvor forsøker å skade seg selv for å unngå risiko, før han ombestemmer seg og skyter ned en bemannet japansk rakett.

«Krigerens hjemkomst» skildrer de blandede følelsene Halvor og andre sjøfolk møter Norge med etter krigen. Sammen med andre dimitterte blir han av NSB sendt over et iskaldt Dovrefjell i en krøttervogn, som om de var krigsfanger. I likhet med flere kamerater ender Halvor en periode som bryggesjauer og alkoholiker. Et forsøk på videreutdanning ved Sjømannsskolen ender i frustrasjon og sinne over ikke å mestre matematikk. Idet han får Krigskorset, er Halvor så nedkjørt at han ikke makter å stille opp på Slottsplassen, men får Norges høyeste utmerkelse tildelt etter seremonien.

Halvor Skramstad blir slik sett et symbol for kollektivet, generasjonen av norske sjøfolk som får sin anerkjennelse altfor seint, gjennom Stortingets vedtak om en kompensasjon på 180 kroner pr. fartsmåned for Nortraship, i 1972. Sjøfolkenes organisering, i en langsom og kronglete prosess, er ikke lett å lage god litteratur av, særlig fordi det virker så åpenbart hvor leserens sympati bør ligge. Skildringen av Halvors sammensatte psyke, og den dystre tegningen av hans omgivelser, har derfor en særlig viktig funksjon i siste bind. Selvdestruktiviteten, alkoholismen, Halvors utskeielser – og en vedvarende bigeskjeft som tobakksmugler (!) – er utfyllende penselstrøk fra Michelets hånd, som bidrar til å gi helteportrettet av Halvor mørkere nyanser.

En åpnet dør

Verket inneholder mange pek til Jon Michelets eget liv som sjømann, journalist og forfatter. Et av de vakreste er Halvors drøm på vei til Hawaii, den 17. juni 1945. Han ser for seg en skrikende gutt, døpt i et hvitt kapell ved kysten i Østfold (Jon Michelet ble født elleve måneder tidligere). I drømmen er gutten plutselig voksen, fortsatt skriker og bærer han seg i noe som høres ut som politiske ytringer. Dåpen har ikke virket, han «framstår ikke som noen kristensjel». I neste øyeblikk er han en gråhåret mann, sittende foran en underlig, selvlysende skrivemaskin. På skjermen vises et navn den grånende mannen i drømmen spør om å få låne: Halvor Skramstad.

I romanens virkelighet er kjæresten Muriel en trygg havn for Halvor i Østfold, deres kommende barn fungerer som ankere i hans tilværelse, etter hvert med jobb som kranfører ved Denofa A/S i Fredrikstad.

I de forrige bøkene fins som nevnt fyldige etterord hvor forfatteren takker hjelpere og bidragsytere. Denne gangen døde han før han kom så langt. Hans redaktør, Cathrine Narum, skriver om de mange hun mener Michelet ville takket for hjelpen, de samme som først gjennom dette verket har forstått hva en bestefar, far, onkel eller bror var med på under krigen: «For mange har Jon Michelet åpnet en dør til et hittil avstengt rom.»

Med «En sjøens helt» har han åpnet døren inn til en bedre forståelse av hva et kollektiv, et fellesskap kan være. At mottakelsen av «En sjøens helt» også førte til at Jon Michelet tok initiativet til opprettelsen av Norsk senter for krigsseilerhistorie, viser hvilket monumentalt, varig løft bøkene utgjør for norske sjøfolk.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.41