Lørdag 29. september 2018 Essay

Utrygg: Per Petterson blir aldri kvitt usikkerheten. Enda verre er det for hovedpersonene i bøkene hans.

ØST FOR LEDEN

INDIANER: – Jeg kjører innmari mye bil, sier Per Petterson, her med sin nyanskaffede Jeep Cherokee i bakgrunnen. FOTO: ANNIKEN C. MOHR

Livet uttrykker seg på mangfoldig vis på ulike tungemål. Når du snakker med Per Petterson, kan han låte breikjefta, og også språket til Arvid Jansen, kjent fra en rekke av Pettersons bøker, kan av og til bevege seg et stykke fra «finere kultur og andakt», som salige Vidar Sandbeck ville ha sagt. I den nye romanen, «Menn i min situasjon», er det igjen Arvid som snakker, og Arvids språk er her, som i tidligere bøker, både hardt og vakkert.

– Hele boka må ha en stil. En stil som formidler en sinnstilstand, sier Petterson.

Verden ser også forskjellig ut avhengig av ståsted. I Pettersons forfatterskap kan det se ut som om perspektivet er fast mens verden er i bevegelse. Pettersons mannlige hovedpersoner er havnet i situasjoner preget av tap og nødvendig forandring, uønskede endringer de med stor motvilje ser finne sted foran øynene sine. I de siste bøkene blir dette understreket av at verden ofte blir sett fra bilen. Det er mye bilkjøring i Pettersons bøker, og i bilen sitter du stille mens omgivelsene flyter forbi.

– Ja, det kommer av at jeg bor her, sier Petterson. – Jeg kjører innmari mye bil, fordi jeg må det. Om jeg skal i butikken, så må jeg kjøre sju kilometer. Hvis du vokser opp i Oslo og ikke trenger bil, så skjønner du ikke hvor ekstremt naturlig det er å bevege seg i bil. Og nødvendig. Jeg begynte med det i «Det er greit for meg», i toognitti. Det er noe med landskap og bøker. Å lese bøker fra gamle dager er liksom litt sånn, hvor lenge holder’n på med denne hersens skauen, mens jeg prøver å lime det så hardt i handlinga at du ikke kan hoppe over det. Landskapet er en del av boka.

PER PETTERSON

Per Petterson (f. 1952) debuterte med novellesamlingen «Aske i munnen, sand i skoa» i 1987. «Menn i min situasjon» (Forlaget Oktober) er hans åttende roman og tiende bok.

Han har vunnet en rekke litterære priser, blant annet Nordisk råds litteraturpris i 2009, for «Jeg forbanner tidens elv». «Ut og stjæle hester» (2003) er oversatt til over femti språk.

Bjørn Ivar Fyksen er fungerende redaktør for Bokmagasinet.

Petterson er fra Veitvet, øst i Oslo, men har de siste tjuefem årene bodd på et småbruk en times kjøretur sørøstover, på en adresse som ikke er registrert på Google Maps, men som Klassekampen finner fram til ved hjelp av en omsorgsfull og svært detaljert veibeskrivelse: På venstre side «har de noen artige geiter», der bor det «veldig fine folk. Ikke ta til høyre der, men fortsett» og så videre – langs svingete veier gjennom granskog og langs kornåkre, enslige hus og småbruk. Det jeg ser gjennom bilvinduet, er et østlandsk landskap jeg sjelden ser i norsk litteratur: ikke Oslofjord-mangfoldet, ikke de tradisjonsrike bygdene i Gudbrandsdalen eller på Hedemarken, men det helt gjennomsnittlige Østlandet. Det er et nøkternt og hverdagslig landskap – som Petterson setter på det litterære kartet.

– Det er ikke det at jeg ikke synes at både fjellet og Vestlandet er ålreit, men jeg føler meg alltid som en fremmed fugl. Å gå mye i fjellet var for meg en nikkersadel-ting. Og jeg har så ekstremt imot dem, for de var så sjølsikre. Ikke bare i sin sosiale og kulturelle status, men de eide fader meg fjellet òg!

Men det var jo noen fra arbeiderklassen, sånn som faren til Arvid, som faktisk brukte det?

– Ja, faren min, han var veldig …

Dette skjer flere ganger i løpet av intervjuet: Petterson får spørsmål om Arvid, men svarer i førsteperson. Arvid er en person han kjenner godt.

Tause menn

Pettersons forrige roman, «Jeg nekter» (2012), åpner med at den ene av bokas hovedpersoner kommer kjørende inn mot Oslo, østfra. I åpningen av «Menn i min situasjon» drar hovedpersonen – som altså er Arvid Jansen, Pettersons fiktive dobbeltgjenger – ut fra Oslo, østover, for å hjelpe ekskona. Senere spør hun om hun kan hvile seg litt hos ham. Han sier det er greit, men: «Det var jo ikke greit i det hele tatt, men hva fader skulle jeg si.» Menn i Arvids situasjon – en mannstype i hvert fall undertegnede har vondt for ikke å koble til det østlandske skogslandskapet – trenger en Per Petterson til å sette ord på tanker og følelser. Arvid Jansen, i den nye romanen nyskilt og med tre døtre, brenner inne med en hel del.

– Han sier lite, men føler mye?

– Ja, det er jo meninga, å legge mye i den vesle sekken som boka er, et stort trøkk inni, til det nesten sprekker.

– Det blir kanskje bra litteratur, men gjør det Arvid særlig godt? Han ikke bare sier lite, men spør lite òg? Når det er noe med døtrene, for eksempel, så sier han, nei, «jeg kunne ikke spørre og grave», men kanskje han burde ha spurt og gravd?

– Åpenbart, men det er to ting: Det ene er at han faktisk er litt menneske­kjenner òg. Hvis han spør, så kan det hende det bare tvinger fram et svar som ikke er et ordentlig svar. Men andre ganger spør han ikke fordi han er nervøs for hva slags svar han får, at han kanskje må ta stilling til det som blir sagt, og kanskje da forandre noe. Jeg er jo ikke tilhenger av at folk bare er sånn, at du ikke kan flytte dem ut av det, men det fins jo mange som har en voldsom motstand mot å forandre seg. Det er færre som forandrer seg enn man tror.

Arvid har opp gjennom Pettersons bøker opplevd store tap. «I kjølvannet» (2000) hører vi om den store skipsbrannen mellom Oslo og Fredrikshavn, der Arvid – i likhet med Petterson selv – mistet flere nære familiemedlemmer. I «Jeg forbanner tidens elv» (2008) vil kona gå fra ham. I årets roman ulmer skipsbrannen fortsatt i bakgrunnen, kona har reist, og ungene glir fra ham. For å fylle tomrommet driver Arvid rundt i Oslo og lar seg forføre av fremmede kvinner. Spørsmålet er om tomheten hans – leden og ensomheten – oppsto da kona reiste, eller om den var der fra før.

– Er kanskje også ensomheten hans litt av grunnen til at kona drar?

– Ja, det tror jeg. Han er lukka i seg sjøl. Akkurat hvorfor han er det, skal jeg ikke si for mye om, men det er jo ofte sånn, at man kanskje har vært litt sånn sjøl i perioder av livet, og så får det etter hvert konsekvenser i måten Arvid oppfører seg på i boka, at det på skjermen blir en personlighet som ikke har så mye med meg å gjøre, men som har utvikla seg fra trekk ved en sjøl.

Klassebasert usikkerhet

I likhet med Petterson skriver Arvid bøker, men føler seg likevel utafor da kona skaffer seg ny omgangskrets – en slags utdannet middelklasse, med andre omgangsformer, en annen stil enn det Arvid kjenner til. De bor annerledes, de fester annerledes. Han kaller dem de fargerike.

– Det er en sånn utsøkt forakt i det begrepet!

– Han er nødt, han må dra dem ned, for hvis han ikke gjorde det, hvem er han da? De har sin egen greie, som de ikke deler. De snakker jo ikke med ham, han er ikke interessant.

– Men som forfatter kunne han vel være interessant for dem?

– Ikke sant? Så hvorfor? Han sier jo at jeg var ikke vant til det – altså til så lite oppmerksomhet.

– Han bærer kanskje arbeiderklassen utapå fortsatt?

– Jeg tror det må være det. Jeg har vært i mange situasjoner, jeg – der jeg er på fest og ikke tør å si noe fordi jeg tenker sånn: De synes jeg er en idiot.

– Og det går ikke over?

– Tvert imot, vil jeg nesten si. Det er klart det er situasjoner, som at jeg skal på scenen og alle er kommet for å høre på meg. Da er det litt tryggere å snakke. Jeg vet at de har betalt penger for å komme inn, så de må jo ha en viss interesse for det jeg har å si, eller lese, men ellers, hvis jeg ikke er invitert, så synes jeg det er veldig komplisert.

Blandingen av utrygghet og stolthet når Arvid er på bortebane, får praktiske konsekvenser i stort og smått: Han slutter på universitetet fordi han ikke tør å spørre om hva en kollokviegruppe er, og han går ikke på teater fordi han ikke vet hvordan han skal håndtere garderobedamene.

– Dette handler om klasseerfaring, ikke sant?

– Det handler om erfaring, men det er klart at han er litt mer touchy enn mange andre fra samme klasse, men for han, og for meg òg, føles det som en klasseting. Men det er mange fra arbeiderklassen som, sjøl om de ikke pleier å gå på teater, ikke hadde nølt i garderoben. Men idet jeg skriver det, så skjønner jeg at det er sant. Sånt kommer når du trenger det. Det er min erfaring at når du skriver, så – ja, det virker jo ikke sånn, da, siden det er seks år siden sist – men erfaringen er at ting kommer når du trenger det.

– Apropos det – hvorfor har det gått så lang tid mellom bøkene denne gangen?

– Nei, hva skal jeg si? Jeg kom ikke ned i denne boka, det emosjonelle i den var mer problematisk enn jeg hadde forventa. Kanskje fordi det ble veldig personlig. Omtrent ingenting i boka har skjedd, men likevel så er alt sant.

– Du mener følelsesmessig sant?

– Ja, følelsesmessig sant. Jeg føler det nå, men da jeg holdt på, så kjente jeg at jeg liksom forlot sannheten. Eller ikke sant, men sannferdig. At jeg ikke var litterært sannferdig da jeg skreiv. Jeg bare skreiv.

– Betyr det at du kasta mye?

– Det betyr at jeg bråstopper når jeg kjenner at det ikke går.

Det annet hjem

Det er kanskje på bakgrunn av den sosialt-kulturelle usikkerheten at Petterson har følt stor glede over medlemskapet i Forfatterforeningen – og er tilsvarende misfornøyd med diskusjonen fra i vinter om stipend­politikken, da kulturministeren drev gjennom en endring av ordningen der kunstnerorganisasjonene selv oppnevner komiteer for å fordele statlige stipendmidler. Hittil har Forfatterforeningen oppnevnt en komité, Det litterære råd, med ni medlemmer, som behandler søknader om både medlemskap og stipend.

Petterson forteller om da han ble medlem i 1990:

– Jeg ble ekstremt glad. Døtrene mine kan fortelle deg hvordan jeg så ut den dagen, de husker det ennå. De kom i barnehagen og liksom, hei, Marit, jeg skal fortelle deg noe! Så det var så stort. Jeg har alltid følt at det er min forening, og følt en trygghet i at vi har litterære kriterier for å kunne bli medlem.

Petterson var imidlertid mindre imponert over hvordan diskusjonen om forvaltningen av stipendene ble ført i Klassekampens spalter, både av personer tilknyttet den nystartede konkurrenten om stipendmidlene, Forfatterforbundet – som i motsetning til Forfatterforeningen kun stiller krav om ett utgitt verk for å bli medlem, uten litterære kvalitetskrav – og av Klassekampens egne skribenter. Ikke minst gjelder dette kulturredaktør Bendik Wolds lederkommentar 11. desember i fjor, der han polemiserte mot Pettersons forsvar for Det litterære råds forvaltning av stipendmidlene.

– Jeg mener at Klassekampens dekning var et overfall. På Forfatter­foreningen. Altså, det er det jo ingen tvil om. Jeg mener den var villet kunnskapsløs, for det var jo veldig lett å skaffe seg informasjon og kunnskap. Og debattredaksjonen tok inn sånne innlegg som var helt på trynet, ærekrenkende innlegg. Rødvinsdrikkende idioter som bare bevilger stipender til seg sjøl – hvorfor trykke sånt? Ja, du må skrive overfall, ikke bare kampanje, det var et overfall. Jeg er jo litt trygghetsnarkoman, så når sånne ting skjer med to av de fineste tinga i livet mitt – at Klassekampen, som jeg har abonnert på siden 1970, angriper mitt annet hjem, Forfatter­foreningen, da blir jeg innmari stressa. Jeg har ganske mange påbegynte leserinnlegg, men så har jeg skjønt at det ryker så inni toppen at jeg ikke kan skrive det.

Ved skiftet av kulturminister i januar ble endringen i stipendordningen lagt på is, mens Forfatterforeningen på sitt årsmøte i mars satte ned en komité for å se på muligheten for å skille vurderingen av medlems- og stipendsøknader i to separate komiteer.

– Det synes jeg høres veldig fornuftig ut, sier Petterson.

Hiawatha og Marx

I bilen, på vei hjem gjennom skogene fra en av turene sine til Sverige, tenker Arvid Jansen på bøkene han leste i barndommen, på hvordan han identifiserte seg med indianergutten Hiawatha, og hvordan han, i motsetning til de andre barna, ikke lekte: «[J]eg var indianer og kunne hele tida kjenne at jeg ikke var som dem.» Selv midt i leken er han utafor, og dette er sentralt for den sinnstilstanden Pettersons bøker formidler. Men like sentralt er nettopp bøkene, hvordan de sammen med leseren vokser til noe større.

– Noe av det viktige for meg som forfatter, er det jeg kaller sannferdighet. Ikke å skrive sant, det driter jeg i. Det er veldig sjelden at det er sant, det som står i bøkene, selv om alle tror det, fordi det er tett på livet mitt. Marx sier – når han snakker om arbeid – at verdien av varen er høyere enn det som er lagt inn av arbeid, men det er arbeidet som har skapt det. Det kaller han for merverdi, og en roman som er vellykka, og som har et visst nivå, har en større verdi enn det arbeidet forfatteren la inn, men det blir skapt i samarbeid med leseren. Den merverdien, det er det jeg tror vi kaller kunst. Eller litteratur – med litt stor L.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.08