Lørdag 6. oktober 2018 Essay

Tale: Når jeg sier at jeg bruker det muntlige, mener jeg at jeg hermer muntlighet, skriver Kyrre Andreassen.

MAN MÅ TA EN PUKKEL HVER

FOR ØVRIG: I boka «For øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges» ville Kyrre Andreassen la hovedpersonens bevissthet være romanens motor. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN

Med fare for å virke i overkant høy på pæra, har jeg registrert at i den grad det eksisterer en slags myte om mitt forfatterskap, så går myten ut på at jeg omtrent stryker mer enn jeg skriver, noe som vel strengt tatt ikke er mulig, og at jeg hyppig er lammet av skrive­sperrer. Det stemmer at det tok ti år mellom romanene «Svendsens Catering» og «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges», og spesielt i forleggeres verden er det fryktelig lang tid, men hvis jeg trekker fra tiden jeg har brukt på andre jobber, pendling til og fra jobb, unger, pluss generelt surr, har jeg regnet ut at jeg var nede i et par-tre år med effektiv jobbing på «Karthago», og å bruke mindre tid på å skrive et bokmanus som også skal leses av redaktør, manusvaskes, korrekturleses og få et omslag og den hersens bakside­teksten, samt bastes og bindes nede i Litauen en plass, det kan umulig bli en god bok. Sagt på en annen måte: Det er ikke meg det er noe gærent med. Spør heller den neste forfatteren: Hvorfor brukte du bare ett år på den siste romanen din?

Jeg har aldri hatt skrivesperre. Jeg kan alltids skrive noe. Det er lysten det skorter på, altså en skrive­vegring, og det hadde selvfølgelig vært fristende å henfalle til mytomani og hevde at mangel på framdrift ene og alene skyldes at jeg kjemper med hvert ord og at kampen er vond og lang for at noe som helst skal slippe gjennom et ytterst finmasket bullshitfilter, og tenk på alle strykningene jeg må gjøre, men det er rett og slett snakk om makelighet; jeg gir opp for lett, jeg prøver ikke hardt nok. Jeg skriver bare når det flyter. Og nei, jeg holder ikke på med andre skriveprosjekter. Jeg skal ikke påstå at jeg har hatt et evinnelig renn på døra av folk som har villet ha meg til å skrive dokumentarbok om birøktermiljøet, en oppfølger til «Hel ved», essays, anmeldelser, delta i enqueter og så videre, men noen har det vært opp igjennom, og inntil Kari Engen i Norsk oversetter­forening tok kontakt og spurte om jeg kunne tenke meg å holde et foredrag om hvordan jeg forholder meg til muntlighet når jeg skriver, har jeg sagt nei til alle henvendelser med standardsvaret: Takk for hyggelig forespørsel. Jeg skulle gjerne gjort det, men av erfaring vet jeg at ikke kommer til å få det til.

KYRRE ANDREASSEN

Denne teksten er basert på et foredrag forfatteren Kyrre Andreassen holdt på Norsk oversetterforenings høstseminar forrige helg.

Andreassen (f. 1971) debuterte med novellesamlingen «Det er her du har venna dine» i 1997, og fikk Sultprisen for forfatterskapet i 2007.

Siste bok er «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» (2016).

Å herme muntlighet

Jeg tar for gitt at vi er enige om at det er umulig å gjengi tale i skrift. Jeg kunne sagt mer om dette, men det er sagt godt før, for eksempel av Per Petterson på et seminar i Norsk oversetterforening, på trykk under tittelen «Stil og språk i klassereisenes tid» i essaysamlingen «Månen over Porten». Så derfor: Når jeg sier at jeg bruker det muntlige i bøkene mine, mener jeg at jeg hermer muntlighet, på samme måte som jeg, siden jeg prøver å skrive realistiske samtidsromaner, forsøker å herme virkeligheten, for forhåpentligvis å få leseren til å tro at dette kunne ha skjedd. Det er juks, jug og fanteri, altså fiksjon, og de muntlige markørene er kunstgrep, intet mindre, og det eneste avgjørende er selvsagt at det skal fungere som skrift.

Jeg skal prøve å si noe om hvordan jeg prøvde å inkorporere en følelse av muntlighet i «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges», hvor det muntlige er tenkt synlig både på mikro- og makronivå, fra ordvalg til hvordan setninger er konstruert, til hvordan hele romanen er komponert. Og la meg ile til med en gang og si at når det gjelder ord, så la jeg av meg Chat Noir-stilen etter debuten. Den var full av sammentrekninger som «skar’ukke» og «måru’kke», og der malte jeg meg godt og grundig inn i et hjørne fullt av apostrofer, så det har jeg sluttet med, mest fordi jeg syns det ser grimt ut på boksiden, og fordi kunstgrepet, altså grepet med å skape en illusjon av muntlighet, ble altfor tydelig. Stort sett skriver jeg ordene sånn de står i ordboka, men det er klart, jeg bruker a-endinger, diftonger, både «åssen» og «sjøl» forekommer, dialektord som ikke står i noen ordbøker, og hovedgrunnen er at romanene er førstepersonsfortellinger, og jeg-personene bor i Buskerud, i Drammen, i de to siste romanene, og den aller siste er en eneste lang enetale.

Jeg begynte på «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» i 2007. Når jeg skriver en roman, vet jeg ikke hvor jeg skal. For å begynne må jeg ha et bilde, en situasjon, en person eller en setning som jeg mener har et såpass sterkt emosjonelt trykk at det er verdt å skrive videre og finne ut hva som skjer. Jeg skriver side 1, så side 2. Når jeg har kommet til side 49, begynner jeg på side 50. Sånn fortsetter jeg til romanen er ferdig. Jeg redigerer lite. Hvis det først redigeres, ryker det gjerne mange sider, kanskje alt jeg hittil har skrevet, fordi jeg har kommet skjevt ut og det har fått følgefeil hele veien.

I 2011 hadde jeg forkastet haugevis med sider, og jeg endte alltid opp ved utgangspunktet: Jeg visste at romanåpningen skulle inneholde en scene med den mannlige hovedpersonen og kona hans hvor de diskuterer om de skal sette opp en pergola i hagen eller ikke. Jeg hadde en tanke om at folk har alvorlige problemer i ekteskapet når de går til slike ytterligheter. Og jeg visste også at hovedpersonen var elektriker som ikke lenger kunne jobbe som elektriker på grunn av prolaps i ryggen. I tillegg sto det klart for meg at jeg ikke ville skrive en handlingsdrevet roman, dels fordi jeg syns det er møkk kjedelig å skrive om folk som reiser seg fra stolen, går over gulvet, klør seg i panna, går ut av huset, åpner døra til bilen, setter seg inn i førersetet osv. osv., og dels fordi det i flere år hadde vært en del snakk om at tv-serien var den nye romanen, og resultatet av det var blant annet at mange prøvde å skrive romaner som lignet på tv-serier, med folk som reiste seg fra stoler og klødde seg i panna og kjørte rundt i bilene sine. Jeg ville i stedet skrive en roman som utnyttet romanens potensial. Jeg er av den oppfatning at romanen er den kunstformen som best kan undersøke og vise fram alle de motstridende tankene og følelsene vi har, irrasjonalitet, paradokser, all ambivalens. En måte å gjøre det på er å la hovedpersonens bevissthet være selve motoren i romanen.

Men jeg fikk ingen dreis på det. Ofte gjorde jeg det motsatte av det jeg hadde satt meg fore, jeg havnet på det handlingsdrevne kjøret. Antakelig fordi det er så rotfestet i meg, siden veldig mye av det vi ser, hører, leser, opplever er bygd opp som tradisjonelle fortellinger. Ja, bare vi sender SMS-er med noen, føler vi oss snurt, smått urolige hvis den andre ikke er med på en naturlig avrunding av SMS-utvekslingen. Den aristoteliske tredelingen er en del av DNA-et, en fortelling skal ha begynnelse, midte, slutt, en rød tråd. Jeg forsøkte å lese afrikansk litteratur som gjerne trakk veksler på muntlig fortellertradisjon, for å få vasket den vestlige romanen ut av systemet, men til tross for flere gode leseropplevelser, kom jeg ikke noe videre med elektrikeren, kona hans og pergolaen.

Skravla går

«Så skjedde, eller inntraff, det noe veldig rart,» som det står å lese i åpningen på James Kelmans «Misnøye» i Knut Johansens flotte oversettelse. Og ikke er det så veldig rart det som skjer med Patrick Doyle på den første siden i den boka, og ikke var det så rart det som skjedde med meg heller, men i hvert fall, dette var altså i 2011, på ettervinteren, den eldste sønnen min begynte med taekwondo, hver tirsdag og torsdag ettermiddag kjørte jeg han på trening i Drammen sentrum, og greit nok at unger kan være sjarmerende, men breddeidrett er og blir breddeidrett, publikumsappellen er ikke all verden, i hvert fall ikke tre timer i uka, og når jeg ikke får til å skrive, blir jeg jevnt over irritabel og rastløs, så etter å ha bivånet et par treninger, fant jeg ut at jeg skulle bruke treningstiden på å gå rundt i Drammen sentrum. Denne beslutningen ble tatt noen minutter etter at jeg hadde kommet inn i kampsportlokalet og guttungen spratt hvitkledd rundt med alle de andre ungene med stort motorisk forbedringspotensial, og idet jeg tok på meg jakke, lue, skjerf for å abdisere, møtte jeg blikket til en annen far som satt og ventet på sønnen sin, og blikket hans sa: Redd meg.

Så jeg spurte om han ville bli med og gå en tur mens ungene trente. Han var på beina med en gang. Vi hadde aldri snakket sammen før, men straks vi hadde kommet oss ut døra, satte han i gang. Han pratet om temperaturen, men at det fint holdt med en god fleecegenser, om jobben, alle smiskerne på jobben, om hvor vi gikk, for han har i motsetning til meg vokst opp i Drammen, og dermed var veien også kort til fortiden hans siden han hadde minner og historier knyttet til alle stedene vi passerte, folka vi møtte, som han kjente, fra direktører til løse fugler, og alt jeg sa på den turen begrenset seg til et og annet «ja» og «ha» og «sier du det», men da vi kom tilbake en times tid senere, sa han: Jaggu godt å få prata litt.

Det rare som skjedde, eller inntraff, den kvelden var ikke at jeg gikk tur med en fremmed mann, men at det etter turen sto helt klart for meg hvordan Karthago-boka skulle skrives og komponeres. Jeg hadde jo han elektrikeren med prolaps. Jeg skulle bare la skravla hans gå, la han snakke som turkameraten min hadde snakket, åpne opp for alle mulige innfall og utfall, digresjoner, og hele tiden være bevisst på at alt han sa skulle peke mot det han snakket om, ut mot verden, selvfølgelig skulle det det, men like selvfølgelig skulle det også peke tilbake på han selv.

Uten gråtoner i språket

Den første setningen i romanen er kurant nok, men allerede her er det hint om at Krister Larsen kan ha en hang til overdrivelser. «Jeg måtte slutte som elektriker på grunn av prolapser i ryggen.» Han nøyer seg ikke med en prolaps, det er prolapser. Det ble tidlig klart for meg at Krister Larsen skulle være et sant barn av Drammen, en mann som ikke opererer med gråtonene i språket, men som flesker til, for hvis noen opplever et eller annet litt leit i Drammen, er det helt tragisk, og hvis noe går sånn passe ok, er det helt suverent.

Setning to er fra en norsklærers synspunkt et mareritt, men det er her fortellerstemmen og Krister Larsen som type ble tydelig for meg: «Når man må bruke korsett på jobb etter årevis med skruing i ukurante stillinger, rett og slett korsett, tilbake til middelalderen, det går til et visst punkt og så går det ikke lenger.» Logikken i denne setningen er tilsynelatende noe lurvete, men tanken var at setningen skulle vise fram en talestrøm, hvordan en bevissthet assosierer, jamfør «tilbake til middelalderen» som er hans assosiasjon til «korsett». Senere i boka er det enda klarere eksempler på anakolutter, altså setninger som ikke har en grammatisk sammenheng, hvor det som sørger for sammenhengen, er Krister Larsens bevissthet.

«Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog …» Denne formen for gjentakelse opptrer flere ganger på første side, og intensjonen er også her å gi skinn av en slags muntlighet.

Den siste setningen på den første siden er i likhet med korsett/middelalder-setningen en grammatisk knotete setning, hvis innebygde logikk peker mot den som snakker: «Faktum syntes jeg synd på Magomed, og da han fikk forespørselen, jeg spurte om han kunne tenke seg å bygge en pergola for oss, for Marianne og meg, og fader som han lyste opp.» Dette er samtidig det første tilfellet av ordet «faktum» som Krister Larsen bruker en del, og som er ment å vise fram hans idiosynkratiske måte å snakke på. Et annet muntlig element er overgangene mellom «da han fikk forespørselen», «jeg spurte», «og fader som han lyste opp». Leddet som starter med «da», får altså ingen naturlig avslutning; det er det «jeg spurte»-leddet som får.

Jeg kvier meg litt for å snakke om stemme, om Krister Larsens stemme. Mye fordi det å lage en fortellerstemme er et slags billig triks for å få sympati hos lesere og anmeldere. Dette er også en av grunnene til at jeg ikke har ønsket å gjøre han mildere, vennligere, mer inderlig, glad i country eller dyr eller hva som helst, utstyre han med en grusom mor eller far, et eller annet som skal sjarmere han inn på leseren. Jeg ønsket å la han snakke fritt, det vil si at jeg som forfatter ikke skulle sikre meg ved å ta forbehold som viste at jeg ikke nødvendigvis har de samme synspunktene som Krister Larsen har. Dels fordi jeg syns det er feigt å sikre seg på det viset, dels fordi det hadde vært et brudd mot den muntlige illusjonen og Krister Larsens enetale.

Andre setning på side 2 er også kronglete: «Magomed var møbelsnekker fra hjemlandet, jeg hadde sett noen av arbeidene hans, ornamenteringer fra bysantinsk tid omtrent, møbelsnekker fra Tsjetsjenia, og så fikk han aller nådigst jobbe et par kvelder i uka på lageret til et trelastfirma.» Det viktigste i denne setningen er for meg ordene «ornamenteringer» og «bysantinsk». Språket til en romanperson må sannsynliggjøres. Hvor har han alle ordene sine fra? Krister Larsen er altså elektriker, han har jobbet som dørvakt, han har sittet inne for vold, gått på aggresjonsmestringskurs i fengselet, og av kurslederen fikk han ei bok om hjernen som han har lest med interesse. Allerede fra disse erfaringene kan jeg gi han mye språk. Han kan snakke om letti­klammer, elendige svakstrømmontører, men også om dobbellesjon som var skaden han påførte voldsofferet, og han kan snakke om nevrotransmitter og cortex som han har lært i boka om hjernen. I tillegg hører han mye på radio og er interessert i hva som rører seg i samfunnet, i politikk, i historie, noe som sannsynliggjør at han kan slå om seg med for eksempel et ord som bysantinsk.

Hverdagsretorikken

I den grad jeg har gjort research til denne boka, har feltarbeidet i all hovedsak foregått på et kjellergym i utkanten av Drammen. Det passer bra siden det er der jeg har det meste av mitt sosiale liv. Mange ord og vendinger har jeg fra gymmet. Det er et trygt sted hvor de fleste snakker fritt, det er stort spenn i samtalene, fra høyt til lavt, fra spøk til alvor, og etter at jeg begynte å vanke på gymmet, har jeg blitt enda mer klar over hvor språkbevisste folk faktisk er. For eksempel: Når Pettersen kommer inn på gymmet og nesten uten innledning begynner å snakke om Vladimir Putin, er det neppe tilfeldig. Når han sier, «er det ikke mulig å få invitert han Putin på et statsbesøk, så vi kan få klint’n nedpå», så er det fordi han allerede har et slags sluttpoeng klart, for jeg tror ikke det er improvisert i øyeblikket når Pettersen fortsetter med: «Du veit hvorfor han alltid sitter oppå en hest? Han er så liten at det lukter fotsvette av huet hans.» Jeg har en mistanke om at Pettersen har sittet i bilen på vei til trening og forberedt hva han skal si, kanskje har han hørt noe om Putin på radioen, og han vet at kommentaren om fotsvette, den har han fått bra respons på tidligere; folk har sagt at han Pettersen, han kan virkelig få sagt det. I romanen står det: «Gunnar Bakken jobber på Toyota. Han jobba på Ford før, men etter at han konverterte til japanesera, er Toyota det eneste salig­gjørende, og en mer påståelig mann enn Gunnar Bakken, det har i hvert fall aldri jeg møtt, men det er selvfølgelig kompensering, der i gården er det også fullt av komplekser, han er så liten at det lukter fotsvette av huet hans.»

Jeg har blitt spurt en del ganger om hva romanen handler om, for ingen er interessert i hvordan og hvorfor, bare hva, men til spørsmålet om hva den handler om, har jeg sagt at den handler om språk, om den hverdagsretorikken vi alle bruker for å briske oss eller få sympati, gi uttrykk for motstand, for kjærlighet.

På side 1 står det « … fader som han lyste opp». På side 2: «Det hagla fader meg, fader meg hagla med anklager fra den øverste ledelsen …» Dette er også en del av Krister Larsens idiosynkratiske språkbruk. Det er mange forekomster av fader og fader meg i boka, samt ordet «apropos» som Krister Larsen bruker når han tar opp tråden fra noe han nettopp har fortalt om, men som også kan peke tilbake på noe han var innom mange sider tidligere. Ordet «nemligen», som står litt lenger ned på side 2, skal også illudere en personlig måte å snakke på: «Det pressa seg fram etter en tur til Roma, en ovalweekend i påsken, vi spiste nemligen på en restaurant som het La Pergola der nede.» Han bruker lignende ord senere i romanen, for eksempel «åpenbarligen», «bokstavligen» og «storligen», igjen en muntlig vending jeg har hørt mange ganger. Det er verdt å nevne at det ikke er snakk om en oval weekend i to ord, men ovalweekend i ett ord, samt at «speller» på side 3, i «ei speller ny skinnjakke», er drammensdialekt for «splitter».

Et annet grep som hermer hvordan folk snakker, men som også er tenkt å skulle gjøre noe med setningsrytmen, er leddene hvor subjekt og verbal bytter plass mot hva som er riktig i skrift. «Når man har vært gift i over femten år, det ville være et under om det ikke oppsto litt slitasje …» Dette er igjen Krister Larsens måte å føre ordet på, og det kan kanskje gi assosiasjoner til kebabnorsk, men er noe jeg hører ofte fra folk som lang ifra snakker kebabnorsk, inkludert meg selv, og jeg har lagt merke til at jeg bruker det når jeg skal ta ny sats, vektlegge det neste som kommer i setningen.

Som plomma

Det var få anmeldere som sa noe særlig vettugt om språket i romanen, med et par svært hederlige unntak, men de fleste fikk med seg de amputerte ordtakene, som «der traff du spikeren», «det var dråpa», «det fikk begeret». Nå er det ikke sånn at jeg har sittet og funnet på alle disse halvkveda ordtakene. Jeg har kun brukt varianter som jeg har hørt, som naboen min som ikke ville ta parti i en nabolagskonflikt og sa hun var redd for å havne mellom barken. Dette blir synsing, men jeg tror at grunnen til at vi gjør dette, som når Krister Larsen sier at de «hadde det som plomma i Roma», er en form for innforståtthet, det er ingen vits å fullføre ordtaket, eventuelt er vi selv usikre på fortsettelsen. Min personlige favoritt er nok varianten av «å sluke kameler». Opphavsmannen er den selvsamme fyren som jeg gikk tur med under taekwondo-trening, og jeg syns han oppviser stor språklig kraft og kreativitet når han skal si noe om jobben med å inngå ekteskapelige kompromisser: «Man må ta en pukkel hver for å komme til halen.»

Med unntak av det siste eksempelet, sies det jo mindre enn det som trengs i de amputerte ordtakene. En annen muntlig markør jeg har brukt, er det motsatte, hvor Krister Larsen køler på med flere ord enn strengt tatt nødvendig:

Om slyngplantene kona ønsker å ha hengende fra pergolaen: «Klematis, hortensia, klamydia, god jul og halleluja.»

Om fastlegens undersøkelse av prolapsene: «… han rekvirerte røntgen og CT og MR og hele galleriet …»

Etter «Vi hadde det som plomma i Roma» står det: «Symbiotiske, som det heter.» Hvorfor vi bruker frasen «som det heter» kan, etter min mening, signalisere helt forskjellige ting. Enten kan det være et ord vi er litt usikre på, gjerne et fremmedord. Eller det kan være et ord vi er stolte over at vi har i vokabularet og som vi vil briefe med, også gjerne et fremmedord. Eller det kan være et ord vi helst ikke tar i vår munn, og da markerer «som det heter» en slags ironi.

Alt inkludert

Noen har spurt meg om hvordan jeg tenker at romanen bør leses. Som oftest tror jeg det er folk som ikke har fullført lesningen, som har blitt lei av Krister Larsens enetale, eller som har mislikt at det ikke er en tradisjonell rettlinjet fortelling. Til dem har jeg sagt at de kan forestille seg at de er på all inclusive i et eller annet sydenland, og at de den første dagen treffer på en fyr ved hotell­bassenget. En pratsom fyr som forteller om livet sitt. Dagen etter setter han seg ved siden av deg da også. Og han fortsetter å prate. Sånn går feriedagene. Hver dag møter du fyren. Men det er ikke sikkert at han plukker opp tråden fra der han avsluttet dagen før. Langt ifra. Men du merker at noen av historiene han forteller, får en fortsettelse noen dager seinere. Andre blir bare hengende, de får ingen naturlig fortsettelse, noe må du gjette deg til. Men det er stort sett han som er helten i sin egen framstilling. Du tenker kanskje at kona hans hadde fortalt en ganske annen versjon. Du merker at han motsier seg selv. Det han omtalte i rosende ordelag en dag, er noe forbanna drit en annen dag. Og alt går faktisk ikke opp til slutt.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 12.17
PLOMMA I ROMA: I 2011 visste Kyrre Andreassen bare at den neste boka hans skulle begynne med en diskusjon om en pergola i hagen.ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA