Lørdag 13. oktober 2018 Essay

Svenske tilstander: Den skandinaviske skrekklitteraturen tar temperaturen på folkhemmet.

OVER GRENSEN

OUTSIDERNES PARTI: I John Ajvide Lindqvists roman «Låt den rätte komma in» er monsteret redningen fra hverdagen. Boka ble filmatisert i 2008. FOTO: FRA FILMEN/MAGNOLIA PICTURES

Det sies iblant at fjernsynsseriene er de nye romanene. Innen TV-mediet har nordic noir lenge vært en sikker vinneroppskrift. For mange utlendinger er nok serier som «Broen» og «Forbrydelsen» fascinerende innblikk i den skandinaviske velferdsmodellen, akkurat når den er på sitt mest sårbare; når understrømmene kommer opp til overflaten, og spenningene i samfunnet viser seg.

Den samme suksessformelen finner vi innen kriminallitteraturen, med Jo Nesbø og Stieg Larsson som internasjonale bestselgere med bemerkelsesverdig suksess. Også her er premisset at det finnes en betennelse i selve samfunnsstrukturen, en skyggeverden som fra tid til annen siver ut i den trygge virkeligheten. Samtidig går bøkene deres inn i en hardkokt etterforsker-tradisjon med en utpreget nordisk tvist, som vi finner allerede i bøkene til Sjöwall & Wahlöö fra 1960-tallet.

Men kanskje har også skyggeverdenen sin skyggeverden? Om nordic noir, definert som både kriminalbøker og thriller-serier, har en rar, liten kusine, finner vi henne i den nordiske skrekklitteraturen. Hun er blek, med ravnsvart hår, og holder seg helst for seg selv. Hun går med gensere med lange ermer, og stenger døren til rommet sitt. Foreldrene nøler litt før de banker på.

SKANDINAVISK SKREKK- LITTERATUR

Innenfor tv-mediet og kriminallitteraturen har «Nordic noir»-sjangeren blitt et internasjonalt, populært fenomen.

«Nordic noir» har en slektning i den skandinaviske skrekklitteraturen, som også gir innblikk i understrømmene i det skandinaviske velferdssamfunnet.

• I dette essayet skriver Arvid Skancke-Knutsen om de svenske forfatterne John Ajvide Lindqvist og Anders Fager, to av de fremste innenfor skrekksjangeren i Sverige.

Lindqvist og Fager skriver begge ubehagelige horror-historier om folkhemmet, innenfor underholdningslitteraturens rammer.

Arvid Skancke-Knutsen er forfatter og kritiker i Musikkmagasinet. Siste bok er «Quart – Frihetens øyeblikk» (Falck Forlag, 2016).

Stephen King på svensk

Den mest kjente skrekkforfatteren i Skandinavia er nok John Ajvide Lindqvist. Han debuterte som romanforfatter med «Låt den rätte komma in» i 2004. Senere har det blitt ytterligere seks romaner, pluss flere novellesamlinger, skuespill og radioprogram. I flere av bøkene har han brukt elementer fra sin egen oppvekst i Blackeberg, en forstad i Stockholm.

Lindqvist har fortalt at han ble mobbet som ung, i likhet med tolv år gamle Oskar i «Låt den rätte komma in». Boken er en skrekkberetning, men går samtidig inn i den lange rekken av finstemte portretter av barn og unge i svensk litteratur. Oskar blir reddet av monsteret i historien, men må samtidig binde seg til det. Det virkelige monsteret er uansett hverdagen, den blytunge virkeligheten med hån-ordene og plagingen. Lindqvist tar fra første stund parti for outsiderne – de som faller utenfor, og som bit for bit fratas menneskeverdet sitt. Det blir et gjennomgangstema i mange av bøkene hans, og danner bakgrunnen for den senere trilogien «Platserna».

Lindqvist er i dag en fremgangsrik forfatter, som er utgitt i mer enn 30 land. Flere av bøkene og fortellingene hans er blitt filmet, ikke minst debutromanen, som har havnet på kinolerretet i både svensk og amerikansk utgave. I høst kommer nok en film, «Gräns», som er basert på åpningsnovellen i samlingen «Pappersväggar» (2006). Den har alt vunnet hovedprisen i sideprogrammet Un Certain Regard under filmfestivalen i Cannes, og er valgt ut som Sveriges kandidat til Oscar-utdelingen.

Lengten etter fellesskap

Hovedpersonen i «Gräns» er en kvinnelig tollbetjent, med en nesten uforklarlig evne til å avsløre smuglere og ulovlige substanser. Hun er satt til å vokte grensen og beskytte storsamfunnet. Men snart forstår vi at hun selv hører hjemme på den andre siden av grensen, der veggene mellom virkeligheten og avgrunnen er papirtynne. «Hinnorna som skiljer oss från vansinnet, fallet, monstren är så tunna. Pappersväggar, bara», skriver Lindqvist i forordet til boken. Dét er en innsikt han stadig vender tilbake til i forfatterskapet. I mange av de beste fortellingene tar han utgangspunkt i den svenske hyggen, og snur den om til det motsatte. Det kan være drømmen om en liten stuga på landet, der noe gjemmer seg i kjelleren. Eller den idylliske skjærgården, som blir hjemsøkt av skikkelser som kretser rundt i det svarte vannet. Det kan være Allsång på Skansen, som i «Lilla stjärna» (2010) – en av de mørkeste, tristeste og mest realistiske beretningene Lindqvist har skrevet. Og det kan være det svenske byråkratiet, selve ryggraden i folkhemmet, som viser seg som monsteret. Som i romanen «Hanteringen av odöda», der en hetebølge over Stockholm fører til at nylig avdøde våkner opp igjen. Den kan leses som en begavet spenningsbok, som en bitende sosial satire – eller som en historie om en kjærlighet så sterk at selv ikke døden kan sette en stopper for den.

Antakelig er det her et sted at den skandinaviske skrekken oppstår. Når foreldre ikke lenger kan beskytte barna sine, når samfunnet blir en marerittaktig labyrint, når utstøtelsen og overgrepene setter for dype spor til at de kan leges. Horror-litteraturen handler om sprekken i tilværelsen, om skåret i virkeligheten. Om det svarte lyset som siver inn, mens det dirrer under huset. I bind to av «Platserna»-trilogien, «Rörelsen – den andra platsen» (2015), skriver Lindqvist seg selv inn i fortellingen, i en historie som kulminerer med drapet på Olof Palme i 1986. Den slutter med setningen: «Det var vår längtan efter gemenskap som bar fram Olof Palme och det var också den som dödade honom.» Da nærmer man seg noe av essensen i nordiske traumer og ubehag. Men fremdeles innenfor rammene av underholdningslitteratur, noe Lindqvist sikkert selv ville ha understreket. Han er snart aktuell med ny bok, der han tar for seg skrekklitteraturen og skrivekunsten. «Misslyckas igen, misslyckas bättre» er den beskjedne tittelen, for øvrig lånt fra Samuel Beckett.

Som mange andre skrekkforfattere benytter Lindqvist seg av en etablert mytologi, om det nå handler om vampyrer, zombier eller troll. Men han gjør sine egne vrier, og setter dem inn i en svensk og skandinavisk virkelighet. Historiene handler om vanlige mennesker som reagerer på uvanlige situasjoner, som handler realistisk i en urealistisk setting.

Svenska kulter

Lindqvist er nok den skandinaviske skrekklitteraturens lilla stjärna, men han er ikke alene. Et annet interessant forfatterskap finner vi hos Anders Fager, som debuterte med «Svenska kulter» i 2009. De to oppviser en del felles trekk, blant annet ved å legge inn referanser til musikk og populærkultur i bøkene sine. To av romanene til Fager, «Jag såg henne idag i receptionen» (2012) og «En Man av Stil och Smak» (2014) nikker begge til Rolling Stones i titlene, akkurat som debutromanen til Lindqvist var en parafrase over Morrissey-låten ‘Let The Right One Slip In’.

Også bøkene og historiene til Fager er gjennomsyret av realisme, og ofte et resultat av nitid forarbeid. Men premissene er nok en gang vridd, der en helt annen virkelighet befinner seg rett bortenfor hverdagen – om den foregår under felttog på 1700-tallet eller i vår egen tid. Fager er inspirert av Cthulhu-mytologien til den amerikanske forfatteren H.P. Lovecraft, og benytter seg ofte av et persongalleri som går igjen fra bok til bok. Han er mer hardkokt, og skriver på en fortettet måte, som iblant kan lede tankene til forfattere som James Ellroy. Og han kan slå hull i virkeligheten med en kraft som få andre forfattere i Norden matcher, uansett sjanger.

Både Lindqvist og Fager har eksperimentert med formspråket i sine nyeste bøker. Lindqvist nærmer seg den tradisjonelle kriminalhistorien i «X – den sista platsen» (2017), mens Fager legger dynamitt under hele arken i «För gudinnan: en romans» (2017). Her er hovedpersonene selv en slags guder, samtidig som tid og rom bryter sammen. Viktorianske besteborgere og romerske soldater går side om side i Londons gater, mens søkelysene på himmelen speider etter tyske bombefly til lyden av dunkende disco-musikk fra nattklubbene. Resultatet blir et slags litterært og strukturmessig delirium.

Erotisk og nevrotisk

Om du skal lese Anders Fager – og det synes jeg nok du bør – kan det være like godt å starte med den massive novellesamlingen «Samlade svenska kulter» (2011), som også samler bøkene «Artsöverskridande förbindelser» og «Du kan inte leva». Her trekker han opp de store linjene for sitt egenrådige univers, der enkelte mindre tekster, kalt «fragmenter», er med på å knytte historiene og personene sammen. Samtidig inneholder den noen av de beste spenningsnovellene som er skrevet i Skandinavia i nyere tid, der det groteske og det mardrøm-aktige, det erotiske og det nevrotiske, driver fortellingene videre.

Fager har ennå ikke blitt oversatt til norsk, men opplever blant annet en stadig økende interesse i Frankrike. Han er kanskje for spesiell for en del lesere, men har et driv, en temperatur og en fantasirikdom som definitivt kvalifiserer ham som kult-forfatter. I USA er han snart aktuell med «For the love of goddess», mens den nye romanen «Krig! Barn!» kommer ut i Sverige til våren.

Papirvegger

Da André Bjerke i 1978 satte sammen antologien «Drømmen, draugen og dauingen: grøssere og selsomme historier i norsk prosa», måtte han innrømme at det hadde vært langt mellom gode kandidater til samlingen. Det er egentlig ganske pussig, med tanke på hvor frodig norsk folketro har vært, rikdommen i den norrøne mytologien og det iboende mørket i den hjemlige naturen. De norske horror-historiene lar enda vente på seg, med unntak av noen spredte tilløp her og der. Og det til tross for populariteten som både fantasy-bøker og blodstenkte thrillere nyter her hjemme.

På svensk Wikipedia finnes en egen side om svenske skrekkforfattere. Den er heller ikke spesielt omfangsrik, og teller ni navn ved siden av Lindqvist og Fager. Alle forfatterne er relativt unge, født mellom 1963 og 1981, og har gjerne gitt ut bøkene sine på mindre forlag. Flere av dem skriver også innenfor fantasy-sjangeren. Ellers har Sverige nokså lange tradisjoner innen den fantastiske litteraturen, med gotiske fantasier som Aurora Ljungstedts «Hin Ondes hus» fra 1853, og Viktor Rydbergs «Wampyren» fra 1848. Også forfattere som Selma Lagerlöf og August Strindberg benyttet seg av skrekkelementer i flere av sine bøker og tekster. Den kanskje første skrekkfortellingen i svensk litteratur heter interessant nok ‘Samwetets fantasi’, og er fra 1822.

Samvittighetens fantasi. Det er noe vi finner nok av hos John Ajvide Lindqvists skikkelser. Og kanskje aldri mer markant enn i «Människohamn» (2008), den nesten knusende vakre beretningen om en fars kjærlighet til sin datter. Også «Människohamn» er en skrekkroman. Men først og fremst er det en fortelling om familiebånd og kjærlighet, og om å tro så sterkt at man våger det umulige.

Det er en historie om å elske hverandre, mens det fremdeles er tid. Fordi kreftene i naturen, og kreftene i vår egen natur, når som helst kan snu seg mot oss. Og blåse tvers gjennom papirveggene i boken om vårt liv.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 09.16