Lørdag 20. oktober 2018 Essay

Representasjon: Jonathan Evison og Willy Vlautin ­skriver bøker om dem som ikke finnes i bøkene.

DE SOM KLIPPER PLENEN

I MYLDERET: Mike Muñoz, hovedpersonen i Jonathan Evisons «Lawn Boy», vil skrive den store landscaping-romanen. FOTO: RUSSELL LEE, 1939/GET ARCHIVE

«Where were the books about me? Why shouldn’t I have a voice?» spør Mike Muñoz, den 22 år gamle meksikansk-amerikanske hovedpersonen i Jonathan Evisons nye roman, «Lawn Boy», som kom ut tidligere i år. Mike Muñoz bor på Bainbridge Island, Washington. Bainbridge hadde i 2010 rundt 23.000 innbyggere og ble i 2005 kåret av CNN og Money and Money magazine til det nest beste stedet å bo i USA.

Dette er ikke tilfellet for Mike og familien hans, men Mike Muñoz er ikke, for å bruke hans egne ord, «en klagende lønnsslave». Han elsker jobben sin som landscaper. Han er god – til og med genial – med både plenklipperen og hekksaksa. Han liker å se det umiddelbare resultatet av en nyklipt plen, en rett hekk eller stelte rododendroner, uten at han blir lyrisk: «I’m not gonna get all nuanced about the art of landscaping or start in with any of that navel-gazing philiosophical crap like they do in books», sier Mike – «it’s not a meta­phor for the human condition, it’s a fucking yard.»

EVISON OG VLAUTIN

Jonathan Evison (f. 1968) og Willy Vlautin (f. 1967) er amerikanske roman­forfattere, med fem utgivelser hver.

Evisons siste roman er «Lawn Boy» (Algonquin Books, 2018).

Vlautins siste roman er «Don’t Skip Out on Me» (Harper Perennial, 2018). To av Vlautins romaner er blitt filmatisert: «The Motel Life» i 2012 og «Lean on Pete» i 2017.

Jan Kristoffer Dale er forfatter. Han debuterte i 2016 med novellesamlingen «Arbeidsnever» (Kolon), som han ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Dette essayet er en forkortet versjon av et foredrag Dale holdt under Jernrosa-festivalen i Odda 5. mai i år.

En lesende landscaper

Vi merker sinnet hans tidlig i boka. Som femåring blir Mike og hans eldre bror etterlatt av faren hos en mor som må ha to jobber for å beholde leiligheten de leier på Suquamish-reservatet. Som Mike sier: «Du trenger ikke å være indianer for å bo på reservatet – alt du trenger er masse skrap i hagen». Da huseieren setter opp leia, blir den lille familien tvunget til å bo i morens gamle Astro-Van hvor de leser med lommelykt, fryser og spiser spagetti rett fra hermetikkboksen. Mike er takknemlig for skolen og biblioteket. Skolen er varm og han får gratis lunsj. Biblioteket er også varmt, og i tillegg er alle like på biblioteket – alt man trenger er et lånekort. Det er her Mike oppdager bøker. Han drømmer seg bort i romanene til Jack London, Jonathan Swift og Robert Louis Stevenson.

Mike jobber for et firma som utfører hagearbeid for rike forstadsmennesker på den andre siden av motorveien. Mike observerer at ingen der klipper sine egne plener, rengjør sine egne bassenger eller tømmer sine egne takrenner. Jonathan Evison har selv jobbet som landscaper, og i et intervju på podcasten «Who’s on Bainbridge» tidligere i år sa han at ingen ser på deg som en fagperson når du kommer for å klippe plenen deres. I tillegg til hagearbeidet ber de deg om å vaske bilen, bære ut søpla, rydde i garasjen eller plukke hundedritt fra plenen. Det er her det går galt for Mike. I pøsende regnvær prøver han å plukke opp etter Duke, en sanktbernhardshund på nesten hundre kilo, som tilhører den velstående McClure-familien. Mike får et raserianfall og sparker hundedritten opp på trappa til familien. De ringer inn en klage, og neste dag står Mike uten jobb.

Mike skammer seg. Familien står med bare én inntekt – morens – og Mike begynner å se etter nytt arbeid. Han prøver det meste – Subway, lagerjobber, til og med en journalistjobb. Gjennom hagearbeidet har Mike fått en idé om å skrive det han kaller «the great American landscaping novel». Han tråler biblioteket etter bøker han kan kjenne seg igjen i. Han vil ikke lenger drømme seg bort med «Ulvehunden» og «Når villdyret våkner». Han vil se seg sjøl i bøkene, men de bøkene lar vente på seg. I stedet finner han bøker skrevet av «rich kids»; «MFA-fiction», som Mike kaller det – Master of Fine Arts-litteratur, det vil si skriveskolelitteratur. Han føler stor distanse til både temaene og det pretensiøse språket i disse bøkene.

Faen ta Falkberget

Jeg har sjøl tenkt som Mike Muñoz. «Hvor er bøkene om meg»? Hvor kan jeg lese om familien min? Hvor er bøkene om de som droppa ut fra videregående og som må jobbe lagerjobber på korttidskontrakter for bemanningsbyråer? Hvor er bøkene om meg, broren min og vennene mine som ikke reiste til Oslo og Bergen like etter videregående for å studere, men som ble igjen i bygda, eller byen, der vi kom fra, og levde med usikkerhet og skam fordi vi ikke hadde levd opp til samfunnets forventninger?

Da jeg i fjor ble invitert til Lillehammer for å diskutere «arbeiderlitteratur» under Sigrid Undset-dagene, irriterte jeg meg over tittelen på paneldebatten: «An-Magritt, hvor ble det av deg i alt mylderet?» An-Magritt er hovedpersonen i Johan Falkbergets roman «Nattens brød», som kom ut i 1940. I «Lawn Boy» leter Mike som sagt etter bøker han kan kjenne seg igjen i, men bøkene han ender opp med, er alltid skrevet av «gamle døde menn» – eller «old geezers», som han kaller dem. Den lokale bibliotekaren anbefaler blant annet «The Octopus» av Frank Norris, som handler om hvete­industrien i California. Frank Norris ble født i 1870 og skrev naturalistiske romaner om undertrykkelse, fattigdom og korrupsjon. Mike liker boka – for den gjør ham forbanna. «It made me want to put a brick through a window», forklarer han til bibliotekaren, som i gjengjeld gir Mike et eksemplar av Upton Sinclairs «The Jungle». «The Jungle» kom ut i 1906 og beskriver de harde forholdene immigranter jobbet under blant annet i Chicago. På et tidspunkt leser Mike også «Sult» av Knut Hamsun, men han er ikke imponert:

On the bus ride back, wincing through my toothache, I read a half chapter of Knut Hamsuns’s «Hunger», and I’ll be honest, ravenous as I was, I didn’t really buy the conceit of the whole thing. First of all, the hungry people I knew weren’t bandying on about philosophy all the time. They talked about cheeseburgers, if anything. Also, they tended to look for jobs instead of wandering around refusing help. The guy in the book was basically kind of a pretentious bum.

Lista med døde hvite menn som skriver om arbeid, slit, fattigdom og undertrykkelse, er lang, og som Mike selv påpeker, har ikke stort forandra seg. Da Mike åpner «The Jungle» av Sinclair og leser om Jurgis og familien hans, tenker han: «Poor Jurgis couldn’t get a break. It was one indignity after another, and they were all more or less familiar. Poverty, injustice. The Man». Mike oppsummerer at hvis man hadde fjernet alle de rare navnene, så kunne boka ha vært hans liv.

Da jeg satt på Lillehammer i fjor, måtte jeg minne meg sjøl på at min inngang til litteratur hadde vært John Steinbecks «Vredens Druer» fra 1939. Da jeg jobba på bryggeriet i Arendal, leste jeg boka igjen, og jeg tenkte det samme som Mike. Vi hadde ingen Tom Joad på tapperiet vi jobba på, men jeg og de andre vikarene så derimot nok kynisme og grådighet. Den samme kynismen som Joad-familien og de andre arbeiderne så i Steinbecks roman.

Ikke stort har forandra seg i den store sammenhengen, men et øyeblikk på Lillehammer hadde jeg Mikes reaksjon. Jeg vil for faen ikke sitte der og prate om Falkberget. «Hvorfor må vi alltid se oss tilbake», tenkte jeg. Hvorfor må alltid disse diskusjonene få et historisk slør? Hvorfor snakker vi alltid om Falkberget og Uppdal? Vi kan nevne flere romaner, novelle- og diktsamlinger fra de siste tre-fire åra som tar opp forskjellssamfunnet Norge og andre politiske temaer, men vanligvis blir det skrevet om og snakka om helt andre ting enn arbeid og arbeidsliv i forbindelse med norsk samtids­litteratur.

Det er mitt inntrykk at det i USA har vært en større tradisjon for å ta opp temaer som fattigdom og utenforskap i litteraturen, men da jeg tok kontakt med Jonathan Evison på Facebook for å spørre hva han mente om det litterære klimaet i USA for å beskrive arbeid og arbeidsfolk, svarte han at «populistisk fiksjon», som han kaller det, døde i USA på midten av 1920-tallet sammen med arbeiderbevegelsen. Han peker på MFA-programmer og at de fleste unge forfattere i USA tilhører middelklassen og ikke har videre erfaring med fysisk arbeid. Jonathan Evison tok ikke den akademiske ruta. Han underviser ikke og har bare så vidt vært innom college. I stedet har han jobba siden han var tretten år. Han har gjort det meste: telefonsalg, planta trær, vært hjelpepleier og så videre. En av forfatterne som har inspirert Evison mest, er Charles Dickens – som ifølge Evison «redda oss fra den viktorianske romanen».

Uten tro på seg sjøl

At vi skulle få enda en roman, om enda en minoritetsgutt, fra en amerikansk forfatter i 2018 er nok et sammentreff, men det virker også passende sett i sammenheng med det politiske klimaet. I romanen, «Don’t Skip Out on Me», skriver Willy Vlautin om Horace Hopper, som bor og jobber for ekte­paret Reece i Tonapah, Nevada. Horace er halvt Paiute-indianer og før han ble sendt for å bo med ekteparet Reece, var han etterlatt hos sin rasistiske bestemor, som ikke en gang lot ham dele toalett eller dusj med henne. Horace identifiserer seg ikke som hvit amerikaner, men heller ikke som indianer. Hans store drøm er å gjenoppfinne seg sjøl som «Hector Hidalgo», som han synes høres tøffere ut en Horace. Horaces store forbilder er nemlig meksikanske boksere. Han vil ha respekt og kjærlighet. Han vil være en champion.

For ekteparet Reece er han god nok. De setter pris på innsatsen hans, og de vil til og med at han skal ta over saueranchen, men det er ikke nok. Horace har mista troa på seg sjøl. Han må bevise at han er noe, mest av alt for seg sjøl, og flytter fra saueranchen til Tuscon for å realisere boksedrømmen. Er det i det hele tatt mulig? Kan Horace – som får panikk i ringen under angrep – klare å bli en champion? «Don’t Skip Out on Me» er en rørende og brutal roman, ikke først og fremst om klasse, men om å ikke føle seg god nok, og om kjærlighet som kommer alt for seint.

Willy Vlautin har sjøl vokst opp i Nevada. Akkurat som Evison vokste han opp med en hardtarbeidende alenemor – faren var ute av bildet, og som barn flykta Vlautin inn i bøker og plater. Han skrev i årevis uten å vise romanene sine til noen, og bare etter at han oppnådde suksess med det alternative rockebandet Richmond Fontaine, spurte en litterær agent om han hadde vurdert å skrive en roman. Vlautin hadde alt skrevet mange. «Jeg skrev dem for meg sjøl», har han uttalt. Han ville ikke vise dem fram fordi han var redd for at tilbakemeldingen skulle bli at han ikke hadde noe å komme med, men nå har det blitt fem bøker siden debuten «The Motel Life» i 2006.

Evison har sagt at Vlautin skriver om de traumatiserte og marginaliserte med en sjenerøsitet som stort sett er reservert for helgener. Siden debuten i 2012 har Vlautin fokusert på å beskrive livet til mennesker som lever under, eller like over, fattigdomsgrensa i den vestlige delen av USA der han vokste opp, eller i The Pacific Northwest, der han nå bor. I likhet med Evison tok ikke Vlautin den akademiske ruta. Han tok aldri en MFA i creative writing, i stedet kjørte han truck og malte hus.

Å forklare det ‘uforklarlige’

Evison og Vlautin er to amerikanske stemmer som forteller om det Amerika mange ble minnet på at eksisterte etter presidentvalget i USA i 2016. Valget overraska mange, inkludert USA-ekspertene. I dagene som fulgte valget, viste blant annet Aftenposten til grafer som skulle «forklarte det uforklarlige». Trump hadde klart å engasjere velgere i Rustbeltet. Velgerne ville ha den forandringen Obama lovet dem åtte år tidligere, men som aldri kom, og Trump vant stort i statene Michigan, Wisconsin, Pennsylvania og Ohio. Grafer gir kanskje svar, men er ikke også svarene å finne i litteraturen?

De marginalisertes stemmer ble hørt under det amerikanske presidentvalget i 2016, og det ble rettet et fokus mot den amerikanske underklassen. Middelklassemennesker i USA, Europa og Skandinavia vendte seg mot bøker som «Hillbilly Elegy» av J.D. Vance og «White Trash» av Nancy Isenberg for å forstå Trumps velgere. Livene deres. De kunne like godt ha lest Jonathan Evison eller Willy Vlautin. Begge ser nødvendigheten av at mennesker kan se seg selv representert – også i kunsten. De har skrevet til sammen ti romaner som alle tar for seg temaer som klasse, utenforskap, fattigdom og overlevelse. De vet hvordan det er å ikke passe inn. De har erfaring fra arbeidslivet, og de har begge sett mødrene ha to jobber for at familiene deres ikke skal gå under. Karakterene i de siste bøkene deres, Mike Muñoz og Horace Hooper, er unge menn uten identitet. Mike ser på seg sjøl som en kasteball – en slave i et system som er bygget for og av de rike, og han er lei av å ikke kunne gjøre arbeidet på sine premisser. For Horace går det dypere. Han vil ikke være den han er, og begynner å bygge seg sjøl opp fra bunnen av. De leter begge etter kjærlighet, etter noe bedre.

Vaktmesteren som helt

Evison og Vlautin kan begge nå livnære seg av kunsten. De maler ikke lenger hus eller klipper plenene til andre, men de har vært der, og rapportene deres er både viktige og sterke. I et intervju med The Irish Times tidligere i år sa Vlautin: «Jeg har aldri forstått hvorfor ikke personen som sitter i kassa på dagligvarebutikken kan være en helt. Hvorfor kan ikke vaktmesteren være en helt for en gangs skyld? Hvorfor ikke husmaleren? Det har alltid vært mitt fokus, ofte av egoistiske grunner. For å finne trøst har jeg lett etter bøker der forfatteren sier: ‘Hei, det er ok hvis du jobber på et lager’. Jeg har brukt livet på å finne disse bøkene og på å skrive dem.»

Bøkene til Vlautin og Evison gir oss moderne beskrivelser av amerikansk underklasseliv. De er de bøkene Mike Muñoz leter etter og ikke finner, men kanskje en ung person som ligner på Mike eller Horace, kan finne «Lawn Boy» eller «Don’t Skip Out on Me» på biblio­teket, og føle seg litt mindre alene.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.23