Arbeiderlitteraturen fra USA kan skape gjenkjennelse hos noen, ny innsikt for andre.
Representasjon og fremmedhet
Et temanummer om amerikansk litteratur kan virke overflødig: Der litteratur fra så å si alle andre land har vanskeligheter med å bryte gjennom lydmuren i norsk forlagsverden og litterær offentlighet, så er det amerikanske representert i rikt monn, slik det også er innenfor de fleste andre felter i kulturlivet. Likevel er det min klare oppfatning at det finnes en bred og betydningsfull åre av amerikansk litteratur som vi sjelden ser i norske bokhandler: fortellingene fra arbeiderklassen.
Vi har fått Jan Kristoffer Dale – forfatteren av «Arbeidsnever» – til å velge ut et antall moderne høydepunkter fra denne tradisjonen, som han presenterer i dette nummeret. Dale bidrar i tillegg med et essay om forfatterne Jonathan Evison og Willy Vlautin, og dette essayet er sentrert omkring spørsmålet om representasjon: savnet av en litteratur man kan kjenne seg igjen i. Hvor er bøkene om dem som jobber på korttidskontrakter for bemanningsbyråer, spør Dale – hvor er bøkene om dem som lever med skam over ikke å levd opp til samfunnets forventninger? Dale forteller om bøkene om dem det vanligvis ikke skrives bøker om.
Ønsket om gjenkjennelse er også omdreiningspunkt for Hilde Rød-Larsens essay om den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout, som hun har oversatt tre titler av til norsk: den følelsen av samhørighet og fellesskap som litteraturen kan skape hos leseren. Og også Strouts bøker befinner seg i skjæringspunktet mellom arbeiderklassens synsvinkel og den klassereisendes blikk på verden.
Det er klart at et litteratursyn som framhever det motsatte, litteraturens annerledeshet, er like legitimt: synet på litteraturen som et sted der man møter det ukjente og fremmede, som gir oss andre perspektiver på tilværelsen. Like klart er det at disse to elementene – gjenkjennelsen og møtet med det fremmede – lever side om side i litteraturen: Slik hovedpersonen Mike i Evisons «Lawn Boy» føler seg fremmed overfor det han kaller skriveskolelitteratur – skrevet for rich kids – ville kanskje de mer privilegerte av oss møte det fremmede nettopp i de bøkene som tematiserer den verdenen Mike kjenner ut og inn.
Hvis det stemmer at den utdannede middelklassen er de mest ivrige leserne – noe det ikke er noen grunn til å tvile på – representerer arbeiderlitteraturen et fremmed, nytt blikk på verden det er all grunn til å framheve. Om arbeiderlitteraturen åpner døra til bøkenes verden for en som Mike, så er det enda bedre.
Da Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget i 2016, gikk journalister og kommentatorer ut av sitt gode skinn for å forsøke å forstå hvordan noe slikt kunne skje, forstå Trumps mystiske, eksotiske velgere. De kunne godt å ha vendt seg til skjønnlitteraturen, skriver Dale. Mange av miljøene som sluttet opp om Trump, finnes beskrevet der, og der kan man kanskje også skimte enkelte svar på hvorfor mange arbeiderklassevelgere vendte seg bort fra Det demokratiske partiet: Fordi partiet, heller ikke under Obama, brakte samfunnet de endringene det så sårt trengte – spesielt ikke de samfunnsklassene som strever med «utenforskap, fattigdom og overlevelse», som Dale skriver.
Ved en tilfeldighet avslutter Dale og Rød-Larsen sine ellers høyst ulike essay nesten likt: med å framheve litteratur som gir leseren følelsen av å være litt mindre alene i verden. Som redaktør har jeg ikke grepet inn; jeg tenker at det er en selvstendig litterær kvalitet som her blir understreket.
bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no
