Representasjon og fremmedhet

Et temanummer om amerikansk litteratur kan virke overflødig: Der litteratur fra så å si alle andre land har vanskeligheter med å bryte gjennom lydmuren i norsk forlagsverden og litterær offentlighet, så er det ­amerikanske representert i rikt monn, slik det også er innenfor de fleste andre felter i kulturlivet. Likevel er det min klare oppfatning at det finnes en bred og betydningsfull åre av amerikansk litteratur som vi sjelden ser i norske bokhandler: fortellingene fra arbeiderklassen.

Vi har fått Jan Kristoffer Dale – forfatteren av «Arbeids­never» – til å velge ut et antall moderne høydepunkter fra denne tradisjonen, som han presenterer i dette ­nummeret. Dale bidrar i tillegg med et essay om forfatterne ­Jonathan Evison og Willy Vlautin, og dette essayet er sentrert omkring spørsmålet om representasjon: savnet av en litteratur man kan kjenne seg igjen i. Hvor er bøkene om dem som jobber på korttidskontrakter for bemannings­byråer, spør Dale – hvor er bøkene om dem som lever med skam over ikke å levd opp til samfunnets forventninger? Dale forteller om bøkene om dem det vanligvis ikke skrives bøker om.

Ønsket om gjenkjennelse er også omdreiningspunkt for Hilde Rød-Larsens essay om den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout, som hun har oversatt tre titler av til norsk: den følelsen av samhørighet og fellesskap som litteraturen kan skape hos leseren. Og også Strouts bøker befinner seg i skjæringspunktet mellom arbeiderklassens synsvinkel og den klasse­reisendes blikk på verden.

Det er klart at et litteratursyn som framhever det motsatte, litteraturens annerledeshet, er like legitimt: synet på ­litteraturen som et sted der man møter det ukjente og fremmede, som gir oss andre perspektiver på tilværelsen. Like klart er det at disse to elementene – gjenkjennelsen og møtet med det fremmede – lever side om side i litteraturen: Slik hovedpersonen Mike i Evisons «Lawn Boy» føler seg fremmed overfor det han kaller skriveskolelitteratur – skrevet for rich kids – ville kanskje de mer privilegerte av oss møte det fremmede nettopp i de bøkene som tematiserer den verdenen Mike kjenner ut og inn.

Hvis det stemmer at den utdannede middelklassen er de mest ivrige leserne – noe det ikke er noen grunn til å tvile på – representerer arbeiderlitteraturen et fremmed, nytt blikk på verden det er all grunn til å framheve. Om arbeiderlitteraturen åpner døra til bøkenes verden for en som Mike, så er det enda bedre.

Da Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget i 2016, gikk journalister og kommentatorer ut av sitt gode skinn for å forsøke å forstå hvordan noe slikt kunne skje, forstå Trumps mystiske, eksotiske velgere. De kunne godt å ha vendt seg til skjønnlitteraturen, skriver Dale. Mange av miljøene som sluttet opp om Trump, finnes beskrevet der, og der kan man kanskje også skimte enkelte svar på hvorfor mange arbeiderklasse­velgere vendte seg bort fra Det demokratiske partiet: Fordi partiet, heller ikke under Obama, brakte samfunnet de endringene det så sårt trengte – spesielt ikke de samfunnsklassene som strever med «utenforskap, fattigdom og overlevelse», som Dale skriver.

Ved en tilfeldighet avslutter Dale og Rød-Larsen sine ellers høyst ulike essay nesten likt: med å framheve litteratur som gir leseren følelsen av å være litt mindre alene i verden. Som redaktør har jeg ikke grepet inn; jeg tenker at det er en selv­stendig litterær kvalitet som her blir understreket.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no