Lørdag 20. oktober 2018 Essay

Ensomhet: Elizabeth Strout ­skildrer livet i all sin inderlighet.

I noen øyeblikk er vi ikke alene

Klassebevisst: Elizabeth Strouts bøker utspiller seg i det hverdagslige livet. FOTO: LEONARDO CENDAMO

Vi sto på dekk på en av disse båtene som frakter menneskene til og fra øyene i Indre Oslofjord i sommer­månedene. Året var 1987. Hele klasse 7B var på tur, så vi var en skokk, det må vi ha vært, men jeg husker bare Silje. Silje og meg. Vi så en småbåt kantre, erindrer jeg svakt, men det kan ikke ha vært noen alvorlig ulykke, for gleden min ble ikke rokket ved, det husker jeg godt. Vi hadde gått på skole sammen i snart et år, men det var først denne dagen vi oppdaget hverandre, i løpet av en intens samtale på en strand i en liten vik på den lille øya Ildjernet, mens resten av klassen satt og spiste pizza i hytta oppi bakken bak oss. Og mens vi sto der på dekk og var på vei tilbake til byen, sang det inni meg.

Nå i ettertid vet jeg hvordan sangteksten lød: «Jeg er ikke alene, jeg er ikke alene, jeg er ikke alene.» Åh, uendelige glede og lettelse. Ikke at jeg var noe påfallende ensomt barn, men likevel: Følelsen av å virkelig, virkelig ikke være alene, av at en annen sjel stryker mot din, finnes det noe bedre? Livet mitt har i forbløffende grad, ser jeg nå, handlet om å jakte på denne følelsen, og å dvele ved den når den oppstår.

Og som jeg har dvelt i møtet med Elizabeth Strout! Som det har sunget.

ELIZABETH TROUT

Elizabeth Strout (f. 1956) er en amerikansk forfatter, kanskje mest kjent for boka «Olive Kitteridge», som hun vant Pulitzerprisen for i 2009, og som lå til grunn for tv-serien med samme navn fra 2014.

Flere av Strouts bøker ligger i grenselandet mellom novellesyklus og roman. Siste bok på norsk er «Hva som helst er mulig» (Forlaget Press, 2018).

En lengre versjon av dette essayet står på trykk i Vinduet 3/2018, som nylig er utkommet.

Hilde Rød-Larsen er oversetter og nestleder i Norsk oversetterforening. Hun har oversatt tre av Elizabeth Strouts bøker til norsk.

Alle disse strategiene

Denne verkingen etter å døyve følelsen av å være alene er det noe grunnleggende menneskelig ved. Men strategiene som benyttes, bevisst og ubevisst, i dette arbeidet, varierer fra menneske til menneske. Leser man Elizabeth Strouts bøker, får man innsikt i et mangslungent knippe av dem. For ensomhet er det bøtter og spann av i Strouts fortellinger; de er alle befolket av mennesker som føler seg alene, som av ulike grunner kjenner seg avsondret fra andre mennesker, som har en tomhet inni seg, og som utvikler mer eller mindre vellykkete måter å døyve denne ensomheten, fylle denne tomheten på.

Stort sett lever disse menneskene et ganske alminnelig hverdagsliv i en ganske alminnelig amerikansk småby, ofte i Maine, delstaten Strout selv kommer fra, men også i Illinois. I dette finner vi et slektskap med Alice Munro – en forfatter Strout ikke legger skjul på at hun setter høyt – og hennes noveller om småbylivet i Canada. I Strouts debutroman fra 1998, «Amy & Isabelle» (Random House), heter småbyen Shirley Falls. I et lite, avsidesliggende hus som ikke helt er plassert i den fine delen av byen, men ikke helt i den dårlige heller, bor femten år gamle Amy sammen med moren sin, Isabelle. Det er en kvelende het sommer en gang på sekstitallet, da elva som går gjennom byen, er som en «død, brun slange». Denne sommeren har det skjedd noe som skaper en tilsynelatende uopprettelig avstand mellom dem. Allerede før dette var de forresten også ensomme. Den keitete Amy med det vakre håret fordi hun ikke klarer å kople seg på skolekameratene. Den stramme Isabelle fordi hun føler seg hevet over de andre kontordamene på fabrikken hun jobber på, samtidig som hun ikke vinner innpass hos byens finere fruer. Alt savnet – og skammen, skjønner vi etter hvert – som rir moren, lindres med fantasiene som tilhører en årelang avstandsforelskelse, mens datteren finner åndelig trøst – og etter hvert kroppslig nærhet – hos engelsk­læreren sin.

«Amy & Isabelle» slår an en tone som finner gjenklang i bøkene Strout har utgitt siden. I «Olive Kitteridge» (Forlaget Press, 2015), som hun vant Pulitzerprisen for i 2009, og som er den første av de tre bøkene hennes som har kommet ut på norsk – i min oversettelse – sirkles tittelpersonen inn gjennom tretten novellistiske kapitler som i hovedsak er lagt til småbyen Crosby i Maine. I noen av dem er Olive – en pensjonert barneskolelærer – selv hovedpersonen, i andre ligger perspektivet hos mennesker som i ulik grad har berøring med henne. I motsetning til Isabelle har Olive en ektemann, men ensom er hun åkkesom, og denne ensomheten døyves ofte ved at hun propper seg med donuts, men også gjennom overraskende menneskemøter.

Som jeg husker det

Med «Jeg heter Lucy Barton» (Forlaget Press, 2017) tar Strouts forfatterskap tilsynelatende en ny vending: For første gang skriver hun i førsteperson, vi befinner oss i storbyen New York, og tittelpersonen er forfatter og dermed plassert i en kulturell middelklasse som står i kontrast til sjiktet de tidligere karakterene hennes beveger seg innenfor. Men åh, så ensom Lucy er, og oppveksten i småbyen Amgash i Illinois presser seg på. Et av sporene i boka utspiller seg i løpet av fem døgn, på et sykehus med utsikt til «Chrysler-bygningen, med dens geometriske lysprakt» fra sykesenga. Lucy ble opprinnelig innlagt med blindtarmsbetennelse, men det har oppstått komplikasjoner som medfører at hun må bli på sykehuset i ni uker. Hjemme er mann og to små døtre nødt til å klare seg uten henne. De har sjelden anledning til å komme på besøk, og Lucy savner dem desperat: «[…] hadde noen ant rekkevidden av ensomheten min, ville jeg ha blitt flau.» Redningen blir den snille legens daglige visitter og det overraskende besøket fra moren, som sitter ved Lucys fotende dag og natt i fem døgn. Dette besøket tvinger Lucy til å tenke tilbake på en barndom i åndelig, emosjonell og materiell fattigdom.

Romanen har flere tidsplan. Fortellerperspektivet ligger hos jeg-fortelleren Lucy tre tiår etter at sykehusoppholdet fant sted, men det er i stor grad tankene Lucy har mens hun er innlagt, det refereres til, som ofte går tilbake til barndommen. Til sammen muliggjør disse nivåene en utnyttelse av det The Guardians anmelder kaller «the benefit of hindsight and the unreliability of memory». Det er litterært potensial i både etterpåklokskap og hukommelsens upålitelighet. Dette siste blir brukt som et eksplisitt element i romanen, som er full av innskudd som «Sånn jeg husker det», «Jeg husker det som om» og «Sånn tenker i hvert fall jeg på det». Og Lucy Bartons innsikt i denne hukommelsens upålitelighet gjør henne paradoksalt nok til en forbløffende pålitelig forteller: Hun vet, og vi vet, at minnene hennes er redigerte og ufullstendige.

Indre jubel

Lucys hullete hukommelse danner dessuten et snedig bakteppe for Strouts neste og foreløpig siste utgivelse, «Hva som helst er mulig» (Forlaget Press, 2018). Gjennom ni kapitler, som også kan leses som selvstendige noveller, møter vi ulike innbyggere i Lucy Bartons fødeby. Alle har de utviklet strategier for å holde ut seg selv og det livet de befinner seg i: Charlie Macauley innleder et kjærlighetsforhold til en prostituert; Patty Nicely spiser; Mississippi Mary hører på Elvis; bed-and-breakfast-vertinnen Dottie finner livstrøsten i «mannen med den usigelige smerten» som leier seg inn hos henne en natt.

Alle disse karakterene har en slags forbindelse til Lucy, og på den måten korrigerer de og supplerer de den versjonen av livet hennes vi fikk i «Jeg heter Lucy Barton». Henne møter vi bare direkte i én av fortellingene, som skildres fra brorens perspektiv. Her forstår vi at vanskjøtselen Lucy og søsknene ble utsatt for, var av en langt mer alvorlig grad enn det vi fikk innblikk i under lesingen av «Jeg heter Lucy Barton».

«Hva som helst er mulig» fungerer både som en videreføring av og en kommentar til «Jeg heter Lucy Barton». Fordi vi får bruddstykker av Lucys historie sett fra andres synsvinkel, men også på grunn av en ekstra tvist: I «Hva som helst er mulig» spiller selve boka «Jeg heter Lucy Barton» en konkret rolle, som Lucys nyutgitte memoarer. Boka har fått plass i vindusutstillingen til den lokale bokhandelen i Amgash og leses av flere av karakterene. Slik får Strout illustrert hvordan lesing av bøker kan råde bot på ensomhet:

Nå, idet Patty svingte inn i oppkjørselen sin og så lysene hun hadde latt stå på, gikk det opp for henne at Lucy Bartons bok hadde skjønt henne. Det var det – boka hadde skjønt henne. Den søte smaken fra et gult sukkertøy var fortsatt i munnen hennes. Lucy Barton hadde hatt sin egen skam; jøsses, for en skam hun hadde. Og hun hadde løftet seg ut av det.

Den indre jubelen som kan oppstå som følge av en leseropplevelse, kan etter min erfaring ikke overvurderes. Den kan ha konsekvenser langt inn i det virkelige liv, akkurat sånn som Strout skildrer det. For Pattys lesing av Lucys bok gir ikke bare et ­øyeblikks lise, den betyr også avsparket for varige forandringer i hennes eget liv, slik Amys opplevelse av å dele et elsket dikt med læreren får høyst reelle konsekvenser. Åh!

Skrive sant og inderlig

Åh! Dem er det mange av i Strouts bøker. De «Knausgårdske åh-er», som jeg liker å tenke på dem som. For Strout er en forfatter jeg vil mene kan bekjenne seg til det Karl Ove Knausgård – i «Om våren» (2016) – omtaler som «inderlighetens overlegenhet». For Knausgård står det inderlige her som en kontrast til intellektuell innsikt, som han forteller at han allerede som ung begynte å tenke på som «ikke […] noe annet enn beskyttelse, mot det nakne livet». Strout får kommentert noe av det samme gjennom en karakter som dukker opp i «Jeg heter Lucy Barton»: forfatteren Sarah Payne, som Lucy går på skrivekurs hos, en forfatter en venn av Lucy mener skriver bøker som er skjemt av det han kaller en «bløt­aktig medlidenhet». Lucy er uenig: «Men jeg likte bøkene. Jeg liker forfattere som prøver å fortelle deg noe sannferdig.» En slik forfatter er det åpenbart at Strout selv er. Men der Knausgårds sannhetssøkende, inderlige litteratur karakteriseres ved en bevegelse mellom det cerebrale på den ene siden og det trivielle på den andre, holder Strout seg i det hverdagslige livet. I dette kan det trekkes paralleller til Alice Munro og hennes skildringer av hverdags­menneskenes stille dramatikk. Det er i det små Munros og Strouts karakterer opplever sine store øyeblikk.

Strout og klasse

Strout har sagt i et intervju at hun etter utgivelsen av «Amy & Isabelle» ble overrasket over at folk mente den handlet om klasse – dette hadde hun slett ikke tenkt på selv. I de to siste utgivelsene, om Lucy Barton, ser vi hvordan Strout er blitt en forfatter som er seg svært bevisst klasse­problematikk.

Spesielt tydelig blir dette i kapitlet der Lucy treffer søsknene sine, som i motsetning til henne verken har reist fra klassen sin eller stedet de vokste opp på. De to håndterer klasseskillet som har oppstått, på ulike måter. Mens Pete beundrer den utflyttete Lucy mildt og famlende, er søsteren Vicky rasende. Hun bruker Lucys egen retorikk mot henne da Lucy påstår at hun ikke har vært på besøk i alle disse årene fordi hun har «hatt det veldig travelt»:

Travelt? Hvem er det som ikke har det travelt?» Vicky skjøv brillene opp på nesa. Like etterpå la hun til: «Altså, er det det du kaller en sann setning? Har jeg ikke akkurat sett et foredrag du holdt, på nettet, der du snakker om sanne setninger? ‘Forfattere bør bare skrive det som er sant.’ Det var noe sånt piss du sa. Og så sitter du her og sier ‘Jeg har hatt det veldig travelt’. Ok, jeg tror ikke på deg. Du har ikke hatt lyst til å komme hit, derfor har du ikke kommet.

Ganske riktig, Lucy er opptatt av å skrive sanne setninger, av å skrive nådeløst sant – selv om det sanne svaret på søsterens spørsmål nok ville ha vært at det har vært umulig for henne å komme, for hva som helst er ikke alltid mulig – og dette er også et tema som går igjen når Strout skal snakke om sin egen skriving. Slik jeg leser Strout, lykkes hun; hun når rett inn til noe sant og ekte med ordene sine, sånn som hun hekter dem sammen for å skildre livet i all sin hverdagslighet, i all sin inderlighet. Og for en gave det er for en oversetter å oversette sanne setninger. Så mange omveier man slipper å gå da for å finne inn til det som skal overføres til et nytt språk. Det er som å lene seg inntil et menneske du stoler fullt og fast på. Derfor har det å oversette Elizabeth Strout blitt en av mine favorittstrategier for å føle meg mindre alene.

Forresten: Minnet om den turen på fjorden er blitt redigert mange ganger i årenes løp, for den er et tilbakevendende tema når jeg og Silje snakker om hvordan vi ble venner. Kjernen i mitt minne er likevel alltid den samme, selv om det er først lenge etterpå jeg har formulert den, i etterpåklokskapens lys: Et øyeblikk var jeg ikke alene.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.23