Lørdag 20. oktober 2018 Essay

USA: Jan Kristoffer Dale anbefaler åtte bøker om amerikansk arbeiderklasse.

DET ANDRE AMERIKA

ILLUSTRASJON: STIAN TRANUNG

Stolthet og ­samhold

Det snør tungt i New England og det nærmer seg jul. Det er tidlig fredag morgen og Manny er på vei for å åpne Red Lobster-restauranten han er daglig leder for, en siste gang før dørene stenger for godt. Gjennom snaue 150 sider får vi følge Manny og de andre ansatte gjennom deres siste arbeidsdag – noen skal bli med Manny videre til en Olive Garden i Bristol, men resten må gå. O’Nans forfatterskap er sammensatt, og inneholder biografiske og historiske romaner, et samarbeid med Stephen King (boka «Faithful», om Boston Red Sox) og Dark-fantasy-romanen «The Night Country». Men bindeleddet i O’Nans forfatterskap har stort sett vært realistiske skildringer av amerikansk hverdag i New England og deler av Rustbeltet, i romaner som «Snow Angels», «Emily Alone» eller «Wish You Were Here».

«Last Night at the Lobster» føyer seg inn i den sistnevnte rekken og O’Nans omtanke for menneskene han beskriver, skinner gjennom på hver side: I én scene kjenner Manny stor stolthet over at et eldre ektepar koser seg med maten de har blitt servert i restauranten han har ansvar for, og vi skjønner, gjennom romanen, at Manny føler et dypt ansvar og tilknytning til folka han jobber sammen med, selv om han stadig må minne seg sjøl på at de fleste av dem ikke liker jobbene sine og, mest sannsynlig, ikke liker ham heller. «Last Night at the Lobster» er en usentimental, storhjerta og ærlig bok om arbeid, motgang og om å fortsette.

Der det brenner

Mississippiforfatteren Larry Brown forlot oss altfor tidlig i 2004. Han var bare 53 da han døde av et hjerteinfarkt i sitt hjem i Yocona i Mississippi. Han etterlot seg kone, tre barn, to novellesamlinger, en essay­samling, seks romaner og «On Fire» – en memoar fra hans tid som brannmann i Oxford. Alle bøkene til Brown hadde passa perfekt inn på denne lista. Gjennom hele forfatterskapet beskrev han fattigdom, slit, utenforskap og ensomhet i Mississippi. Deler av romanen «Rabbit Factory» er satt til Memphis, men ellers forholdt Brown seg stort sett til det han hadde utenfor døra si. Alt er ikke mørke i Browns fortellinger. Det er glede, underfundighet og kjærlighet å finne i stort sett alle bøkene, og i «On Fire» åpner han med disse linjene: «I love what I do with my hands and with the hose.»

Brown starta i brannvesenet i Oxford da han var 22 år gammel. Det var et steg opp fra å kjøre truck på et lager, og i mange år så Brown for seg at han hadde funnet sin plass i arbeidslivet. Han steg etter hvert i gradene og endte som kaptein, men ga opp en god pensjon for å skrive på heltid i 1989. «On Fire» er Browns portrett av brannmenn i rurale Mississippi. Han beskriver brannene, slokningsarbeidet, bilulykkene, treninga, samholdet, livet på stasjonen, frykten og døden. Brown skriver også om skrivinga, som noe uventa, noe som blussa opp i han, tok fyr og ble til en ny karriere som etter hvert kolliderte med den andre.

«On Fire» har ikke mista noe av sin kraft siden den ble gitt ut i 1993 – og jeg slutter meg til Dwight Garner, som i 2017 skrev følgende i The New York Times: «It’s one of the finest books I know about blue-collar work in ­ America, its rewards and frustrations.»

I fedrenes fotspor

Sully «Donald» Sullivan venter på at hellet skal snu. Han er 60 år, skilt, bilen hans holder på å bryte sammen, han har mista kontakten med sin voksne sønn og har nylig ødelagt kneet i en arbeidsulykke. Han prøver å få erstatning for det ødelagte kneet, men det er en prosess som viser seg vanskelig, om ikke umulig. Sully bor i North Bath i Upstate New York, en fiktiv by basert på forfatter Richard Russos egen hjemby, industribyen Gloversville.

Vi møter Sully et par uker før Thanksgiving i 1984. Han livnærer seg med å ta svart arbeid hos den lokale rikingen Carl Roebuc – han graver grøfter, setter opp gipsplater og måker snø. I tillegg står han i med kona til Roebuc, prøver å holde liv i erstatningssaken, vedder på hester, og på kveldene drikker han og spiller kort sammen med den noe enkle Rub og resten av North Baths innbyggere på det lokale vertshuset. Sully kjempa i andre verdenskrig og vokste opp med en alkoholisert far som forlot han og familien. Når sønnen hans en dag dukker opp i North Bath og forteller at han skal skilles, går det opp for Sully at sønnen er i ferd med å gjøre akkurat det han sjøl gjorde – nemlig å følge i sin fars fotspor.

Ut fra denne beskrivelsen kan «Nobody’s Fool» høres ut som ei skikkelig røre, men Russo er for smart til å henfalle til klisjeer. Han viser oss livet i en glemt småby der samhold ikke bare er viktig, men nødvendig. Sully og Carl er fiender, men også allierte. I en by der jobbene er få, industrien har flagga ut, boligprisene er lave, turismen uteblir, og den eneste veien ut av gjeld og fattigdom er drømmen om å vinne stort på veddeløpsbanen, må man stå sammen, eller i det minste kaste et bein til hverandre fra tid til annen.

Russo, som har blitt kalt «a bard of the working class», klarer her å blande humor og melankoli på en glimrende måte, og det viktigste elementet i «Nobody’s Fool» er kanskje de glimrende dialogene. Sully er rappkjefta til tusen, og boka er en fryd å lese. I tillegg klarer Russo å takle en rekke temaer, som tilgivelse, hell, fri vilje, familie, håp og ikke minst samhold i en rekke sideplott som aldri virker ufokuserte. Russo vant senere Pulitzerprisen for romanen «Empire Falls» og har gjennom forfatterskapet skildra amerikansk småbyliv på en unik og sjarmerende måte. «Nobody’s Fool» ble også filmatisert av Robert Benton i 1994, og hvis noen var født til å spille Sully Sullivan, så var det Paul Newman.

Sorg og ­paranoia

I denne samlinga, som Ron Rash fikk den prestisjetunge The Frank O’Connor Award for, blir vi tatt med til nåtidas og fortidas North Carolina. Som Larry Brown og Richard Russo, har Rash stort sett fortalt historier fra sin hjem­region, som i hans tilfelle er Appalachene. Han hopper sømløst mellom før og nå, og selv om åpningsnovellen ‘Hard Times’ foregår under depresjonen, og novellen ‘Lincolnites’ er satt til den amerikanske borgerkrigen, føles ikke disse fortellingene malplasserte. Snarere understreker de både sted, tematikk og en kulturell arv som også føles i fortellingene som er satt til regionens nåtid. Rash har stort sett alltid konsentrert seg om de marginaliserte. Her møter vi fattigfolk, bønder og meth-avhengige, og selv om det er innslag av middelklasse, er fokuset alltid rettet mot, eller grunnfestet i, Appalachene. Dette blir spesielt tydelig i ‘The Corpse Bird’, der en mann, til tross for collegeutdannelse og avstand til gammel overtro, sager ned eiketreet utenfor huset hvor ei ugle har slått seg ned de siste nettene, for hvis den lager lyd ei natt til, vil noen i familien dø – kanskje den unge dattera hans som er alvorlig syk. I tittelnovellen, ‘Burning Bright’, mistenker en kone sin still­ferdige mann for å være personen bak en rekke skogbranner i regionen. Novella sitrer av ubehag og paranoia, men er også en sår fortelling om ensomhet og sorg.

Rash er en av mange som har retta oppmerksomheten mot regionens store crystal meth-problem. Hans beskrivelser av avhengighet og hva den gjør med familier, er direkte grim, men også helt nødvendig. ‘The Ascent’, der en ung gutt prøver å hjelpe sin meth-avhengige mor, er noe av det mest knusende jeg har lest. Rashs noveller er finstemte og korthogde, men samtidig atmosfæriske og poetiske. Språket, den sosiale samvittigheten og den dype kunnskapen om regionen, dens historie og menneskene som bor der, gir liv til noen av de sterkeste amerikanske novellene skrevet etter sjangerens storhetstid. «Burning Bright» er Rashs fjerde novellesamling og ble i 2013 fulgt av den minst like sterke «Nothing Gold Can Stay».

Nord og ned

«The Wooden Nickel» er like ramsalt som fiskermiljøet den skildrer. Språket er ufiltrert og hoved­personen Lucky Lunt – den hvite, sinte hummerfiskeren som ifølge dattera er «too poor for insurance – too rich for welfare», likeså. Lunt tråler farvannene langs nordøstkysten, de samme farvannene som faren og bestefaren hans trålte. Men tidene har forandra seg. En mann og ei sjekte har ikke lenger stort de skulle ha sagt i et liberalisert økonomisk klima.

Sjekta er The Wooden Nickel, og selv om det er Lunt som har navnet i papirene, tilhører båten for det meste banken. I tillegg har Lunt betraktelig med gjeld etter en hjerteoperasjon. Han klarer ikke lenger det fysisk krevende arbeidet på båten, men kan ikke forvente hjelp fra familien. Kona hans tilbringer mer og mer tid med å lage glasskulpturer og har begynt å få et renommé blant kunstinteresserte feriefolk. Dattera er på vei til college, mens sønnen har droppa ut fra high school og, ifølge Lucky, rota seg borti feil folk. Den ene tiraden følger den andre mens Lucky prøver å klamre seg fast. Han hater de rike turistene, han hater utenlandske biler og båtmotorer. Lista over alt Lunt hater, er faktisk ganske lang, men det er også lista med ting Lunt har å uroe seg over. Han er i deep shit, og han vet det. Når Lucky ansetter den lokale servitrisa Ronette til å jobbe på båten hans og i tillegg gjør henne gravid – en akt som for øvrig nesten tar livet av ham på grunn av det dårlige hjertet – tar det ikke lang tid før både kona og barna er ute av livet hans. I en rekke desperate forsøk på å tjene til livets opphold faller Lucky lavere og lavere, og snart har han ikke flere prinsipper å forkaste.

«The Wooden Nickel» kan være brutal på flere måter. Enten det er den ramsalte språkbruken til hovedkarakteren eller volden mot både dyr og mennesker. Til gjengjeld er boka utrolig velskrevet. Uten å skulle unnskylde William Carpenters veldig direkte og uflidde portrett av New Englands fiskerkultur, vil jeg si at boka snakker for seg sjøl. Portrettene, uansett hvor lite flatterende de er, framstår som troverdige og ærlige. De viser oppgitthet, resignasjon, men samtidig en fanden­ivoldsk vilje til å overleve. I tillegg vil jeg påstå at boka til tider er direkte morsom, og jeg ser noen klarer paralleller til vår egen Kyrre Andreassen.

Når politiske kommentatorer snakker om «det andre Amerika», er det Lucky Lunts Maine de snakker om. Noen vil kanskje bli støtt av boka, men gevinsten ved å titte bak disse slitte gardinene vil for mange også være stor.

Mot ­undergang

Like før årtusenskiftet, rundt «The Lower Peninsula» i Michigan, følger vi den fattigste delen av den amerikanske arbeiderklassen gjennom fjorten noveller. Bonnie Jo Campbells karakterer bor i husvogner, jakter, holder griser, og noen av dem henfaller til vold og kriminalitet for å holde hodet over vannet. Det betyr ikke at «American Salvage» er et skittenrealistisk dypdykk i rural fattigdom og fortvilelse i Rustbeltet. Novellene skinner i sine beskrivelser av mennesker og deres vilje til å overleve.

I ‘The Solutions to Brian’s Problem’ lager en mann en liste over hvordan han kan håndtere konas meth-avhengighet. Novella er humoristisk, selvfølgelig av den bekmørke sorten; et av valgene innebærer å drepe henne (med avløpsrens). Han velger til slutt å mate det nyfødte barnet deres mens kona ruser seg. I novella ‘World of Gas’ møter vi alenemora Susan, som uroer seg over sønnen som har blitt kasta ut av skolen etter gjentatte slåsskamper. Livet hennes er allerede kaotisk og urolig, men mennene som strømmer til butikken hun jobber i for å hamstre parafin, bensin og diesel, ser ikke dette kaoset. De er for opptatt av det kommende årtusen-kollapset. Susan ser menn, ofte militsmedlemmer i kamuflasjeklær som likevel ikke klarer å hjelpe familiene sine – eller som hun sier, i det minste rydde opp rundt husvognene. I stedet distraherer de seg selv ved å hamstre drivstoff og ammunisjon og drømmer om å være Bruce Willis. De tror at sivilisasjonen slik de kjenner den kommer til å ta slutt, men hvis de fyller opp kjellerne vil alt ordne seg. Kaoset de forbereder seg til, avleder dem fra å se kaoset rundt dem; stresset konene deres lever med, barna som dropper ut fra skolen, husa som flyter. Verken ammunisjon eller våpen kan hjelpe Susan der hun står. Men hvis kollapsen kommer, tenker hun, vil hun få litt fred, og kanskje, bare kanskje, vil alle disse mennene som bestiller bensin – menn som rektoren, han som ringer henne og sier at sønnen ikke er ønsket på skolen fordi de ikke har personell til å ta seg av «problembarn», og som spør om hvorfor ikke faren, som har forlatt Susan, kan ta seg av sønnen mens hun må jobbe hele dagen, da vil kanskje menn som Rush Limbaugh, og de kamuflasjekledde mannfolka som renner ned butikken hennes og snakker om fotball, bilmotorer og overlevelse, endelig holde kjeft.

Novellene i «American Salvage» er fylt med humor, innsikt og beinhard realisme. Campbell skriver om dynamikken mellom menn og kvinner, om fattigdom og psykiske lidelser, men også vakkert om landskap og samhold. Det er en stahet i Campbells karakterer som i noen tilfeller fører til undergang, men noen ganger også til frelse.

Fravær av musikk

Lista over forfattere som har skrevet bøker satt til Montana, er lang. Jeg kunne ha valgt James Welch, Rick Bass, Pete Fromm, Jim Harrison, Thomas McGuane, Norman Maclean eller Ivan Doig. Når jeg velger S.M. Hulses «Black River», er det fordi jeg synes det er ei bok som fortjener mer oppmerksomhet. Hulse har mye til felles med de andre forfatterne jeg skriver om her, så hvis du liker dem, er sjansen stor for at du også vil sette stor pris på Hulses romandebut fra 2013.

I «Black River» møter vi Wes Carver, en tidligere fengselsvakt som blir trukket tilbake mot hjembyen Black River etter at kona dør og nyhetene om at Bobbie Williams – fangen som holdt Wes som gissel under et fengselsopprør for tjue år siden og torturerte ham i nærmere 40 timer – skal løslates. Williams har i fengslet snudd om på livet og har funnet Gud, men Wes, som er traumatisert og ødelagt etter torturen, er ikke sikker på om han kan tilgi Williams. To av lyspunkta i Wes’ liv var kona og musikken. Wes spilte fele, noe som har blitt umulig etter at Williams ødela hånda hans. Hulse, som spiller fele sjøl, beskriver musikk som noe helbredende. I boka tenker Wes på hvordan han støttet seg til musikken etter lange skift bak murene. Hvordan musikken alltid hadde vært der for ham i oppveksten – ­reddet ham etter at hans egen far begikk selvmord.

Hver kveld etter jobb spilte han for seg sjøl, eller opptrådte live i Black River. Hulses debut, som utspiller seg i et stort åpent landskap fullt av traumatiserte, inneslutta menn, kunne lett ha blitt avskrevet som en tradisjonell western – en enkel hevn­historie – men i stedet har hun levert en vakker, nær og oppløftene roman om tilgivelse, frelse og ikke minst musikk.

Menneskelig ­natur

Én ting som forbinder bøkene på disse sidene, er forfat­ternes kjærlighet til stedene de beskriver. Selvfølgelig er det menneskene som står i sentrum, men landskapene og de spesifikke stedene, enten det er New ­England, Mississippi, North Carolina eller Montana, kan i tillegg gi innblikk i forskjellige kulturer. Men gjennom det spesifikke trer det allmenne fram – eller det universelle i livene karakterene lever. For å sitere Eudora Welty: «One place understood helps us understand all places better». Andre bindeledd er arbeid, hverdag og utenforskap.

I «Five Skies» dekker Ron Carlson alle disse temaene. Stedet denne gangen er Idaho, staten som grenser til Montana, Wyoming, Utah, Washington og Oregon. Hovedpersonene er nok en gang menn, traumatiserte menn – også en gjenganger på denne lista.

Vi møter Arthur Key, en mann som etter en ulykke på et filmsett, som kosta hans egen bror livet, havner i Idaho sammen med enkemannen og rancheren Darwin og den 19 år gamle Ronnie, en ungdomskriminell som blir som en slags lillebror. Sammen jobber disse tre mennene på kontrakt for å bygge en stuntrampe. Rundt seg har de naturen. Skogbrannene, kaninene og himmelen – den store himmelen. Arbeidet med stuntrampa virker meningsløst, men det er i samholdet, og i den lille familien som etter hvert danner seg, at de tre mennene finner noe som kan minne om mening.

Carlson beskriver byggearbeidet i inngående detalj, han fokuserer på karakterenes bakgrunn, og på det som har ført dem ut i villmarka for å jobbe. Resultatet er en enestående og vakker bok.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.23
ROMAN: William Carpenter, The Wooden Nickel
ROMAN: Richard Russo, Nobody’s Fool
ROMAN: Stewart O’Nan, Last Night at the Lobster
ROMAN: Ron Carlson, Five Skies
NOVELLER: Bonnie Jo Campbell, American Salvage
MEMOARER: Larry Brown, On Fire
ROMAN: S.M. Hulse, Black River
NOVELLER: Ron Rash, Burning Bright