Lørdag 3. november 2018 Anmeldelse

Bedre og bedre? Faktisk ikke fullt så enkelt.

Å forstå verden

ARKIVILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Alle studenter som går ut av college i USA, får i år boka «Factfulness» i gave fra Bill Gates. Den er skrevet av den svenske legen og helse­forskeren Hans Rosling, som gikk bort i fjor, og som er berømt for å fortelle oss at verden er mye bedre enn sitt rykte. Og selvsagt har han rett i at folk bommer grovt og systematisk når de skal gjette hvor mange barn som er vaksinert, hvor mange jenter som går på skole, hvor mange som har mobiltelefon eller innlagt vann, hvor mye forventet levealder har vokst med, og hvor mange barn det fødes per kvinne. Her er det virkelig på sin plass med et mer sannferdig bilde, ikke minst takket være India og Kina. Heldigvis er boka ikke skrevet for å berolige, det er mye som står igjen, og vi får vite at ikke noe kommer av seg sjøl.

Rosling er en mesterlig pedagog, som også kan trekke på egne legeerfaringer rundt om i verden. Det er ikke rart at boka er en global bestselger, til stor glede for bistandsorganisasjoner som ser at vaksiner og skolegang nytter, for næringslivstopper som lar nyliberalismen ta æren, og samfunnsforskere som lenge har kjempet mot det ensidige bildet av «de andre» som passive og hjelpeløse.

Så er altså julegaven klar til alle som trenger trøst eller ønsker seg «ti knep for å forstå verden»? Nei, fullt så enkelt er det ikke.

sakprosa

Hans Rosling, Ola Rosling og Anna Rosling Rönnerud

Factfulness

Oversatt av Mette-Cathrine Jahr

Cappelen Damm 2018, 352 sider

Selv om Rosling skriver – med en god porsjon arroganse – at alle hans tall er veldokumenterte og udiskutable, er det for eksempel langt fra alle fagfolk som lar seg besnære av Verdensbankens inntektsgrenser, definisjoner og regnemetoder. Her settes grensa for ekstrem fattigdom så lavt som til under 1,90 US dollar om dagen, mens FN-organet UNCTAD mener fem US dollar bør være et minimum for et anstendig liv. Da øker tallet fra 735 millioner til 3,4 milliarder. Forskjellen er ikke uinteressant for dem det gjelder, eller for vårt bilde av verden, og de som synes fem dollar er for mye, kan jo bare prøve. Og når det pekes på at andelen ekstremt fattige går ned også i Afrika, kunne det kanskje vært lagt til at det absolutte tallet er mer enn fordobla sida 1990.

Rosling framhever flere ganger at langt de fleste nå lever i «middelinntektsland», blant annet India, bygd på tall for nasjonal gjennomsnittsinntekt. Men hva sier et slikt snitt i land med groteske ulikheter? I India er det delstater som likner mest på Niger og Sierra Leone, og 200 millioner bor i lavinntektsstaten Uttar Pradesh. Her handler det ikke bare om én dollar mer om dagen i lommeboka, mennesker er mer enn et løsrevet individ på et marked. Og selv om det er stadig færre mødre som dør i forbindelse med svangerskap og fødsel, finner vi 99,5 prosent av alle tilfellene utenfor USA/Europa. Alle gap er ikke avskaffet, selv om det er hovedbudskapet.

Et knep for å forstå verden kunne også være å studere forhold som truer med å stanse den gledelige framgangen, eller som viser den tiljublete vekstoptimismens begrensninger i den globale oppvarmingas tidsalder. For eksempel viste FNs matvareorganisasjon nylig at tallet på dem som lever i sult, nå er på vei oppover igjen for tredje år på rad, i motsetning til budskapet i «Factfulness».

I Afrika og Vest-Asia øker til og med andelen. Rosling er dessuten bare sånn måtelig interessert i ulikhet, så her må knepet være å lære av storbanken Credit Suisse isteden, som i sin 2018-rapport slår fast at de rikeste 1 prosent har mer enn tjue ganger større formue enn de nederste 64 prosent til sammen. Kanskje er uvitenhet om de rike like stor som uvitenheten om de fattige, for ikke å si sammenhengen mellom dem? Formue betyr dessuten makt, for eksempel til å bestemme hvilke bøker ungdom i USA skal få gratis.

Og er det forresten sant at det er negative forestillinger om verden som dominerer? Stilt overfor vår tids største utfordringer ser det for tida ut til at likegyldighet, benektelse eller tro på fiks teknologi er mer påfallende. Les derfor gjerne Rosling sammen med «Hva skal vi svare våre barn?» av Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig; det vil også løfte fram miljøspørsmål, samfunnsstrukturer, maktforhold og årsaksforklaringer med langt større tyngde.

Oversetteren har løst oppgaven med glans, og kan ikke lastes for at Kinas ettbarnspolitikk som en arv fra Mao er blitt med over fra originalen. Men det er jo helt feil, den stammer fra tida etter hans død.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.52