Lørdag 6. april 2019 Lederen

Kaos i Libya

• Denne uka har vært preget av klamme klapp på skulderen til Natos militære engasjement. Mange kastet seg på den amerikanske kongressens stående applaus for Nato-sjef Jens Stoltenberg etter talen hans på onsdag. Viktigheten av den transatlantiske militæralliansen for Europas sikkerhet og stabilitet kan tilsynelatende ikke understrekes nok. De negative konsekvensene av Natos kriger der de faktisk blir ført, er det derimot lite snakk om. Det ble også tydelig da Stortinget denne uka behandlet Libya-rapporten fra utvalget ledet av Jan Petersen. Rapporten omhandler Norges bidrag til Natos krig i Libya i 2011. Flertallet på Stortinget kom fram til det samme som Petersen-utvalget: Det er ingenting å utsette på Norges krigsinnsats i Libya.

• I grell kontrast til Nato-landenes selvtilfredse anerkjennelse av egen innsats for sikkerhet og stabilitet, står dagens situasjon i Libya. Etter Muammar Gaddafis fall som følge av Natos inngripen, har landet blitt dratt mellom rivaliserende militser og maktsentra. Dette kaoset har åpnet Libya for militante islamister, brutal menneskehandel, vold og borgerkrig. Den urolige situasjonen ser nå ut til å ha fått en ny forlengelse. Som Klassekampen skriver om i dag, forsøker general Khalifa Haftar, som har hatt sitt maktfeste i Benghazi i øst, nå å gripe makta i hovedstaden Tripoli. Det skjer kort tid før en FN-konferanse der målet har vært å få plass en fredsavtale i landet. Nå frykter flere i stedet en ny, voldsom borgerkrig.

• USA, Storbritannia, Frankrike, Italia og De forente arabiske emirater sa i en felles uttalelse på torsdag at de bekymrer seg for utviklingen, og at de «tror sterkt at det ikke er noen militær løsning på Libya-konflikten». Den innsikten kom lovlig seint, vil mange si. Frankrike, Storbritannia og USA var blant de ivrigste pådriverne for intervensjonen i Libya i 2011, som har ført til dagens situasjon. Det er et trist og absurd skue å se vestlige land klappe for hverandres krigsinnsats, samtidig som menneskene krig­føringen går utover, fremdeles må betale prisen.