Mandag 8. juli 2019 Lederen

Feil vei i Iran

• Å følge utviklingen etter at USA trakk seg fra atomavtalen med Iran, er som å se et togkrasj i sakte fart. Grunnlaget for avtalen fra 2015 er i ferd med å smuldre bort. De amerikanske sanksjonene gjør at den økonomiske situasjonen på bakken i Iran blir trangere for hver dag som går. Ikke minst blir den geopolitiske situasjonen stadig mer spent, som vi har sett i Persiabukta de siste ukene. Etter at president Donald Trump trakk USA ut av avtalen for et drøyt år siden, har de resterende avtalepartnerne Frankrike, Tyskland, Storbritannia (også kjent som EU3), Russland og Kina forsøkt å holde liv i avtalen og skjerme Iran fra sanksjonene. Det har så langt ikke lykkes.

• I går gikk 60-dagersfristen Iran ga sine avtalepartnere i mai, ut. På en pressekonferanse annonserte Iran at de nå overtrer grensene for anrikingsgrad av uran, som er satt til 3,67 prosent i atomavtalen, og øker til fem prosent. Det er fortsatt milevis unna de 90 prosentene som er omtrent det som kreves for å kunne bruke det til utvikling av atomvåpen, men like fullt et skritt i feil retning. Med begrunnelsen at de europeiske landene har gjort «for lite, for seint» for å beskytte iranske interesser mot amerikanske sanksjoner, uttalte Teheran at de hver 60. dag vil fortsette å bevege seg bort fra forpliktelsene i avtalen, med mindre avtalepartnerne gjør mer for å kompensere for USAs avtale-exit.

• EU3-landene befinner seg i en umulig skvis. På den ene siden er de innstilt på å holde avtalen i live. Håpet er å få handelsmekanismen Instex til å fungere. Systemet har som mål å opprettholde Irans oljeøkonomi ved å omgå USAs sanksjoner. Så langt har ikke dette skjedd, og det er denne mangelen på resultater som gjør at Iran nå øker presset. På den andre siden trår de tre EU-landene varsomt for å ikke provosere USA. Irans opptrapping viser at det er ekstremt vanskelig for EU3 å lykkes med denne strategien. Dersom man skal klare å forhindre det geopolitiske togkrasjet som er i ferd med å utspille seg, er det EU3 som må trekke i nødbremsen. Spørsmålet er om det er nok politisk vilje.