Tirsdag 20. august 2019 Kultur og medier

Astrup Fearnley legitimerer «stygg og kynisk» virksomhet ved å motta penger fra oljeselskap, hevder kunstner:

Sier nei til «skitne» penger

OLJEPENGER: Astrup Fearnley Museets hovedsponsor, det svenskeide oljeselskapet Lundin, har i ti år vært anklaget for grove brudd på folkeretten under borgerkrigen i Sudan fra 1997 til 2003. FOTO: TOM HENNING BRATLIE

Astrup Fearnleys sponsor anklages for folkerettsbrudd, mens Nasjonal­museet tar imot støtte fra skatte­paradis. Kunstnere mener debatten om «giftige donasjoner» må reises også her hjemme.

KUNST

– Om kunstmuseene er avhengige av å ta imot «skitne» penger fordi staten ikke prioriterer dem, så må man jo spørre seg om man vil ha kunstmuseer i det hele tatt. Man må faktisk bli litt mer kompromissløs, sier kunstner og professor Ane Hjort Guttu.

Som Klassekampen omtalte lørdag, har museer som Louvre, Guggenheim, Tate og National Portrait Gallery vært i hardt vær for å ha latt seg sponse av omstridte legemiddelselskaper, oljeselskaper og våpenindustrien.

I den internasjonale kunstverden snakkes det om «giftige donasjoner» og «giftig filantropi». Det er en diskusjon kunstner og professor i samtidskunst Ane Hjort Guttu ønsker velkommen hit til Norge.

– Dette har alltid ligget der, og noen ganger har kunstnere – litt vilkårlig – tatt tak i det. Men det vi trenger, er at kunstinstitusjonene selv retter oppmerksomheten mot disse problemstillingene.

«Giftige donasjoner»:

• Anerkjente kunstinstitusjoner som The Met i New York, The National Portrait Gallery i London og Louvre i Paris har kuttet båndene til den amerikanske Sackler-familien på grunn av deres rolle i den amerikanske opioidkrisa.

• Flere kunstnere trakk seg i sommer fra Whitney-biennalen fordi styrelederen er en sentral aktør i våpenindustrien.

• I Norge har Astrup Fearnley Museets avtale med oljeselskapet Lundin vært gjenstand for kritikk. Selskapet har i ti år vært anklaget for medvirkning til folkerettsbrudd i Sudan.

– Stygt og kynisk

I en tekst i fagbladet Billedkunst minnet Guttu oss i februar på at Astrup Fearnley Museets hovedsponsor, oljeselskapet Lundin, i ti år har vært anklaget for grove brudd på folkeretten under borgerkrigen i Sudan i perioden 1997–2003.

«Tenk å få slippe å tenke på Lundin hver gang man er i nærheten av Astrup Fearnley-museet», skrev Guttu.

Hun mener den problematiske sponsoravtalen farger hele museet – og kunsten som henger der.

– Et museum skal være en kritisk og uavhengig aktør. Med en gang man begynner å tvile på disse basale prinsippene, begynner man å tvile på hele ideen om et museum. Kunstnerne blir en slags gisler, og til sjuende og sist blir den besøkende også det. Vi blir alle implisert i dette, sier Guttu.

Hun får støtte fra kunstnerkollega Marianne Heier.

– Ved å akseptere midler fra Lundin er Astrup Fearnley Museet med på å skyve under teppet hva slags stygg og kynisk virksomhet dette egentlig er, sier Heier.

Hun mener det i utgangspunktet er fint at bemidlede selskaper og privatpersoner vil gi penger til kunst, men at museene må være varsomme.

– Gaver har alltid spilt en rolle i utviklingen av museumssamlinger, og slik vil det fortsatt være. Men museene må være klar over at gaver er mektige, og passe på hvem de setter seg i gjeld til.

Må hente inn mer penger

I Norge har kunstinstitusjonene i stor grad vært statlig finansiert, og vi har i liten grad tradisjon for privat sponsing.

Men fra regjeringshold er det kommet utvetydige signaler om at institusjonene må belage seg på å hente inn mer private midler.

De siste årene har Munchmuseet inngått en sponsoravtale med det japanske oljeselskapet Idemitsu, Sørlandets Kunstmuseum har et omstridt samarbeid med hedgefondforvalteren Nicolai Tangen, og i sommer har avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien vært gjenstand for massiv kritikk.

– Museene gjør bare det de har fått beskjed om av politikerne: å jakte etter private midler. Det er grenser for hva de kan gjøre. Dette er et politisk spørsmål, sier Heier.

Kunsthistoriker Knut Ljøgodt, direktør for det uavhengige Nordic Institute of Art, mener det er en selvfølge at museer har et etisk ansvar for penge- og kunstgavene de tar imot.

– Selskaper som driver i en etisk eller legal gråsone, bør man klart holde avstand til. Samtidig må vi ikke slå barnet ut med badevannet. Jeg mener samarbeidet med private er positivt. Det har vært og vil forbli viktig – så lenge det er selskaper som operer innenfor regelverket, sier Ljøgodt.

– Vi gir mer enn Fredriksen

Styreleder Ruben Steinum i Norske Billedkunstnere (NBK) mener at museene har en plikt til å takke nei til fristende millionbeløp fra aktører de ikke kan gå god for.

– Dette handler om tilliten institusjonene har i befolkningen. Man må kunne være trygg på at museene er uavhengige aktører som forvalter vår felles historie uten å være påvirket av interesser, sier Steinum.

– Man har lett for å snakke om barnearbeid, miljø­kriminalitet og våpenhandel når man diskuterer disse tingene, men det er også viktig at museene ser nærmere på de mer kompliserte spørsmålene knyttet til investeringsfond og skatteparadiser.

Her mener Marianne Heier at avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien tjener som et godt eksempel.

– Fredriksen-formuen er blitt bygget opp blant annet ved å unngå å bidra til samfunnet, sier Heier.

Hun henviser til at Fredriksen-familien ikke betaler skatt til Norge, fordi formuen er plassert i skatteparadiser som Kypros og Bermuda.

– Pengene som gis av det norske folk til museer over skatteseddelen, overskrider bidraget fra Fredriksen-familien i ekstrem grad. Det er ikke rimelig at et offentlig finansiert museum skal feire denne såkalte gaven med en egen sal, sier Heier.

Direktør Karin Hindsbo ved Nasjonalmuseet skriver i en e-post at Nasjonalmuseet har disse spørsmålene høyt på agendaen.

«Det er avgjørende at museet beholder sin faglige integritet i alle ledd av virksomheten, også i samarbeid med eksterne, og at det ikke er noe tvil knyttet til habilitet. Vi skal likeledes være trygge på at eksterne bidrag til museet ikke stammer fra ulovlige forhold. Vi opplever at vår faglige integritet står fast, og at våre samarbeidspartnere fullt ut respekterer dette», skriver Hindsbo.

Når det gjelder samarbeidet med Fredriksen-søstrene, føler Hindsbo at museet er på trygg grunn:

«Samarbeidet med Kathrine og Cecilie Fredriksen har kommet til over tid, og vi har ingen grunn til å tvile på at også dette samarbeidet er i tråd med både Icoms og våre egne etiske retningslinjer», skriver Hindsbo, med henvisning til museumsnettverket International Council of Museums (Icom).

Astrup Fearnley Museet hadde ikke hadde anledning til å besvare Klassekampens spørsmål i går.

kultur@klassekampen.no

Ane Hjort Guttu