Mandag 16. september 2019 Lederen

Stempling

• I går gjenga Aftenposten for tredje gang i år resultatene fra en rapport om populisme utarbeidet av den svenske, markedsøkonomiske tenketanken Timbro. Rapporten har samlet data om oppslutningen til «autoritære populistpartier» i Europa, og den tegner et dystert bilde av situasjonen på kontinentet: Ekstreme og autoritære partier får i snitt støtte fra nesten hver fjerde velger. Problemet med å bruke Timbros tall, er at tenketankens definisjon av autoritære populister favner svært bredt. Når tenketanken skriver om faretruende tendenser i Europa, inkluderer den også partier på venstresida. I Norge gjelder det Rødt, i Sverige Vänsterpartiet og i Danmark Enhedslisten – som i rapportens datagrunnlag defineres som «ekstreme». I Sør-Europa er Syriza i Hellas og Podemos i Spania tatt med i kategorien «autoritære populistpartier».

• På denne måten forsøker Timbro å påvirke opinionen med sitt nyliberale verdensbilde, helt i tråd med sin intensjon. Timbro arbeider for en mindre stat, et mer uregulert marked og mener blant annet at «valfrihet är viktigare än ekonomisk jämlikhet». Tenketanken er finansiert av arbeidsgiverorganisasjonen Svensk Näringsliv, men er mer åpent markedsliberal enn sin søsterorganisasjon i Norge, Civita. For Timbro er det derfor politisk opportunt å klassifisere alle partier til venstre for sosialdemokratiet som «autoritære populistpartier».

• Det er god grunn til å stille seg kritisk til såpass ideologisk ladede og generaliserende rapporter. For det første er det høyst problematisk å omtale flere av partiene i rapporten som autoritære, all den tid mange av dem har arbeidet innenfor det demokratiske systemet i årevis. For det andre er sammenstillingen av partier helt absurd; det tidligere greske regjeringspartiet Syriza og høyreekstreme Gyllent daggry har ingenting annet til felles enn at de ikke er sosialdemokrater, liberalister eller konservative. Det er også selve poenget: Ved å stemple andre som ekstreme, plasserer den markedsliberalistiske høyrefløyen seg i en statsbærende midte. Slik flyttes ideen om hva som er sentrum mot høyre.