Tirsdag 1. oktober 2019

Kompromiss

• Tidligere geologi- og geofysikkprofessor ved Universitetet i Bergen Jonny Hesthammer og kjerne- og energifysiker Sunniva Rose skrev i Aftenposten i forrige uke at det ikke er produksjon, men etterspørsel som styrer forbruket. Stenger Norge oljeproduksjonen, vil den relativt enkelt erstattes av Russland, Saudi-Arabia og USA. Da får de også inntektene og arbeidsplassene, samtidig som verden får litt økte CO2-utslipp. I norsk miljødebatt kan det likevel virke som nedleggelse av norsk oljeindustri om få år er det viktigste for å få ned klimautslippene. Det er det ikke.

• Tida er inne for et nasjonalt kompromiss i klimapolitikken som bygger på vi at trenger oljeindustriens kompetanse, teknologi og økonomiske styrke for å lykkes i det grønne skiftet. Dette må kombineres med tiltak av en helt annen størrelsesorden for å redusere klimautslippene. Industrien må pålegges å bygge anlegg for karbonfangst og -lagring. Målene kan ikke nås uten en fundamental omlegging av næringspolitikken og et endret forbruksmønster. Det krever en betydelig mer aktiv stat. Vi kan ikke alene basere oss på frie forbrukervalg. Hvis staten og det politiske flertallet på Stortinget vedtar effektive tiltak, også når de får store konsekvenser for folks liv og forbruk, vil det bli forstått og akseptert, så lenge politikken er vel begrunnet og sosialt ansvarlig.

• Det kan for eksempel legges avgift på all produksjon og import av fossile drivstoff, noe som straffer dem som har et høyt karbonavtrykk, slik at det faktisk blir billigere å leve miljøvennlig. TØI har kommet med et tilsvarende forslag for veiprising, som kan erstatte bompenger og de fleste bilavgiftene. Konsekvensen er at bilkjøring på landsbygda blir billigere, mens det blir dyrere å kjøre i byene. Det bør også settes et tak for antallet internasjonale flyginger etter samme modell, kombinert med en kraftfull satsing på el-fly på kortbanenettet. Flertallet i Norge er villige til å ta et krafttak for redusere klimautslippene, men det krever en aktiv statlig politikk som prioriterer tiltak som virkelig monner. Vi har ikke tid til symbolpolitikk nå.